Kjartan

Av: Jan Åke Pettersson

Publisert:

Utgave: 2/2009

Del: 

Tale i Kjartan Slettemarks bisettelse
6. februar 2009.
Maria Magdalena kirke, Stockholm

Alle vi nesten 800 mennesker som er samlet her i dag kjente Kjartan. Det er vi nok ganske sikre på alle sammen. Vi kjente Kjartan – Kjartan kjente oss. Og det tror jeg også er sant, for det var ikke særlig lenge man trengte å være sammen med ham før han elegant, og med en smittende latter, smøg seg inn i sjelen vår og bosatte seg midt i hjertet. Han kunne det der med å okkupere.
Fortsatt ser vi for oss den sterke, smidige kroppen hans, og fortsatt hører vi stemmen hans ringe i våre ører som gledesfylte utbrudd når han sjenerøst delte med seg av sine fantastiske kunstideer.
I dag har så dagen kommet for å konstatere at Kjartan ikke lenger bor der oppe på Hornsgatan. Nå bor han i oss. Derfor er heller ikke akkurat denne dagen den eneste der vi kommer til å minnes ham. Det kommer vi til å gjøre i resten av våre liv.
Og når alle vi som bærer på minnet om Kjartan en gang er borte, kommer mennesker fortsatt til å bli minnet på ham hver eneste dag gjennom det han gjorde og faktisk også var, nemlig kunst. For en større, mer original og betydningsfull kunstner har vi sjelden sett i Norden.
Av opphav norsk, av bosetning svensk. Et grensetilfelle som også avskydde alle grensesettinger – i kunsten så vel som i livet. Et globalt grensetilfelle som sendte sitt kortfattede telegram til den svenske konsulen i Toronto etter at han var blitt anmeldt for passforfalskning, da han ved hjelp av sin mangeårige venn og våpendrager Hans Esselius hadde lyktes i å bli identisk med president Richard Nixon. «Kunsten», skrev Kjartan, «kjenner ingen grenser».
Og det var alt dette fryktløst dristige han utførte i kunsten – og med livet sitt – som aldri vil slutte å fascinere nye generasjoner av unge og livshungrige talenter innenfor alle skapende kulturområder, og heller aldri slutte å vekke respekt og beundring hos alle dem som har levd så lenge at de vet at de nok har prøvd, men aldri kommer til å etterlate seg en slik strålende aura av kunstnerisk integritet og substans som Kjartan nå gjør.
Kjartan var ingen provokatør. Han syntes bare at det var nødvendig å erte litt med noen – med øvrigheten, med lovmakerne og alle dem som sta holdt seg til reglene uavhengig av om de var gått ut på dato eller ikke. «Det må lønne seg å motarbeide», var ett av hans tidlige slagord. Men i senere år lot han også et annet innskrives i Kjartanistans runde emblem: «Evil Heart Fears Art». Og Kjartan visste hva han snakket om, for motgangen hadde vært stor på 60- og 70-tallet, og kritikken var noen ganger så sterk at han ikke helt uten grunn mange ganger hadde følt seg både ensom og forlatt.
Men døpt av sine foreldre med kunsten i hjertet av navnet sitt, tvilte han aldri et sekund på sin bane og sine verk. For Kjartan var navnet hans et «Omen in Nomen» – et forvarsel om at hans skjebne ikke bare innebar å være kunstner, men også at han selv var kunst – at han var sitt eget verk, noe han også fikk bekreftet fra offisielt hold i 1974 da myndighetene i Stockholm stemplet ut Nixon-passet hans, og han for første gang – ti år ut i sin kunstnerkarriere – kunne signere et verk med bokstavene A, R og T uthevet i midten.
Men alt var ikke skjebnebestemt i Kjartans liv. Det fantes et håp hos ham også, et brennende håp om omgivelsenes overbærenhet og tilgivelse, som han hadde båret med seg helt siden barndommen. Læreren hans på skolen i Naustdal var nemlig like redd for Kjartans far som han selv var for å komme hjem og vise fram den dårligste karakteren man kunne få i matematikk, noe alt tydet på der han satt uvirksom under eksamen. Men da smøg læreren seg forsiktig fram bakfra, så ingen så det, og skrev inn de riktige svarene. Reddet, men ikke av noe vanlig juks. Han var reddet av en engel, som han pleide å si.
Denne opplevelsen ble for Kjartan et tegn på at det alltid fantes et håp om en slags frelse fra det onde i hans eget liv. Så hver gang han lagde et verk, utførte en aksjon eller ga en performance i løpet av disse turbulente årene, så visste han at det på mange måter var så provoserende for kunstverdens og samfunnets makthavere, at det var som å sage av den gren han selv satt på. Og hver gang han falt mot bakken håpet han også at noe eller noen skulle komme ham til unnsetning og redde ham fra undergangen.
Og sånn ble det jo. Det fantes flere reddende engler. Venner, kolleger og intellektuelle fra ulike hold kom ham til slutt alltid til unnsetning, så han kunne fortsette å flytte kunstens grenser og dermed også rammene rundt våre liv. Og helt siden 1982 har hans Karin trofast holdt i brannseilet når han kom dalende.
Men i begynnelsen betalte Kjartan en høy pris for sine kunstneriske prosjekter. Stadig blakk, ofte boligløs og alltid plassert på samfunnets bunnivå. Det var derfor han levde på sosialen i 15 år, og det var derfor han ble stemplet som et psykiatrisk grensetilfelle i 1969, en anklage som han elegant returnerte med sin utstilling på Galleri Observatorium, og i egen person ble det lysende eksempel som ledet den svenske fagpsykiatrien til å umiddelbart begynne å redefinere sitt antikvariske normalitetsbegrep.
Det var også derfor han tok Nixons identitet noen år senere da den mektige presidenten fikk sparken fra Det hvite hus, og lå på samme nivå som Kjartan selv i samfunnsmessig verdsettelse. Og ikke minst var det derfor han ble en puddel i sitt eget hundeliv, der han under sine tassende performance endelig fikk oppleve at betrakternes øyne begynte å tindre av omsorg og kjærlighet når de så ham. Han hadde ikke kjent seg så vakker og verdsatt noen gang. Dette var nemlig hundeelskere, ikke vanlige kunstelskere.
I dag finnes hans puddeldrakt på Moderna Museet, og vises sammen med den andre norskfødte kunstneren som henger der – Edvard Munch. Men når vi nå sitter her i kirken i dag og minnes Kjartan, så er det ikke drakten vi ser for oss, men mennesket – den sjenerøse, overstrømmende og genuint nyskapende energibunten som en gang bodde i denne drakten. Han ville være kunst, og ble det også. Men i senere år var det faktisk ikke lenger så viktig for ham om han var kunstner eller ei. Han brydde seg ikke så mye om hvordan han ble yrkesmessig og sosialt betegnet, så lenge man betraktet ham som et kunstverk, og at han kunne speile seg i blikk som takknemlig så på god kunst.
Det var dette han mente da han på begynnelsen av 80-tallet beskrev sin karriere gjennom å si at det gamle greske ordspråket «Kjenn deg selv!» ikke var mulig å oppnå sånn uten videre.· «Man må først skape seg selv, før man kan lære kjenne seg selv», syntes han. Og det var nettopp det han gjorde.
Og han gjorde det egentlig like mye for oss, for at vi skulle se oss selv gjenspeilet i hans kropp og handlinger. Det var forvandlingen av våre blikk og holdninger han ville oppnå – å se oss påvirket, justert eller rett og slett mentalt høye på hans framtoning og frambringelser. Han elsket å se våre reaksjoner og respons på kunsten sin – hva den gjorde med oss. Det var det han levde for – kunstens virkelige makt: å kunne skru hodene våre på plass. Det var dette han ville dele med seg av, og som han kalte å gi oss «Kunstens velsignelse».
Så alle kjære Kjartanvenner, Kjartanister, familie og nære pårørende; det er slik jeg minnes Kjartan, dette uforglemmelige menneske for alle som kom i hans nærhet, denne ubendige kraften som grep tak innerst i ens hjerte, og som så avvæpnende kunne spre et forsoningens lys over hele tilværelsen bare gjennom å holde opp en liten portrettfigur laget av noe ubetydelig søppel. Uredd og veldig sjenerøs med seg selv. Sterk og ytterst følsom på samme tid.
Men på dødssengen i begynnelsen av desember beklaget han seg faktisk litt. Bare et par måneder tidligere hadde han blitt lovet en pacemaker av legene, og hadde virkelig sett fram til å bli en DuracellMan igjen, som han sa. Da operasjonen ikke kunne gjennomføres på hans svake kropp, syntes han det var urettferdig at den ikke kunne restaureres, fungere som før og gjøre tjeneste som kunst igjen. Men da vi begynte å snakke om alt det han tross alt hadde skapt og oppnådd i løpet av et langt liv, ble han merkbart roligere og mer samlet.
Da visste jeg at Kjartan også godt visste, at når det gjaldt ham var det sant det der med «Ars longa, Vita brevis» – at kunsten er lang og livet kort. Og det er akkurat slik han lever videre – for oss som i dag er sammen med ham for siste gang, og for kommende generasjoner.
Det lyser kunst over hans minne.

Takk, Kjartan!

Jan Åke Pettersson,
direktør ved Haugar Vestfold Kunstmuseum