Publisert

Av: H. Haugen, N. Schjønsby

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

Estetikk

Den siste tiden har bydd på flere utgivelser som forsøker å børste støvet av estetikken. Kjersti Bales Estetikk. En innføring (Pax) er skrevet som en guide til antologien Estetisk teori, som ble anmeldt i Billedkunst 1/09. Bale går gjennom sentrale temaer, som representasjon, det sublime og det skjønne, og problematiserer forholdet mellom avantgarde og populærkultur. Hvert tema blir belyst gjennom drøftinger av en rekke ulike teoretiske tekster fra forskjellige tider og gjennom eksempler fra både samtidig og fortidig litteratur, musikk, film og billedkunst.

Den såkalte «return of beauty»-bølgen på 90-tallet ble lansert av selverklært «politisk ukorrekte» kritikere som Peter Schjeldahl og Dave Hickey som en reaksjon på en antatt etisk overstyring av det de så på som estetikkens kardinalspørsmål: skjønnhet. Antologien The Life and Death of Images: Ethics and Aesthetics (Tate Publishing), redigert av Diarmuid Costello og Dominic Willsdoni, er et forsøk på å tenke estetikk og etikk som sammenflettede størrelser, hvilket også vil si å løsrive estetikken fra et ensidig skjønnhetsfokus. Bidragsyterne er ordnet parvis, slik at de kommenterer hverandres bidrag. Judith Butler kommenterer for eksempel Jay M. Bersteins essay om Matisses krig, og Bernstein kommer i sin tur med et tilsvar til Butlers tekst om Walter Benjamins tidlige estetikk. Andre skribenter som for anledningen fungerer som parhester, er Adrian Piper og Noël Carroll, Griselda Pollock og WJT Mitchell samt Thierry de Duve og Howard Caygill.
I antologien Rediscovering Aesthetics: Transdisciplinary Voices from Art History, Philosophy, and Art Practice (Stanford University Press) møter vi flere av de samme skribentene som i selskap med blant andre Peter Osborne, Carolee Schneemann og Ann Holly presenterer sine ganske så forskjellige perspektiver på hvordan estetikkfeltet i dag har oppnådd utvidet relevans og favner nye diskusjonsarenaer.

I et katalogessay til utstillingen «How to Make Things Public» (2005) advarte den amerikanske filosofen Richard Rorty mot å bruke Heidegger – gå i stedet til Alfred North Whitehead, oppfordret han. Steven Shaviro gjør nettopp det i Without Criteria: Kant, Whitehead, Deleuze, and Aesthetics (MIT Press), hvor han tenker seg hvilken retning estetikken ville tatt dersom Whitehead, og ikke Heidegger, hadde satt agendaen for den postmodernistiske tenkningen. Shaviro leser Whitehead gjennom Kant og Deleuze. Sammenstillingen av tankene til denne umake trioen kaster nytt lys over aktuelle spørsmål innen samtidskulturen knyttet til digital film og video, så vel som varefetisjisme.

Samtid i flertall

For en tid tilbake siden fortalte Nicolas Bourriaud i et intervju med Billedkunst (04/2007) om en problemstilling han arbeidet med i et work in progress: «den multikulturelle modellen for forståelse av dagens situasjon må erstattes av en interkulturell modell», sa Bourriaud. Boken er nå utgitt på Sternberg Press og har fått navnet The Radicant. Bourriaud spør hvordan man kan skape et rom for å evaluere kunst fra forskjellige kulturer uten å begrense seg til den lokale kulturkretsens målestokker, og dermed behandle forskjeller som statiske størrelser, eller utviske forskjellene i den hegemoniske vestlige kunstdiskursens favør. Begrepet radicant rimer på Deleuze og Guattaris rhizom og står i motsetning både til rotfestede identiteter og modernismens radikalitet (radikal betyr, som Marx minnet om et sted i Grundrisse, å gå til røttene). Bourriaud snakker om en altermodernitet – en oversettelsesorientert modernitet tilpasset vårt århundre – hvor man unngår en reduksjonistisk kritikk ved at kulturelle uttrykk ikke blir målt etter opphav eller vestlige standarder, men settes i dialog med de kontekster de er produsert i.

Antologien Antinomies of Art and Culture: Modernity, Postmodernity, Contemporaneity (Duke University Press) stiller blant annet spørsmål ved vidtfavnende kategoriers relevans. Redaktørene Terry Smith, Okwui Enwezor & Nancy Condee har latt en rekke teoretikere, kritikere, kunstnere og kuratorer se nærmere på forståelsen av både vår egen samtid og begreper som modernitet, postmodernitet, globalisering og avkolonialisering: Antonio Negri analyserer samtidighet i lys av multitude-begrepet, Okwui Enwezor argumenterer for at hele vår verden kan betraktes som en postkolonial konstellasjon, mens Jonathan Hay trekker frem vår tids paramoderniteter.

I History, the Human, and the World Between (Duke University Press) diskuterer Rajagopalan Radhakrishnan, som særlig har beskjeftiget seg med postkoloniale problemstillinger, subjektivitetsproduksjonens premisser. Subjektiviteten konstitueres i mellomrom: mellom det temporære og historiske; eksistens og kunnskap; individualitet og masse osv. Han viderefører denne tankegangen ut fra et fenomenologisk og dekonstruktivt perspektiv og diskuterer store begreper som «verden», «historie», «menneske» og «subjekt». I diskusjonen henviser han til blant andre Adrienne Rich, Edward Said, Michel Foucault og Maurice Merleau-Ponty.

Italia alla Agora

Det siste nummeret av Agora – tidsskriftet som ifølge sin egen undertittel er viet metafysisk spekulasjon – presenterer nyere italiensk filosofi. Redaktøren for nummeret, Ragnar Myklebust, har ønsket å presentere et annet Italia enn det som har vært gjengs i norsk akademia; her glitrer både Croce, Umberto Eco og Gianno Vattimo med sitt fravær. I stedet presenteres vi for noen av de tenkerne som har hatt mest betydning for de senere årenes teoretiske debatter innen kunst og politikk, som Giorgio Agamben og Paolo Virno, samt den eldre og mer eller mindre ukjente filosofen Luigi Pareyson, som fungerte som læremester for både Vattimo og Mario Perniola.