• Hvor langt skal den trekkes så den ikke skygger for verket?

    Andreas Siqueland/ Anne Szefer Karlsen

Tema

Av: A. Siqueland A. Szefer...

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

Baldakin, parasoll, markise – eller hvordan arbeide sammen som kunstner og kurator

Hva heter det som er montert fast mot vegg og som skal beskytte mot sol og regn? Det var noe av det første vi spurte oss selv i det vi ankom det ganske slitte hotellet Grand Central som skulle gi oss ly den tiden vi var i Rotterdam i forbindelse med det tre dager lange symposiet «The Curators» på Witte de With. Vi hadde begge glemt ordet for den arkitektoniske finessen, språket hadde blitt stumt og vi strevde i lang tid med å huske hva det en gang het. Baldakin, parasoll, paraply? Nei – kanskje en kurator? Eller rettere sagt: det kuratoriske! Hvis det er slik at det kuratoriske er knyttet til institusjonen og bevegelig ut fra den, er kanskje ikke lignelsen så dum. Uansett er det i hvert fall slik at kuratoren har til oppgave å passe på og beskytte kunstverket. Problemet er nok først og fremst å vite hvor langt ut innretningen skal trekkes så den ikke skygger for verket.
Årets første Billedkunst drøftet kuratorens rolle og tilstedeværelse på kunstscenen i tre ulike artikler. Et gjennomgående trekk i alle artiklene var uttrykket for en mistillit mellom kunstnere og kuratorer. Eksempelvis kan vi nevne kurator Geir Haraldseths bemerkning om at han bruker verk til å illustrere sine utstillinger, og at kunstneren aldri er fri eller autonom. Videre sier han at «kuratoren er en maktfigur og makten kan bli forsterket av at kuratoren institusjonaliseres». Uttalelsen møtte motsvar i Hans Thorsens langstrakte klage over den kuraterte utstillings maktposisjon. Åse Løvgren mener det i hovedsak er den eldre garde som er skeptiske, men det er kanskje heller ikke riktig. Alle disse meningsytringene fikk oss til selv til å bli skeptiske til det sortmalte bildet som ble beskrevet. Derfor bestemte vi oss for å dra på tur for å lære mer om hva det egentlig vil si å være en kurator.
«The Curators» besto av kremen av verdens kuratorstab og det var lettere å telle de som ikke var der, enn de som var der. Celebritetsfaktoren var høy og tv-mediets paneldebattformat var brukt flittig, med lokkende titler som: «Does the exhibition have a future?», «Is the curator by definition a political animal?» og «Radical-chic curating: Curatorial practice vs. curatorial fashion?». Problemstillingene var utelukkende formulert av Witte de Withs egne kuratorer og var en bekreftelse på den velkjente kuratorfellen der en utstilling (her symposium) med ett overordnet tema bruker kunstverkene (her de eksterne kuratorene) til bare å illustrere kuratorens poeng. Vi tenkte at paneldebatten «Is curating always a collective activity?» ville presentere nye tanker om forholdet kunstner og kurator. Dessverre var ikke dette tilfelle da fokuset ensidig var rettet mot kuratorrollen.
Vi skal derfor her prøve å sette ord på det uuttalte. I motsetning til de reaksjonære holdningene i Billedkunst 1/09, ønsker vi å utforske nye holdninger til samarbeidet. For vi kan ikke, som Irit Rogoff, professor i Visual Cultures ved Goldsmiths College, sier trekke oss ut av diskusjonen – «We cannot extract ourselves from the thing that we talk about». Dermed gir vi oss hen til hennes tanker om at vi alle er impliserte parter innen vårt felt, og i våre egne liv. I den norske debatten om kunstnerens syn på kuratoren, inntar kunstneren nesten utelukkende en offerrolle, og kuratoren uttrykker sjelden sitt syn på kunstneren offentlig. Det er gjennom deltagelse at man skaper en forskjell. Vi vil være aktive medspillere og ønsker å beskrive et mulig scenario der våre roller blandes og sammenblandes uten ansvarsfraskrivelse. Det handler ikke om å motsette seg, men om aktiv innblanding hvor man begår svik mot det etablerte gang på gang fra innsiden av systemet, for slik å generere nye samarbeidsformer. I utstillingssituasjonen inngår vi i et felles «vi», som sammen kan samle fragmenter fra fortiden for å bygge en ny historie.
Hvordan skaper man én felles stemme; hvordan er man subjekt og felleskap samtidig? Vi nærmer oss en løsning, mener vi, idet vi fokuserer på forholdet mellom kurator og kunsten, og ikke forholdet mellom kurator og kunstner. Kuratoren må gjennom lidenskap forstå verket som sitt eget. Slik bryter man ned forholdet mellom subjekt og objekt. Kunstnerens lidenskap til verket må adopteres, og for å nå denne tilstanden må man som kurator inngå i et nært samarbeid med kunstneren. Dette må skje gjennom vedvarende samarbeid og samhandling, der også andre enn kunstneren og kuratoren er involvert. Kunsten er diskusjonsobjektet, og i denne prosessen må det være rom for konflikt, slik at det gjennom diskusjonen oppstår et nytt «vi»; et nytt felles subjekt.
Dette «vi» rommer mer enn bare kurator og kunstner. Med andre ord kan man ikke lenger se det kuratoriske arbeidet som en dikotomi. «The collapsing of the distance between the exterior and the interior must be reproduced again and again», som Rogoff sier. «Vi» sitter med andre ord til enhver tid på en terrasse – et fysisk rom mellom inne og ute – der markisen over kan styres innenfra eller utenfra avhengig av hvordan den er montert. I dette «vi» finner vi også kjernen i kunstformidling. Her ser man på publikum ikke som en kvantifiserbar og passiv gruppe mennesker, men som deltagere, på samme måte som kunstneren eller kuratoren også er deltagere.
I dag har konflikt blitt det normative, men selv om en konflikt befinner seg langt unna kan ingen forholde seg uberørt. Vi mener at kunstfeltet verken er et slagfelt eller en transaksjon, men et kollektivt og privat møte hvor man diskuterer ulike interesser. Retorikken som har vært brukt om kunst har blitt hentet fra det militære: revolusjon, avant garde, mål, strategi, og senere det økonomiske; effekt, prosjekt, metode. Det må derfor skapes et nytt språk på tvers av etablert diskurs for å favne den produksjon av kunnskap som kuratoren og kunstneren faktisk står sammen om, og ikke i opposisjon til. Det betyr at det kuratoriske er ideologiskapende, men man må være bevisst fallgruvene på utopiens jaktmarker.
Kuratoren må ha en viss autoritet i forhold til publikum og institusjonen for å kunne utøve sitt virke, mens kunstneren må ha det i forhold til verket. Imidlertid bør kurator og kunstner fortrenge autoritetsspørsmålet seg i mellom for å kunne skape den gjensidige respekt og forståelse som er nødvendig for gjenskaping og nyskaping. Det er altså både kunstner og kurators oppgave, gjennom det kuratoriske, å bruke institusjonen til å endre kunsten.
Blant de deltagerne på symposiet som vekket mest interesse var Jan Hoet, en eldre karismatisk herremann fra Belgia som ble husket for den gang han formidlet en Bruce Neuman-video ved å hoppe opp og ned ved siden av verket. Hoets lidenskap til kunsten er et godt eksempel på hvordan en kurator kan opptre. Han mener at kunstnerens fokus bør være på kunstnerisk produksjon og hva man vil formidle gjennom verket, ikke utstillinger. Kuratorens rolle er å plassere kunstneren i samfunnet; minst én på hver fabrikk, ifølge Hoet. Kunstens eneste oppgave er å punktere hierarkier og skape nye relasjoner i et etablert system. Kuratoren i Hoets utopiske modell skal på sin side være tilgjengelig til enhver tid i institusjonens kafé – eller på terrassen under en markise – åpen for diskusjon med publikum.
Spørsmålet er hvor mye sol vil man ha? Eller hvor stor plass dette kuratoriske skal ta. For det er tydelig at alle på terrassen har ulike oppfatninger om dette. Det er derfor på høy tid å undersøke nye måter kuratoren og kunstneren kan arbeide sammen på. En grunnleggende del av kurators arbeid er å ta del i gjennomføringen av en utstilling, for å skape en overensstemmelse mellom det kuratoren vil fremheve, det kunstnerens verk i seg selv formidler og det kunstneren ønsker å oppnå med verket. Kunstneren vil gjerne få tilrettelagt og formidlet sin kunst på best mulig måte og kuratoren er på sin side avhengig av kunsten for å skape meningsbærende sammenhenger. Om det kuratoriske står man sammen.
Man må ta et oppgjør med ideen om at en kuratert utstilling utelukkende dreier seg om en temautstilling. Verkene bør bringes inn i et ikke-hierarkisk samnærvær (co-presence), der alle bestanddeler skal ha en samklang. Lik et kor skal alle stemmer høres på en og samme gang. Denne fellesstemmen må ikke være et tema, men kan være en holdning, en diskusjon eller en påstand. Det handler om at kuratoren må bevege seg bort fra å ha en agenda til å ha et perspektiv. Kuratoren kan ikke kun lese seg til en forståelse av verket, men må også ha intuisjon. Oppgaven er i følge Beatrix Ruf, leder og kurator for Kunsthalle Zürich, å skape et rom for frihet der ting kan skje. Man må tørre å la kunsten arbeide på egenhånd, og stole på at et kunstverk også kan formidle seg selv. Irit Rogoff mener at man i det kuratoriske må bevege seg bort fra det etiske, da det etiske er bundet av regler, mot et sted der teori og praksis møtes og forblir ukomfortable. Dette blir tydelig i det man aktivt deltar som kunstner eller kurator, og man kommer i posisjon til å påvirke kunstfeltet. Erfaringer skaper og definerer ens eget ståsted. Ved å delta i biennaler kan man forsøke å rette kritikk mot de kuratoriske rammene. Som kurator kan man undersøke det kuratoriske ved å gå over fra å være uavhengig til å være ansatt ved en institusjon. Og sammen kan man for eksempel skrive en artikkel i Billedkunst. Slik kan man endre ståsted, bli mindre skeptisk og finne seg selv igjen på et uant sted. Før vi går videre setter vi oss på terrassen, trekker ut markisen akkurat passe og nyter den nye utsikten og innsikten: En utstilling er ikke en konklusjon.

Andreas Siqueland (billedkunstner) og Anne Szefer Karlsen (kurator og leder av Hordaland kunstsenter)