• Fra Børre Larsens «Blue Master».

    Ruth-Ine.

Sublim blårøyk

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 4/2009

Del: 

Børre Larsen begynte å røyke i en alder av 47, hvis man skal tro på pressemeldingen. Selv sluttet jeg da jeg var 42.

(Ja, jeg vet jeg er blitt sett med en røyk mange ganger siden den gang, men det spiller ingen rolle – jeg sprekker hyppig, men jeg begynner ikke igjen). Når han etter ti års konsekvent røyking av Blue Master nå inkorporerer hver eneste tom pakke i en større installasjon likner det ikke så lite på ren tobakksfetisjisme. Eller muligens en fiksering ved den type nostalgi som følger alle sigarettmerker utenfor den kjedelige Marlboro-Prince-aksen, med alle dens subdivisjoner av «Mild» og «Light». Selv røykte jeg Teddy, og da jeg en gang prøvde å spørre etter sigaretter på en kafé fikk jeg til svar at, joda, de hadde Prince Mild og Prince Extra Mild. «Jaja», svarte jeg, «men har du cigaretter?», og dama bak kassa gjentok irritert hva hun allerede hadde sagt og tok ikke spøken overhodet. Typisk ikkerøyker – null kompetanse og ingen humor. Og i løpet av ti år har slike folk fått sette agendaen; det begynte med innenlandsflyet, og nå har de nesten hele det offentlige rommet.
Som eksrøyker kan jeg velge å ikke bry meg, men samtidig liker jeg dårlig denne utraderingen av verden slik den var da jeg vokste opp. Kall meg konservativ. Kall meg hva du vil. Men utstillinger som denne er en korrigerende faktor, uansett hva man mener om røykeloven. Mer enn å bare være en refleksjon rundt selve vanen, eller uvanen, er Blue Master en intrikat installasjon der de tomme pakkene fra ti års forbruk bare danner utgangspunkt for en god del mer eller mindre merkelige twists and turns. Den lar seg ikke lese bare som en kommentar – med komponenter som overhodet ikke er selvfølgelige i sammenhengen blir det straks umulig å tolke dette som noe så enkelt som man gjerne vil tro når det dreier seg om røyking. I sentrum sitter en figur med en rød lykt i hånden, på bordet foran ham ligger pakkene strødd utover og sprer seg over gulvet. Til høyre en serie hjul som spinner, og strekker seg opp mot taket. På en søyle ligger en liten mansjettknapp med det velkjente hestehodet fra sigarettpakken. Et teppe strekker seg gjennom rommet bort til veggen mot en enslig stol. Noen få pakker av andre merker – Marlboro Light, Lucky Strike, etc – står plassert i et hjørne på gulvet, som sto de i skammekroken. Det hviler noe vagt ubehagelig over denne situasjonen, en form for mild sorg som ikke helt lar seg artikulere. Men det er ikke godt å si om det er min egen sorg som overskygger det jeg ser. Jeg mener, har du sluttet å røyke savner du det konstant – det er jo derfor man sprekker og unner seg en blås i ny og ne. Samtidig hadde jeg sannsynligvis kuttet det ut tidligere hadde det ikke vært for ubehaget ved å bli påført en nazi-lov i 2004 som gjorde helsen min til en sak for staten, med alle disse absurde oppvarmede teltene utenfor pubene som et siste nødskrik fra en tapt verden – en verden der en voksen mann selv kan avgjøre hva som er godt for ham, og når. Et siste blikk på figuren ved bordet får meg til å tenke at han sitter i en slags positur som er forenlig med gamle dagers sigarettreklame. Det trekker en kald vind gjennom galleriet. Det trekker enda kaldere gjennom det syke landet.