• Katja Høst: IC/OOC stillbilde, 2009.

Ingen kommer undan politiken

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

Samme dag som Katja Høst åpnet utstillingen «Det annet kjønn» brukte Dagbladet forsiden på å advare kvinner mot å ta for lang fødselspermisjon, hvis de vil unngå lønnsstagnasjon og minstepensjonisttilværelse. 8. mars nærmet seg og om få dager var det 30 år siden likestillingsloven trådte i kraft. I radioen ble Marie Bergmans kampsang fra 1976 spilt.

vila, Lina, du som ännu kan
när du vuxit upp och blivit kvinna
lever du kanske som en man
som kan ägna tid åt politiken
utan att störas av något gnäll

Høst viser en installasjon bestående av sju videoer. I flere av arbeidene har kunstneren klippet inn materiale fra opplysningsfilmer fra femtitallet, et tiår som både konstituerte husmorepokens høydepunkt og som var siste skanse før forandringer knyttet til kjønn og likestilling for alvor raste på. Rundt samme tid skrev Simone de Beauvoir Det annet kjønn, og fra denne grunnvollen flytter Høst fokuset fremover.
I dag har kvinner langt større handlingsrom enn tidligere, men forskning viser at mannsrollen ikke har utvidet seg tilsvarende. Den er låst i mer tradisjonelle forståelser, og Høst spør hvordan det egentlig står til med mannen. Hun gjør ham til diskusjonsobjektet for utstillingen, og undersøker hvordan kvinner ser på dagens mannsroller og er med på å definere dem.
Utstillingens tematikk fremstår som aktuell. Hvordan vi ordner livene våre rent praktisk og hvilken innflytelse vi gir hverandre over ulike arenaer, er reelle spørsmål med betydning for hvordan hverdagen vår og rammene vi lever innenfor oppleves. Et av kunstnerens intervjuobjekter fremhever at den avantgardistiske kunstverdenen paradoksalt nok er konservativ når det kommer til kjønnsroller. Arkaiske mannsroller hersker, den unge mannlige kunstneren puler rundt i kokainrus og opplever kunstnerisk suksess.
I Instructional Interview I og II lar Høst en gruppe kvinner komme med betraktninger rundt blant annet valg av partner, selvrealisering og oppdragelse. De ulike kvinnestemmene holder betrakteren fast, for selv om kommentarene veksler mellom å gå i dybden og å pirke i overflaten, skaper de et driv med befriende selvmotsigelser og kontrasterende holdninger. Synspunktene settes sammen med utdrag fra Coronet Instructional Films’ Marriage for Moderns og Are You Ready for Marrage?, filmer som fremstår uventet progressive til å være fra femtitallet.
Andre arbeider omhandler Bern-Sex Role Inventory (BSRI), en test fra 1974 som måler kjønnsrelativitet knyttet til sosiale begreper. Videoen ved inngangen til lokalet har hentet tittelen fra denne testen, og består av en strøm adjektiver man graderer for å måle individers maskulinitet og femininitet uavhengig av biologisk kjønn. Arbeidet lar oss møte vår egen forutinntatthet i forhold til hvilke av ordene som er ment å være feminine eller maskuline. At flere av dem ikke umiddelbart lar seg kategorisere, er et godt symptom på at det har skjedd en meningsforflytning. BSRI legger imidlertid opp til å snakke ut fra gitte parametre, og selv om det foreslås å bytte ut begrepsparet maskulin/feminin med individualistisk/kollektivistisk, hindrer ikke nødvendigvis det at man skaper begrensende forestillinger om normativitet. Hangman og Det annet kjønn kobles også opp mot BSRI, og sistnevnte fremstår i likhet med Instructional Interview som nedtonet, sympatisk diskursiv og med en behagelig temperatur langt kjøligere enn syttitallets opphetede debatter. Hangman makter ikke i like stor grad å engasjere. Her demonstrerer kunstneren enkelt og greit at mannen – godt hjulpet av kvinnen – kommer til kort, og gjør arbeidet mindre tilgjengelig for ulike lesninger.
What’s in it for me? består av bilder fra en supermanntegnefilm og et lydspor der en liten jente synger skingrende etter Amy Diamond, musikk som tidvis lekker ut av jentas høretelefoner. Sosialiseringsprosesser vet vi foregår tidlig i livet, og unge Diamond finner seg ikke i å stå på sidelinjen og akseptere at kjæresten stjeler showet. Å knytte dette lydbildet opp mot Supermann og hans forhold til Lois Lane, virker enkelt. Supermann er en outrert figur og symboliserer et avleggs mannsideal. Det er lett å le av fremtoningen hans, og arbeidet fungerer mer som en punchline enn det åpner for videre diskusjon.
Utstillingen kan deles inn i to poler, de diskursive arbeidene, som etter min mening fungerer best, og videoer der kunstneren søker å bearbeide problemstillingene mer abstrakt. I den siste gruppen kommer CHATCH 25 best ut. Den er i likhet med de andre arbeidene i utstillingen en videocollage, men spiller mer på filmestetikk enn å ta i bruk dokumentariske virkemidler. I følge rulleteksten har kvinner valgt ut filmhelter de liker, og Høst har kombinert klipp av disse og en fortvilet mannstemme som proklamerer sin egen utilstrekkelighet. Denne kryssklippingen er kanskje en slitt strategi, men stemmens innstendighet bringer meg til siste vers i Bergmans sang;

ingen kommer undan politiken
för att man är servil och snäll
inte ger man fan i polemiken
fast man är trött varenda kväll