• Anne Helga Henning: Buttons.

    Henning.

Eventyr, henningbier og terapeutisk bestøving

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 4/2009

Del: 

Lokalet virker nesten tomt inne på Trondheim Kunstmuseums nye avdeling, Gråmølna. Men lyset fra de store vinduene mot gata skaper gjenskinn i tegninger i gull rett på veggene: En ridder i full rustning klar til kamp ved Honningbiens skjold. Men en lydløs «fail» alarm går av: hans nakne, ubeskyttede ben. Den ene hunden hans er også en hjort.

En gris bærer med seg en kurv bugnende full av epler – epletreet er kuttet ned og ligger som ved på et bål som ikke varmer noen.
Anne Helga Henning interesserer seg for hvordan fiksjon kan virke inn på virkelighet. Hun refererer spesielt til eventyr og figurer som prinsesser og riddere, eller arketyper vi kjenner fra barndommen. Freud og Jung var de første analytikere som studerte eventyrenes symbolikk, og spesielt i den «jungianske skole» har eventyr blitt lest og brukt i terapeutisk øyemed. Hos Per, Pål og Espen Askeladd kan vi finne råd for personlig vekst og utvikling. Samtidig kan vi lese eventyr som kritikk av makt og samfunnsforhold. Eller vi kan lese dem med blikk på forholdet mellom menneske og naturkrefter. Henning forsøker å koble disse lesemåtene sammen i sitt tegneunivers. Til utstillingen har hun lagt til et par tekster hvor den ene refererer til nettverdenens private offentlighet: Det er en samtale på facebook om sjalusi og mulige måter å håndtere følelsen på. Tegning blir foreslått som en måte å visualisere for å kvitte seg med negative tanker. (Den som er sjalu tegnes som liten og svevende. Den man er sjalu på er i naturlig størrelse med beina på bakken.) Tegningene i museets bakrom er realistiske, med en vri. Her er trær og natur, men ofte med slike feilmeldinger som: pære med dobbelt utgangspunkt. Bakrommet blir til et semi-privat sted hvor tegningene er biprodukter av mentale prosesser.
Jeg var så heldig å se utstillingen da Henning hadde omvisning for en gruppe barn fra Svartlamon kulturbarnehage. Barna pekte, spurte og forklarte med uredd innlevelse og klart blikk. Det var som om de redefinerte museet med sin tilstedeværelse og skapte en forbindelse mellom tegningene og bygget. Henning er ansatt som kunstner i denne barnehagen – og jeg opplever at det er barns blikk på verden som er hennes egentlige prosjekt. For å erstatte tapet av et genuint erfaringsforhold til verden som den voksne gjennomgår, kan man studere og tilegne seg barneblikket som modell for en åpen og anerkjennende relasjon til verden og naturen.
På hyller langs veggen i ulike høyder har Henning plassert albueskjell: Det er fjell!, roper barna. Men disse fjellene kan knuses med ett fottrinn. Du må forminske deg og bestige dem med varsomhet ved hjelp av fantasien. Til dette verket finnes en tekst som beskriver en fiktiv eller reell karakter som er blitt besatt av å bestige fjell. Fjellene som er listet opp sammenfaller med titlene på hver av disse skjellene.
Henning deler ut buttons med tegning av en bie til barna og deri ligger en oppfordring til å bestøve verdens blomster og omskape dens pollen til honning. Kan alt faktisk bli til honning? I den tidlige læringsprosessen hos barn er alt fortsatt mulig – i kunsten kan alt fortsatt være mulig.
Men det må sies at uten barnehagebarna virker utstillingen ganske fragmentert og litt spinkel. Den greier ikke helt å fylle museet. Kanskje overlates for mye til fantasien? Eventyr kan jo virke kompensatorisk – hvor problemene løses i fiksjonen, men ikke i virkeligheten. Det er ikke alle tegningene som appellerer like godt til meg – kanskje fordi jeg begynner å studere blyant-teknikk når tegningene legger seg tett opp til en realismetradisjon. Men la meg nevne en fin en: En ridder i rustning ligger på ryggen med ild ut fra fotsålene. Kan ridderen bare få snudd seg skal hun lette og fly som en rakett. Det tror jeg på.