Nye arkiver i kontrollerte anarkier

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

− Arkivet er i krise, sa Eivind Røssaak tilfreds i sin innledning til det nylig avholdte seminaret «Archive in Motion» ved Nasjonalbiblioteket i Oslo. Røssaak, som for tiden er ansatt som forskingsbibliotekar, siktet til hvordan ny teknologi setter nye premisser for arkivet. Ved siden av at det må oppdateres, ekspanderer det stadig og genererer ny informasjon, nye brukere og nye kontrollmekanismer. Dette krever en ny årvåkenhet.

I Alain Resnais’ film Alle verdens minner (Toute la mémoire du monde) fra 1956 portretteres et annet nasjonalbibliotek, det franske. Vi tas med til rom som vanligvis er utilgjengelige. Magasiner med materiale som ennå ikke er systematisert – sprengferdige hyller og gulv dekket av stabler av løse ark: Et klassisk bilde på arkivet som mnemoteknisk innretning som bevarer, katalogiserer og organiserer dokumenter slik at disse senere kan aktualiseres. Resnais ansporer oss til å reflektere over selve arkiveringsprosessen. Hvilke av disse dokumentene vil bli karakterisert som verdige til å bli bevart for ettertiden, og hvilke kriterier er gjeldende i den nødvendige utvelgelsen? En voiceover kommenterer arkivets betydning for vår felles bevissthet: «Fordi menneskenes hukommelse er kort, samler de på utallige mnemotekniske hjelpemidler».
Arkivet er selvsagt ingen nøytral be-holder for hukommelse, for med arkiveringen følger også bestemte kategoriserings- og restriksjonsprinsipper. Arkivet forkaster og klassifiserer – og avgjør hvilke historier som skal bli tilgjengelige for hvem.
I likhet med Renais har mange av dem som har uttalt seg om arkivet for vane å legge ansiktet i melankolske folder og meditere over både hukommelsens begrensninger og arkivet som en slags kunnskapens gravkammer. Noe går uvergelig tapt i enhver arkiveringsprosess. Seminarinnleggene fremhevet snarere arkivets nye bevegelighet; dets evne til å generere stadig ny informasjon og nye fortolkningsmuligheter, og den arkivale ekspansjonens nye kontaktflater med brukere. Vi er alle blitt arkivarer, men også nær sagt alt vi foretar oss blir mer eller mindre umiddelbart arkivert.

Det lunefulle arkivet
Arkivbegrepet lar seg vanskelig definere og kategorisere; begrepet er med andre ord ikke lett å arkivere. Det har blitt en universalmetafor for hukommelse og innbefatter både noe fysisk og immaterielt.
Internett kan betegnes som vår tids viktigste arkiv, en uendelig database. Det nye arkivet generer hele tiden nye utsagn og nye arkiver, påpekte professor i medievitenskap ved Humboldt Universität, Wolfgang Ernst. Han har skrevet flere viktige bøker om teknologiens innflytelse på arkivet, som Das Rumoren der Archive: Ordnung aus Unordnung (nylig utgitt på svensk av forlaget Glänta), og er tilknyttet den Berlin-baserte mediearkeologiske skolen med Friedrich Kittler i spissen. Ernst sammenlignet to av historiens viktigste arkivteoretikere, Foucault og Derrida, og påpekte hvordan Foucaults maktkritiske arkivteori stadig er gyldig, noe som også Knut Ove Eliassen, professor i litteratur ved NTNU, fremhevet i sitt foredrag. Den teknologiske utviklingen har endret mye, men arkivet har stadig makt til å definere hvem eller hva som er innenfor eller utenfor normen. Derrida mangler i motsetning til Foucault praktisk erfaring med arkivet. Dette på tross av at han har skrevet den hyppig siterte boken Mal d’Archive (1994), som henter sin tittel og omhandler den kjente tilstanden arkivsyken, en utmattelse som følge av for lange opphold i støvete arkiver. Ernst, som la for dagen et lidenskapelig forhold til arkivet og fortalte om skjellsettende arkiverfaringer fra eget liv, mente at Derridas begjær etter å dekonstruere arkivet var preget av denne manglende praktiske erfaringen: «Hvis man har vært i arkivet, vet man at det mest dekonstruktive av alt finner sted i selve arkivet.»
Arkivet er altså ingen statisk eller monolittisk størrelse, understreket Ernst, det er hele tiden i endring. Det er et ustabilt system som så å si er tuftet på et dekonstruktivt prinsipp, det anarkivale. Man må tillate det anarkiske og kaotiske, mente Ernst, og innfinne seg med at hverken fortiden eller nåtiden lar seg innordne i ett, enkelt system.

Bearbeidelser av arkivets materie
Teknologien gjør arkivet mer åpent. Det er ikke lenger basert på lagring, men på overføring. Hukommelsen er dermed ikke lenger et adekvat bilde på arkivet i den elektroniske tidsalderen, mente Ernst; arkivet av i dag dreier seg i stedet om en kontinuerlig generering og reorganisering av informasjon. Denne prosessen handler ikke om å fiske noe opp fra nedstøvede skap og reoler for å aktivere, sitere eller rekontekstualisere det. Arkivmaterialet blir i dag utsatt for stadige modifikasjoner; tekster omskrives og bilder bearbeides, det får hele tiden brukerens subjektivitet preget inn i seg.
Slik sett har arkivet blitt en del av en aktiv kulturell praksis som har mange likhetstrekk med en muntlig kultur. Ernst brukte overleveringen av folkesanger som eksempel; de tilhører et (muntlig) arkiv som stadig bearbeides ved at hver utøver gir sitt personlig preg på sangene. Dette endrer selve arkiveringen, hva som kan arkiveres og hvordan kunnskap videreføres.

Skinndemokratisering
Mange arkiver som tidligere var stengt eller lite tilgjengelige, er i dag åpnet. Teknologien bærer med seg muligheten til både desentralisering og demokratisering av arkivene. I realiteten er dette imidlertid en skinndemokratisering. Mange, for eksempel fattige og gamle, har ikke tilgang til de internettbaserte arkivene, og dessuten genererer disse arkivene nye systematiske kontrollmekanismer. Dette ble utdypet av Alexander R. Galloway, tidligere hacker og for tiden professor i media, kommunikasjon og kultur ved University of New York. Han er grunnlegger av softwarekollektivet RSG (The Radical Software Group) og har sluttet seg til mye av kritikken mot Web 2.0, som går på at nettets interaktivitet er standardisert og kommersialisert. I bøker som The Exploit – A Theory of Networks (2007) viser han hvordan dagens nettverkskulturer er pseudoegalitære. I Protocol – How Control Exists After Decentralization (2004) avfeier han forestillingen om at frihet er nettets rådende prinsipp, og avdekker hvordan det kontrolleres ved hjelp av ulike teknologiske koder, eller protokoller.
Galloway trakk frem interaktivitet som utopi fra de første massemediene ble lansert, og nevnte som eksempel Brechts kritikk av radio som et enveismedium. Brecht pekte på mulighetene ved – og nødvendigheten av – å gi ethvert radioapparat ikke bare mottakerfunksjon, men en sendefunksjon. Den frie flyten av interaktivitet som vi ser i dag blir imidlertid reterritorialisert av kybernetiske feedbackmekanismer, understreket Galloway. Tilgangen til alt, det være seg gjenstander, informasjon eller kollektive og individuelle handlinger, baserer seg på en eller annen form for arkivsøk eller navigering i arkivlignende systemer, og disse søkene blir mer eller mindre umiddelbart absorbert av et eller annet arkivlignende system. Skillet mellom det å bruke arkivet, arkivere og å bli arkivert blir altså stadig mer flytende.
Galloway gikk til felts mot dem som mener at internetts gjennombrudd som massemedium på 80-tallet innebærer en demokratisering av informasjonstilgangen og arkivet. Arkivet har, mente han, aldri vært så stort og så utilgjengelig for enkeltindividet som i dag. Skjønt Galloway også trakk frem demokratisering som ett aspekt ved ny interaktivitet, mente han likevel at det i hovedsak dreier seg om en skinnemansipasjon, som kamuflerer en reell nyliberalisering av medielandskapet. Jo mer interaktive vi blir, jo mer innveves vi i koden. Tilgangen til arkivets virkelige makt finnes altså på kodenivå. Derrida skriver i Mal d’Archive, fotnote fire, at politisk makt bare kan oppnås dersom man har kontroll over arkivene, over hukommelsen. Med Galloways presiseringer i mente, kunne man si at reell politisk makt ikke kan oppnås uten kontroll over arkivets koder.

Kunstneren som arkivar
Mange samtidskunstnere arbeider med forskjellig tilnærminger til arkivet, noe medieviter og kurator Susanne Østby Sæther ga eksempler på i sitt foredrag, som var basert på hennes ferske PhD The Aesthetics of Sampling: Engaging the Media in Recent Video Art (2009). Hun tok blant annet for seg arbeider som rekontektualiserer klipp fra populærkulturen, som Douglas Gordons Through a Looking Glass (1999) hvor kunstneren approprierer den kanoniserte speilscenen hvor Travis Bickle, i Robert de Niros skikkelse, spør med tiltagende intensitet: Are You Talking to Me? Hun diskuterte også videoklipp som imiterer arkivmateriale, eksempelvis fanvideoer på YouTube som imiterer Jacksons moonwalk, og videoarbeider som mediterer over et subjektivt eller kollektivt minne, som Grimonprez’ video Dial H-I-S-T-O-R-Y (1998). Siden Østby Sæther var alene om å diskutere samtidskunstens tilnærming til arkivet, ble feltet hun skulle favne vel stort og tiden knapp.
Jeg ønsker meg en oppfølger av dette givende seminaret som dykker dypere ned i arkivrelaterte praksiser i samtidskunsten. Som samfunnets metastruktur har kunsten mulighet til å tenke rundt dets strukturelle funksjoner og organiseringer. Et betydelig antall kunstnere og kunstnergrupper, som Walid Raad (The Atlas Group Archive), Matthew Buckingham, Andrea Fraser, Harun Farocki, Abigail Child, Susan Hiller, Uriel Orlow og The Otolith Group, for å nevne noen, viser en sensitivitet overfor arkivets funksjon og inntar en metaposisjon i forhold til institusjonsarkiver, så vel som populærkulturell arkivvirksomhet. Vi kan inndele samtidskunstens arkivrelaterte praksiser i minst tre kategorier: Noen kunstnere gir eksisterende arkivmateriale en ny kontekst, andre lager arbeider som tar opp i seg arkivets funksjon, mens andre igjen lager nye alternative eller parallelle arkiver som beveger seg mellom fakta og fiksjon. Disse arkivarvirksomhetene illustrerer både en anarkisk eller subversiv intervenering i arkivet, en metaarkivering og en måte å danne nye arkiver på hvor mekanismene som kontrollerer dem, i hvert fall tilsynelatende og enn så lenge, er i kunstnernes egne hender.