• Måns Wrange: The Good Rumor Project, flankert av t.v.: Köken Ergun: The flag, (t.h.) Jenny Perlin: Transcript.

    Galleri 3,14

Who’s watching the Watchmen?

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

Det blir av og til avkrevd kunstnere at de skal være engasjerte i politiske spørsmål, men det er ikke bestandig like populært med artistisk intervensjon i det offentlige rom.

Det sier seg selv at det er vanskelig å være både engasjert, politisk korrekt og provoserende på samme tid – det er rett og slett en vanskelig sportsgren man har valgt å basere denne utstillingen på. Vanskelig i dobbel forstand – for hva får du når du som kurator legger vekten akkurat her, og velger ut rundt 20 kunstnere fra fem kontinenter for å belyse en praksis som bygger på like deler arkivarisk research og direkte aksjon? Jeg skal si deg hva du får; du får en utrolig krevende utstilling. Det er ingen vei utenom, den må sannsynligvis bli så omfattende og genuint pessimistisk som den er blitt.
Mulig det også står noe i kontrast til Bergen der utenfor, der solen skinner og sigøynerne rasler med kaffekrusene fra 7-eleven, men bare litt. Bare fordi det er feil tid på året å dvele ved slike ting som manipulasjon av massene og overvåkningssamfunnet betyr det ikke at man på noen måte kommer unna – problematikken er alt for reell, også her. Ja, kanskje spesielt her, der enda en tapt generasjon går dukken i russefeiringa – denne særnorske tradisjonen å forvandle oppegående ungdom til komplette vrak. Selvfølgelig er det ingen andre besøkende innom 3,14 denne ettermiddagen.
Men dette er overveiende gode ting, spor av et vesentlig og viktig arbeid. Et av problemene her er at det ikke etableres noen dialog mellom arbeidene. Hvis man lukker øynene er det lett å forestille seg hvor effektive de ville vært hvis de ikke befant seg ved siden av hverandre som en slags eksempler på en spesifikk praksis, men heller dukket opp som den velformulerte protest de fleste er i en kontekst der ingen forventet noe slikt. Det blir ganske enkelt for mange headsets å forholde seg til, og adskillige videoer og lydarbeider tar sin gode tid. Og de videos som ikke er utrustet med headset lekker lyd rundt seg slik at de forstyrrer hverandre.
Like forbannet blir dette nødvendig, for selv om jeg kan irritere meg over den distansen som oppstår når man samler billedkunstnere med et felles berøringspunkt i en utstilling – omtrent som man nagler fast sommerfugler av den samme arten på den samme siden i et album – og selv om ingenting kan få meg til å gå gjennom alt materiale om en svenskprodusert atombombe som Per Hasselberg har gravd frem, så stikker noen arbeider seg ut såpass kraftig at de forblir effektive statements uansett. Ferhat Özgürs a cappela-versjon av en problematisk tyrkisk lov, for eksempel, eller Carey Young, som stiller seg på en stige ved et folkemøte og foreleser for en voksende skare tilhørere om hvordan man blir en effektiv offentlig taler. Direkte, enkle og to the point. Men her er også mer intrikate ting. Vanskelig å helt håndtere er Köken Erguns to videos fra offisielle seremonier, der soldater og atleter virker fanget i en streng koreografi, med en rasende nasjonalistisk poesi som gjaller over anlegget – noe som gradvis blir stadig mer ubehagelig å forholde seg til, ettersom hukommelsen kobler sammen kodene fra Sovjetunionen med Leni Riefenstahls filmatisering av Berlinolympiaden i 1936. Men, det er også den genuine varmen fra Måns Wranges The Good Rumor Project – en nesten sosiologisk studie av hvordan et godt rykte sprer seg i stadig videre kretser. Men, ettertankens uhyggelige tyranni slår tilbake rett etterpå; innsikten at det dårlige ryktet sprer seg mye kjappere.