• Cathrine Dahl og Ørjan Aas: Uten tittel, to tregubber, 2009.

    Ørjan Aas/TSSK

Inntrede i losjen av Mordersneglens Orden

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

«To hender klapper og det skapes en lyd, hvordan lyder enhåndsklapping?» (kôan antatt å stamme fra Haikuin Ekaku)

Cathrine Dahl og Ørjan Aas har inngått et kunstnerisk partnerskap hvor kompromisset står som det høyeste prinsipp. I tegning, grafikk og animasjon bearbeider de og videreutvikler, visker ut, avbryter, legger til og overlapper hverandres ideer. Prosessen med å løse opp og slippe til en intuitiv kraft er det viktigste: Det er gjennom lek en lærer om – og skaper – verden. I Huizingas bok Homo Ludens –- det lekende menneske, defineres den lek som former en egen, uavhengig del av menneskelig aktivitet som den magiske sirkel. På masterutstillingen ved Kunstakademiet i Trondheim i 2008 presenterte Dahl/Aas sin magi med et frydefullt og boblende overskudd.
Utstillingen på Trøndelag senter for samtidskunst har de valgt å kalle «Losjen», noe som gir litt dystre assosiasjoner til frimureri og hemmelige brorskap. For å bli medlem av en losje må man som kjent gjennomgå en innvielse og avkreves en troskapsed til losjens regelverk. Men en losje kan jo også være andre former for forbund og fellesskap.
På den ene storveggen er det festet en skulptur av en brun snegle formet som en båt, hvor mannskapet er de 400 snegleavkom som en enkelt snegle kan produsere i løpet av en sesong. Sneglen har etterlatt seg et svartmalt spor som snorkler seg ut fra et dobbelt utgangspunkt. For å kunne legge egg kreves det to hermafroditt-snegler som under parring gjensidig befrukter hverandre. Den tvekjønnede snegle er Dahl/Aas’ tematiske vendekrets og veggbildet gir utstillingen en form for logo eller våpenskjold.
Snegletematikken gjentar seg også i grafiske trykk som er presentert parvis og hvert par er som toeggede tvillinger, med kun få ulikheter basert på trykkeprosessen. Avkommet er presentert som arkiv fra prosessen. En annen del av arkivet, en fin fanzineproduksjon henger midt i rommet, noe som er litt upraktisk hvis man ønsker at publikum skal ta seg tid.
I tillegg viser Dahl/Aas en animasjonsfilm som blir presentert som et bevegelig trykk, mens du i en annen del av rommet kan lytte til et lydarbeid, brev fra en ung kunstner.
I hver sin ende av lokalet sitter to tregubber vendt mot hverandre. Den ene holder en dataskjerm i hendene og øynene er videokamera som observerer oss som kommer og går i utstillingen. Den andre, en langneset Pinocchio, holder høretelefoner hvor du kan lytte til lyder utenfra, utenfor sirkelen. Dens ene øyet er en skjerm hvor vi ser en enslig person som stirrer ned i bakken. (Nå, hva lyver du om, Pinocchio? Er det ideer om Individet eller ideer om Samarbeid?)
Det ultimate samarbeid, hvor man gir slipp på sitt ego og går opp i en høyere enhet, er ofte enklere i teorien enn i praksis. Et aspekt med den brune iberiasneglen er at den spiser det som kommer i dens vei.
I midten av rommet henger en bildekk-huske, hvor en slapp papirmann har sluttet å leke. Utstillingens presentasjonsform gir med sitt ryddige uttrykk – et litt uinspirert inntrykk. Hvilken losje er det vi snakker om her?, funderer jeg.
Mitt håp er at denne lille losje ikke søker opptak i den store overordnede gradslosje – ved å gjennomgå et kjent innvielsesrituale: Rensk opp, gjør det rent og ryddig – Make a trademark! Det ville vært så trist hvis studietidens lek-frihet forvitrer i møte med virkeligheten. Da kan kompromiss gå fra å være et honnørord til å bli et diktat og magien forlate sirkelen.
Når lek har et klart definert mål og begynner å struktureres etter regler, heter det ikke lenger lek, men spill – i følge ordboken. For framtiden håper jeg på villere sneglesex fra Dahl/Aas.