• Hilmar Fredriksen: Orgon, videoinstallasjon 2008-2009.

    copyright Bomuldsfabrikken Kunsthall

En dypt alvorlig lek

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

Den eneste ulempen med Kunstbanken er at NSB tar seg lovlig godt betalt for en tur fra Oslo til Hamar. Når man først sitter på toget kan man forøvrig nyte følelsen av å være på tur for å se kunst, mens man stirrer ut på vinterlandskapet langs Mjøsa. Jeg er på vei for å se Hilmar Fredriksens utstilling, der han viser maleri, veggbaserte objekter, en videoinstallasjon og et videoprogram med ni filmer.

Blant maleriene finner vi en lang rekke arbeider fra noe Fredriksen kaller «Kartoteket». Dette er et pågående prosjekt, med en serie bilder som i tid spenner fra 1978 og fram til i dag. De er alle malt på papp, har et identisk og relativt lite format (40 x 30 cm), og kan sies å være utprøvninger av forskjellige visuelle ideer. I tillegg til bildene fra kartoteket vises også en del større malerier som i stor grad er utseendemessig beslektet med de mindre arbeidene. Så godt som alle maleriene er holdt i svart og hvitt, og mange av dem repeterer enkelte grunnformer satt sammen i forskjellige varianter. På grunn av de mange geometriske formene og fordi bildene er fargeløse fremstår estetikken minimalistisk, og dette gjelder også de veggbaserte objektene som er laget i brun papp. Maleriene og objektene tegner et bilde av et kunstnerisk univers som trekker i to forskjellige retninger. På den ene siden får man inntrykk av at de følger et strengt strukturert system, men man aner også en mer uberegnelig energi, som forteller om intuitive innfall og tilfeldige utprøvninger av former og motiver.
Denne ambivalensen er en styrke i veggarbeidene, men kunne med hell vært mye tydeligere tilstede. Også videoverkene spiller på en veksling mellom repeterende systemer og lekne innfall, men filmene kjører i motsetning til de roligere veggarbeidene energinivået i taket slik at kontrastene forsterkes.
Filmene i videoprogrammet er for meg utstillingens absolutte høydepunkt. Jeg vil faktisk påstå at få kunstnere i Norge lager mer suggererende videokunst enn Hilmar Fredriksen, og enda færre balanserer med større hell på knivseggen mellom befriende og lekende humor på den ene siden og dypt alvor på den andre. De forskjellige filmene har ulik karakter, men de er gjennomgående både velproduserte, underholdende og samtidig dypt forstyrrende. Et eksempel på det sistnevnte er en sekvens i filmen Selvportretter, hvor kunstneren blir overøst med flytende gips som raskt begynner å stivne. Den absurde ideen har noe «Jackass-aktig» over seg som får en til å trekke på smilebåndet, samtidig som det skapes et kraftig og enkelt visuelt virkemiddel. Når gipsen stivner fremstår kunstneren som en grotesk skikkelse hentet ut av en skrekkfilm. Han beveger ansiktet for å løse opp den stive masken, og blunker for å få gipsen vekk fra øynene, og man krymper seg i uskyldig men fysisk ubehag.
Mange av filmene er basert på forskjellige animasjonsteknikker, og de fleste har lydspor som minner om eksperimentell elektronisk musikk. Lyden bidrar også sterkt til dannelsen av den forstyrrende men fengende følelsen gjennom suggererende og repeterende rytmer. Energien i filmene er gjennomgående ganske intens, og på et vis overskygger de maleriene og objektene. Her ligger utstillingens eneste problem slik jeg ser det. Veggarbeidene drar betrakteren mot en rolig og kontemplativ stemning, men denne viskes ut i møte med filmene som nærmest koker hjernen. På toget hjem til Oslo føler jeg meg både utslitt og tilfreds. NSB burde ha en slags rabatt for kunstreiser, for flere burde ta turen til Hilmar Fredriksens univers på Hamar.