• Annika Simonsson: Siste vitne.

    Kunstverket

Maleriet på nye eventyr

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

Annika Simonsson tar i bruk hele rommet med maleriene sine. Hun bruker veggene bak lerretet, så vel som det tredimensjonale rommet foran. På denne måten trer maleriene ut av sine egne rammer.

Maleriene i seg selv har to lag. Det første er nonfigurativt og et resultat av akrylfarge som er helt over lerretet. Kunstinterne, mediumsspesifikke problemstillinger dukker automatisk opp, men i motsetning til maleri i Pollock-tradisjonen finner man ingen spor etter kunstneren her. Overflaten er helt jevn. Det ser ut som om malingen har levd sitt eget liv, og mønstrene som har oppstått kan minne om marmorering. De tredimensjonale objektene i utstillingen er øyensynlig også ikke-representerende. Ved nærmere betraktning er imidlertid både maleriene og skulpturene fylt til randen av populærkulturelle referanser. I maleriene er de lette å få øye på, for i det andre laget har Simonsson tatt i bruk en typisk sort/hvitt tegneserieestetikk som man kan kjenne igjen fra for eksempel Agent X 9-bladene. Et virvar av andre referanser er også tilført; alt fra smurfer til troll. Nye, absurde, og tidvis groteske, fortellinger kommer til syne.
Skulpturene, eller objektene foran maleriene, er det som fascinerer mest. Ugjenkjennelige, amorfe klumper er plassert inntil veggen tidvis rett ved siden av maleriene, som om de skulle vært forklarende kommentarer til dem. At de i likhet med lerretene er dekket med akryl, gjør at de i større grad fungerer som fortsettelser av maleriene enn som selvstendige skulpturer. De er nærmest som tredimensjonale, abstrakte malerier å regne. Men så, i det man står der og betrakter de formløse klumpene, dukker plutselig en elefantsnabel opp, så et kaninøre, så en labb. Simonsson har samlet kosedyr sammen i en klump for så å dyppe dem i akryl. Resultatet er slående. Så godt kamuflert er kosedyrene, at man blir akkurat passe overrasket når man plutselig ser dem. Denne vekslingen mellom noe ikke-refererende og en assosiasjonsrik form for historiefortelling er sentral i utstillingen slik jeg oppfatter det.
Kosedyr vekker helt spesielle assosiasjoner. Vi har sett det før hos kunstnere som Mike Kelley og Annette Messager. Ting som i utgangspunktet var ment å skulle skape trygghet blir manifestasjoner av noe uhyggelig i det de settes sammen på en ny måte. Det kjente og kjære blir plutselig fremmed og skremmende. Simonssons verk setter nærmest en motsatt prosess i gang hos tilskueren. Noe som i utgangspunktet er ugjenkjennelig, viser seg etter hvert å være noe man faktisk er fortrolig med.
På grunn av sitt nesten designaktige, glatte preg, har utstillingen noe samtidig og nytt over seg. Likevel er det minner som vises frem; referansene går gjerne til barne-tv-figurer fra 1970-tallet, som La Linea, Dunderklumpen, Bamse osv. Rommet fremstår som en slags materialisering av forvrengte barndomsminner. Kanskje kan den skjulte beskjeden i maleriet Arcacia in love tolkes som et hint om at man aldri kan være sikker på om man husker helt riktig: «Correct me if I’m wrong».