• Esko Männikkö: Alvar.

    Bomuldsfabriken

En dødelig god fotograf

Av: Raymond Alv K. Egge

Publisert:

Utgave: 3/2009

Del: 

Männikkös utstilling «Coctails 1990 – 2007» på Bomuldsfabriken viser både en god fotograf og en velkomponert utstilling. Den er produsert av Millesgården i Stockholm og er på vei rundt i Europa.

Tittelen på utstillingen henviser til at dette er en retrospektiv affære. Bildene fyller hele Bomuldsfabrikens første etasje og henger i linære klustere, som en salongutstilling fra et sent attenhundretalls Paris. De respektive prosjektene fra tidsrommet utstillingen dekker, henger ikke organisert hver for seg men er blandet sammen; herav coctail-referansen. Utstillingen lykkes best i nettopp dette blandingskonseptet. Med denne mix and match-formen for sammenstilling av bilder fra selvstendige prosjekter blir det mulig å se kunstnerskapet under ett. Ikke som en kronologisk utvikling fra prosjekt til prosjekt, men med fokus på en helhetlig understrøm i Männikkös virke som billedskaper. Dette gjør det også klart at han ikke er en konseptkunstner. Männikkö er i første rekke en portrettfotograf og opptatt av sosialdokumentasjon, men fra et sterkt personlig ståsted. På en måte står han i tradisjon med Farm Security Administrations fotoprogram i USA mellom 1935-44, og kanskje særlig Walker Evans. Evans klarte å bruke det makropolitiske utgangspunktet hos det statlige FSA til å fortelle sin personlige mikropolitiske historie. Om vi vil, kan vi lese makropolitikk inn i Männikkös prosjekt. Som for eksempel tøffe sosiale forhold i geografisk perifere områder. Men dette er ikke særlig fruktbart. Menneskene på bildene ser ikke ut til å lide noen akutt nød. Männikkös bilder er ikke bilder vi ville ha sett i vanlige fora for sosialdokumentar, som helgemagasiner og illustrerte dybdeartikler. De faller heller ikke under noen form for reiseskildring. Selv om han besøker det som for de fleste av oss er fremmede steder.
Det er i den politiske mikrosfæren Männikkö opererer. Hans meget personlige møter med mennesker og steder har det til felles at Männikkö dras dit og i etterkant formidler disse små øyeblikkene og møtene. På romantisk vis ser han bakover gjennom sine samtidsportretter på noe som er i ferd med å forsvinne, eller noe som allerede er borte. Det som har forsvunnet i Männikkös bilder får vi ikke tilgang til. Mennesker som har forsvunnet fra de tomme husene, livet som har forsvunnet fra dyrekadavre. Bildene peker bakover på det som har vært, og i Roland Barthes’ lesning av fotografiet i Camera Lucida viser de da til det som er dødt. Kunstnerskapet under ett, kan på et vis minne om et gedigent memento mori. Innrammingen av bildene fungerer i denne lesningen av kunstnerskapet som referanser bakover i tid. Enten han bruker materiale som tidligere har tilhørt en annen konstruksjon, eller om han finner rammen på et bruktmarked, er disse symboler på den tidligere funksjonen de har hatt.
Det er ikke et stygt og dystopisk fravær Männikkö beskriver. Det er med poetisk og sikker estetikk han formidler sine små fragmenter av det han møter på sine reiser. Det er ikke en utpreget voyeuristisk portrettfotograf vi har med å gjøre, men en flanør som skildrer de sosiale randsonene vi ellers glemmer. Esko Männikkö gjør dette med en oppriktig og varm tilstedeværelse, som gir en lyst til å se mer. Selv om man har vært på en utstilling med 144 bilder hengende i klustere uten én enkel tråd å følge.