• Werner Zellien: Fugl, 2005, innkjøpt av Drammens museum i 2008.

    Drammens museum

Kunstnersentrene rammes av nedleggelsen

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

Kunstnersentrene melder om tørke og stillhet etter nedleggelsen av Norsk kulturråds innkjøpsordning for samtidskunst. En utilsiktet konsekvens av endringen er at det kunstnerstyrte formidlingssystemet rammes.

Fra 2007 fikk de regionale kunstmuseene tilført ekstra øremerkete midler for innkjøp av samtidskunst. Målet er å desentralisere skjønnsutøvelsen ved innkjøp av kunst, ifølge departementet. Men de regionale museene har foreløpig vist liten interesse for kunstnersentrene. Ifølge den informasjonen Billedkunst har fått fra kunstnersentrene, er det bare to sentre som melder at de regionale museene har gjort innkjøp etter at midlene ble overført.
– Vi opplevde med den gamle ordningen at det var større interesse for våre utstillinger, og større og flere innkjøp fra Norsk kulturråd. Vi har merket at dette endret seg etter omleggingen, med færre innkjøp og mindre interesse, konstaterer Eva Dyrnes ved Trøndelag Senter for samtidskunst.
Daglig leder ved Kunstnersenteret i Buskerud, Andor Roksvåg, mener kunstnersentrene er et viktig springbrett for mange unge kunstnere, noe som fremmer bredden i kunstlivet. Han er bekymret for at den nye innkjøpsmodellen for samtids-kunst bidrar til at museumledelsens kunstsyn blir enerådende, og etterlyser innsyn og oversikt over innkjøpene.
– I 2008 viste vi Marit Justine Haugen sine nyskapende arbeider, som er uvanlige kombinasjoner av arkitektur, installasjon og bilde. Utstillingen tematiserte forgjengelighet og tok også opp den aktuelle politiske situasjonen i Midtøsten. Utstillingen var godt besøkt av både unge og eldre, til tross for at verket og temaet i utgangspunktet ikke var så lett tilgjengelig. Etter mitt synspunkt er dette samtidskunst på sitt beste, men verket ble ikke kjøpt inn, forteller Roksvåg.
Også Martin Worts ved Rogaland kunstsenter er kritisk til den nye ordningen.
– Kulturrådets innkjøpsordning var en god måte det offentlige kunne støtte ung, eksperimentell og nyskapende norsk kunst på. Museene viser ingen tilsvarende interesse for de lokale småskala-initiativene. Dette er enda et eksempel på en kombinasjon av sentralisering av makt og museumsmani i Norge, mener Worts.

Ingen laugstangegang
Åsmund Thorkildsen, direktør ved Drammens museum er godt fornøyd med at den nye ordningen er øremerket til samtidskunst.
– Det er flott at midlene er øremerket, det er et godt argument overfor styret. Men begrepet «samtidskunst» har ulike definisjoner, og et museum må også forholde seg til sin historie. Vi kjøper inn fra hele det visuelle feltet, som inkluderer kunsthåndverk, sier Thorkildsen.
– Vi har ingen laugstankegang som rettesnor for innkjøp, som skulle prioritere kunstnersentrene. Vår policy er å kjøpe inn viktig og interessant kunst som avspeiler museets samling og virksomhet. Derfor kjøper vi gjerne fra egne utstillinger, men vi ser på nye muligheter til å bygge ut samlingen. Det er ikke utenkelig at vi for eksempel kan trekke inn samtidsarkitektur med arkitekturtegninger som utstillingsverk.
Direktør Peter Meyer ved Rogaland kunstmuseum er ikke negativ til å kjøpe inn ved kunstnersentre, men bekrefter at de generelt kjøper inn mer fra galleriene, både installasjoner og videoer. Samtidig kan enkelte verk være problematiske for museet.
– Når «sosial interaksjon» er utstillingsobjektet, kan det være et vanskelig verk å kjøpe inn. Det siste året har generelt vært beskjedent med ca 200 000 kr til samtidskunst, delvis fordi jeg er ny i jobben, og på grunn av mange personalmessige endringer, sier Meyer.

Mister kontroll og oversikt
Fra kunstnerhold er det uttalt en positiv holdning til at museene er blitt økonomisk og faglig styrket. Norske Billedkunstnere (NBK) gav i 2006 sin støtte til at museene fikk mer penger til å kjøpe kunst for, men protesterte mot nedleggelse av en ordning som støttet ikke-kommersielle formidlere i Norge. NBK mente disse formidlerne ville miste et viktig inntjeningsgrunnlag.
Leder i NBK, Gjert Gjertsen, tror en sentral ordning gir bedre kontroll, oversikt og mangfold.
– Hvis det viser seg at den nye ordningen ikke fungerer som forutsatt og innkjøpene uteblir, er det bekymringsfullt og beklagelig. I Norge er tanken om å opprettholde et folkelig styre sterk, men desentraliseringen kan virke «privatiserende» og mot sin hensikt. Derfor var NBK skeptiske til nedleggelsen av Norsk kulturråds innkjøpsordning og argumenterte med at mangfoldet blir borte.

Etterprøve øremerking
Billedkunst har undersøkt en rekke årsmeldinger og innkjøpslister fra museene. De er delvis mangelfulle, og informasjonen følger ingen standard. Det gjør at det er tildels svært vanskelig å skaffe en oversikt over innkjøpene av samtidskunst. Hvordan skal da departementet som bevilgende myndighet holde kontroll?
Innkjøpsmidlene er øremerket innkjøp av samtidskunst, men departementet svarer at det ikke er foretatt noen samlet undersøkelse over bruken av midlene. Man viser til oversikten over innkjøp i museenes årsrapporter.
Halvard Ingebrigtsen i KKD bekrefter overfor Billedkunst at departementet vil etterlyse en oversiktlig rapportering av innkjøpene ved museene etter 2009, for å sikre at de øremerkede midlene blir brukt slik som forutsatt. Han viser videre til departementets nye satsning gjennom Kulturløftet, og vil invitere organisasjoner og andre aktører til en konferanse der de kan gi innspill til tiltak for de neste fire årene. Dette vil skje i begynnelsen av juni, ifølge Ingebrigtsen.
Finnes det alternative løsninger for innkjøp av samtidskunst? I Sverige praktiserer for eksempel Statens konstråd en innkjøpsordning av samtidskunst som i 2008 var på 5,2 mill. svenske kroner. Men disse innkjøpene havner ikke i museer som ikke vil ha kunsten. De blir plassert i offentlige virksomheter og på arbeidsplasser. Innkjøpene blir gjort av kvalifiserte prosjektledere og konsulenter med et eget reisebudsjett, som gjør dem i stand til aktivt å støtte utstillingsvirksomhet i hele landet.