Desperasjon, satire og slapstick. Om et knippe romaner med tilknytning til kunstfeltet.

Av: Annette Kierulf

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

Møtepunkter mellom billedkunst og litteratur virker å være et økende fenomen. En tradisjonsrik kategori er kunstnerromanen, en sjanger med utspring tidlig i den tyske romantikken, som tematiserer valget om å bli kunstner, gjerne med outsidere og anti-konformister som gjennomgangsfigurer.

Klassiske kunstnerromaner er Goethes Den unge Werthers lidelser (1774), James Joyce Portrait of the Artist as a Young Man (1916) og Thomas Manns Doktor Faustus (1947). Det kommer stadig nye bøker i denne sjangeren; noen norske eksempler er Liv Køltzows Det avbrutte bildet (2003), Lars Saabye Christensens Modellen, (2005) og kallet – romanen av Hanne Ørstavik, (2007). En annen gruppe er romaner som lar handlingen foregå i et samtidskunstmiljø, som Mara Lees Ladies (2007) og Unni Drougges Penetrering (2008).
En tredje kategori er skjønnlitterære tekster som er skrevet av billedkunstnere. Disse tekstene tilhører en litt annen verden enn bøkene til Ørstavik og Lee – de er i motsetning til dem skrevet av folk fra kunstverdenen, men de handler ikke nødvendigvis direkte om de som befolker denne verdenen. Matias Faldbakken og Päivi Laakso er to eksempler på billedkunstnere som inkluderer skjønnlitterær skriving i sin praksis.
Innenfor dette store feltet hvor kunsten og litteraturen møtes har jeg valgt å se nærmere på tre romaner i den sistnevnte kategorien, bøker som har gitt meg interessante leseropplevelser.

Zombier i konsumsamfunnet
Amerikanske Carl Watsons The Hotel of Irrevocable Acts ble utgitt i fransk oversettelse på Gallimard i 1997, og kom først nylig ut på orginalspråket. Det er Autonomedia, et av de ledende, radikale undergrunnsforlagene i USA, som nå har utgitt den på engelsk. Watson er med i «The Unbearables», et løst, anarkistisk kollektiv av kunstnere og poeter, grunnlagt i 1985 av Ron Kolm1 i New York. Kollektivets opplesningsseanser dekonstruerer litterære klisjeer på en humoristisk måte, og flere av medlemmene er kjent for ekstremt kontroversielle handlinger.
Romanens ytre plot dreier seg om en outsiders oppvekst og karriere som småkriminell, men dette er ikke en hand-lingsdrevet bok. Teksten sirkler rundt og rundt i en slags kriminalitetens filosofi, med refleksjoner over forfall, fremmedgjøring, amerikansk volds- og bilkultur og helvetet i suburbia. Romanfigurenes refleksjoner veksler mellom postmoderne smarthet, kvasi-smarthet og vettløst fantasteri, og angsten ligger kontinuerlig og murrer under overflaten før den til slutt tar overhånd. Når hovedpersonen Jack som barn leser groteske historier i avisen føler han at det er avisen som leser hans egne tanker, som når han fantaserer detaljert om et syngende kor av aborterte fostre inneklemt mellom bildekk og jernskrap på bunnen av forstadens gjørmeelv. Jacks uro blir tidlig introdusert og fortsetter å gjennomsyre resten: «Then when I walked out into the sunny street again I understood the conspiracy that bound together everything in my visual and psychic field. In the heavy heated Indiana air, a wave or subtle wind could push everything up to that delicious pitch of total paranoia wherein I could not help but look at each passing person as suspect.» En viktig del av konspirasjonsteoriene er hemmelige forbund mellom kunstnere og kriminelle. Bokens klimaks er et mislykket forsøk på kunsttyveri, kunst som er malt med forgiftet blod. Etterhvert som hovedpersonene nærmer seg sin undergang skildres deres hallusinerende persepsjon og sviktende realitetsoppfatning på en svært troverdig måte, noe som for meg var bokens egentlige høydepunkt. Watsons bok er ubehagelig, gnagende og dyktig ekkel, men til tider ganske messende og langdryg.

Briljerende psykogeograf
Mens det finnes relativt lite informasjon om Carl Watson på nettet, har Stewart Home en egen nettside hvor han promoterer eget arbeid og utvikler sin egen mytologi. Og disse mytene bygget på Homes biografi blir uadskillelige fra Homes litterære arbeid.
Home er en svært aktiv kunstner, musiker, filmskaper, aktivist og skribent, knyttet til radikale kunstgrupper som neoismen. Homes mor var del av bohemmiljøet i Notting Hill og kjente situasjonister som Alexander Trocchi2. Home ble adoptert bort like etter fødselen, han sluttet skolen som 16-åring og har aldri siden hatt fast arbeid mer enn i tre måneder. Home er selvlært kunsthistoriker, med fokus på radikale undergrunnsgrupper fra avantgarden og frem til i dag. Han har redigert en god antologi om situasjonismen, den eneste boka jeg tidligere hadde lest av Home.
Møtet med den skjønnlitterære Home var et uventet kick! I Memphis Underground, tittelen henspiller på en soul-plate, sjonglerer Home med minst tre ulike førstepersonsfortellinger. Vi møter John Johnson bosatt i øst-London, frifant og frilans bibliotekar på stadig leit etter gamle soul-plater. Samtidig er en annen John Johnson, eller den samme, på vei til Skottland. Her skal han personifisere sin venn, kunstneren Tony Cheam, i et «artist in recidency» kunstnervennen ikke har tid til å gjennomføre, men likevel vil ha på cv’en. Det tilsynelatende idylliske øysamfunnet viser seg å romme en hemmelig, nedlagt militærbase, hvor et surrealistisk nabolag, inkludert prinsesse Diana, Stephen Milligan3 og Fred West4 og andre avdøde, lever i isolasjon og alkoholisme. Her skal kunstneren live opp tilværelsen, noe han forsøker. Home parodierer innsiktsfullt strategier innen samtidskunsten i Johnsons «fingerte» kunstpraksis, særlig de senere års rekonstruksjoner basert på tidligere hendelser eller kunstverk. John Johnson iscenesetter en rekke «typiske» performancer og «re-enactments» på øya. Home leker elegant med å krysskoble ulike sjangre, et absurd-harselerende intervju med forfatteren dukker opp som et malapropos midt i fortellingen, med en effektiv brudd-estetikk.
En tredje jeg-fortelling i boka har selvbiografisk form og skildrer Homes hverdagsrutiner og gjøremål, hvor han reiser og hvem han treffer. Mellom opplesninger i Berlin og galleribesøk i London angripes senmodermismens konsumsamfunn, TV og det britiske borgerskapets litterære smak. Men mest handler det om skriving, om roman og anti-roman og Homes litterære forbilder som Alain Robbe-Grillet og Alexander Trocchi. Boka blir stadig mørkere i tredje del, djevelen selv dukker opp, og beskrivelsen av dødens hjemmekontor er uforglemmelig. Teksten er så innholdsrik og kompleks at det vanskelig lar seg gjengi her, og tar mot slutten preg av et litterært manifest. «Perhaps I should explain that Memphis Underground isn’t really a novel ... After Joyce, post-Finnegan’s Wake, there really isn’t any point in writing novels – Literature is dead. The only literature that interests me is more anti-writing than writing. Running from Beckett and Trocchi, there’s a direct line to what I’m doing.» Romanen er skrevet med stort språklig overskudd, den er til tider utrolig morsom og jeg-stemmene har et intenst nærvær. Det er stor kvalitet i måten den evner å stadig overraske og samtidig holde et grep på helheten. Det mest interessante er hvordan den viser og diskuterer hva en roman kan være.

Romanens død og kunstens ødeleggelse.
Chris Kraus’ Torpor er den tredje boka i en triologi, etter I love Dick og Aliens & Anorexia, men den første jeg har lest av Kraus. På omslaget står det at hun skriver en «clear American prose», og det er tilfellet: ingen stilistiske øvelser, sjangerbrudd eller viltre litterære grep her.
Torpor betyr dvale eller sløvhet, men teksten er alt annet enn sløv, den er klar, tydelig og fengende. Torpor rommer på ett plan mange av ingrediensene i den tradisjonelle borgerlige romanen; konflikten mellom ekteskap og familie versus frihet og kunst, og disse temaene behandles på en selvkritisk og til tider svært underholdende måte.
Chris Kraus er kunstner og jobbet med performance og eksperimentell film i New York på 80-tallet. Her møtte hun Sylvère Lotringer5, litteraturteoretiker og professor og grunnleggeren av magasinet og senere forlaget Semotext(e). Forholdet mellom Kraus og Lotringer er et sentralt, tynt maskert, utgangspunkt for innholdet både i Torpor og i Kraus’ første bok I love Dick, som kom i nytt opplag i 2006.

Nede for telling
Handlingen i Torpor er lagt til 1991. Det er krig i Gulfen og i Jugoslavia. Ideologiene er nede for telling og Nirvana er på radioen. New York-paret Sylvie og Jerome har ikke lenger råd til å bo i byen. Hun er 28, har et lite artist-in-recidence opphold, men ingen inntekt. Han er 54, jobber på Columbia Universitet og forsørger begge. Hun drømmer om hjem og barn, han har med sin polsk-jødiske flyktningebakgrunn hjemløshet som tilstand. De leier hus her og der – lever marginalt – og må stadig pendle, reise og flytte, selv om de helst vil være i ro sammen hjemme med hunden sin, Lily.
Paret tilhører den intellektuelle kunstklassen; litteratur, politikk, kunst og teori er hverdagen og de, særlig han, kjenner «alle». De reiser til Europa, hun med et ønske om å adoptere et barn fra Romania, han for å blidgjøre henne. Underveis besøker de Felix Guattari og sammen ser de Romanias revolusjon på TV i Guattaris fasjonable Paris-loft. Her kobles interessante, nærhistoriske refleksjoner med Sylvies syrlige karakteristikker av Jeromes intellektuelle venner.
Under reisen blir også Jeromes bakgrunn som europeisk, holocaustoverlevende jøde en parallell historie til det som møter dem etter å ha krysset grensen fra Ungarn til Romania; et helt land som går i oppløsning. Endringene i Europa er store, muren falt, men Romania tapte. Samtidig som disse menneskene er svært godt orientert, politisk og kulturellt, lever de i en boble, og dette utgjør mye av bokens komikk. Sylvies plan om å adoptere et barn fra et av de grufulle rumenske barnehjemmene viser seg å være vanskelig å gjennomføre. Med revolusjonen har det kommet forbud mot slik direkte adopsjon, men paret gir ikke opp, og Sylvies nye plan går ut på å smugle et spedbarn ut av landet i hunden Lilys reisebag.
Boken er også en roman om slutten på avantgarden. Den speiler, via Jerome, postmodernismens europeiske forhistorie. Samtiden opplever at alt gentrifiseres og profesjonaliseres. Torpor blir en lammelse av «for mye av alt». Den handler også om ettervirkningene av feminismen. Og dette vil for mange lesere være et problematisk trekk ved Sylvie. Hun er en relativt sjelden romankarakter, en oppegående, kvinnelig kunstner med lett gjenkjennelige økonomiske og karrieremessige utfordringer, men hennes valg i forholdet til Jerome virker prefeministiske. Hun tar abort selv om hun ønsker seg barn, hun er den som holder hjemmet sammen og hun skriver for han i hans navn når det hoper seg opp for han, han har jo en karriere de begge lever av. Dette minner om historiene om andre store menns elskerinner og koner, f.eks. Helene Weigel som var gift med Bertolt Brecht, som gjorde mer for mennenes verk enn de fikk kred for i samtiden og i historiebøkene. Avantgardekulturen fokuserer på individet og har ikke plass til menneskene rundt. Den store forskjellen er at denne kvinnen Sylvie/Chris Kraus skriver en roman om det.
Til tross for at dette er tre svært ulike romaner har de noe felles; et underliggende apokalyptisk aspekt er tilstede hos alle tre. Dette gir seg bl.a. utslag i ulike former for svart humor, fra den diabolske, øde, midtvesten-varianten hos Watson, via en mer leken og vittig britisk form hos Home til den New York-nevrotiske og selvkritiske hos Kraus. Både Home og Watson har innslag av science fiction-inspirerte scener, og gir svake assosiasjoner til forfattere som Phil Dick og Chuck Palahniuk. Dette kan høres tyngende ut, men i krisetider som disse kan bøker med dystopiske trekk være noe av det mest energigivende en kan bruke tid på.

1. Amerikansk poet, forlegger og bokhandler. Kom til New York i 1970 hvor han jobbet i Strand bookstore sammen med blant andre Tom Verlaine og Patti Smith.
2. Skotsk forfatter, involvert i en rekke avantgardebevegelser, bl.a. situasjonistene.
3. Britisk politiker som i 1994 døde av auto-erotisk kvelning ved selv-bondage.
4. Britisk seriemorder.
5. Litteraturkritiker og professor mest kjent for å koble franske teoretikere som Gilles Deleuze, Félix Guattari, Jean Baudrillard, Paul Virilio og Michel Foucault med amerikanske og litterære og kulturelle miljø gjennom oversettelser, tolkninger og annen formidling.