• Eline McGeorges skulptur i tre.

    Kunstmuseet Kube.

Fümms bö wö tää zää Uu

Av: Are Hauffen

Publisert:

Utgave: 4/2009

Del: 

Et schwittersk blikk på verden vil bidra til et rikere og mer mangfoldig, individuelt ståsted.

Lina Dzuverovic i kuratorgruppen Elektra har latt en gruppe kunstnere arbeide med utgangspunkt i Kurt Schwitters og hans mangeårige opphold i Norge da hans kunst ble erklært «entartet» av tyske myndigheter i 1930-årene. Kunstnerne har arbeidet ut fra den kuratoriske hovedidé om å nærme seg en følelse av enhet mellom kunsten og livet. Ønsket om enhet mellom liv og kunst kan en finne igjen i Schwitters’ rike, sammensatte praksis. I hans produksjon går maleri, installasjon, performance, lydpoesi, kalligrafi, kollasj og skulptur sammen til en enhetskunst, Merzbau, som han flere ganger bygget på nytt ulike steder i Europa. Også hytten der han og hans familie bodde på Hjertøya utenfor Molde ble omgjort til et Merzbau som det kun eksisterer rester av. Schwitters har i dag en viktig, men ofte oversett, påvirkning på bildende og performative kunstneres uttrykk.
Kenneth Goldsmith bidrar blant annet med installasjonen Street Poets & Visionaries. Det er en kollasj av outsiderpoesi samlet fra gatemiljøet i Manhattan, New York, og inneholder alt fra håndlagete plakater til dommedagsprofetier og annonser klistret opp i lokale telefonbokser. Mens jeg går og leser meldinger fra en besnærende følsom og skjev virkelighet forstyrres jeg av at denne samlingen originaldokumenter aldri ble laget for white cube-kommunikasjon. Men snart fungerer kunstgrepet og jeg vandrer gatelangs i et imaginært Lower East Side.
Orden kan oppleves med flere grader av kompleksitet. Et fotografis rektangulære form komponerer, avgrenser, ordner og distanserer bildets innhold i forhold til verden, mens verden gjenkjennes ved en mer kompleks skjønnhet. Eline McGeorges rektangulære form er utstillingsrommet. Hennes skulpturer, fotografier og animasjoner ser så visst schwitterske ut. De er abstrakte, fasetterte og mangfoldige, og skulpturene er satt sammen med tydelig håndlaget preg i rimelige materialer. I utstillingen er hennes verk ordnet i en åpen, pustende dialog med rommets storslagne jugendarkitektur. Slik kommer de til syne som velklingende, autonome objekter i en skjønn og museal estetikk, men denne visuelle løsningen medfører at det er jugendstilen som kommer til syne og ikke slektskapet til Schwitters. Resultatet er likevel bemerkelsesverdig: Schwitters vokste opp mens jugendstilen var rådende. Gjennom sitt kunstnerskap tok han med seg kjærligheten til håndens arbeid, naturen og ønsket om et helhetlig kunstuttrykk og kultiverte dette, via dada til ideen om totalinstallasjonen Merzbau. Men hva skjer når vi forveksler skaperkraften med kraften som ligger i det nyskapte? Vi blir konsumenter!
Jutta Koethers tre små malerier kommer fra en lukket, mørk romantisk-religiøs verden. Hun bruker sort maling, blanke overflater, nagler og juggelsmykker i disse bildene. Stygge bilder. Black Metal. Bildene er montert inne i en høy, trang glassboks som mangler en vegg. Man kan stikke hodet inn i boksen, være i Koethers verden og samtidig se gjennom boksen og ut i rommet. Fra utsiden ser man baksiden av maleriene samtidig som man ser rett gjennom boksen. Rundt boksen er det eneste vi ser, bortsett fra rommet, to identiske fotografier av Eline McGeorge, et bilde like ved boksen, det andre i neste rom med en åpen passasje mellom de to fotografiene. Disse viser en person med langt hår som skjuler ansiktet bak et ovalt håndspeil. Speilflaten vender utover og det som speiles er en bygningsfasade med mørke vinduer. Her forsterker Koether og McGeorge hverandre. Konstellasjonen taler om isolasjon og om arbeidet med å kommunisere et genialt indre eller privat liv i det vanskelige møtet med verden. På dette stedet bindes utstillingen sammen til en helhet og forbindelseslinjer oppstår til de andre verkene i utstillingen. Her er portalen i tid og rom. Det er her Lina Dzuverovic viser oss den veien hun har funnet, inn til Kurt Schwitters’ verden.
Gjennom utvalget av verk er det Schwitters’ ensomme heller enn enestående posisjon som betones, og den posisjonen forbindes ofte med eksistensiell smerte. Carl Michael von Hausswolff dro i 1971 til Finnmark for å lage dokumentarfilm om den tidligere sovjetspionen Selmer Nilsen. På den tiden var Nilsen av helsemessige årsaker relativt nylig sluppet ut av fengsel. Etter noen forsøk viser det seg å bli svært vanskelig for Nilsen å snakke om sitt liv, og filmteamet må pakke og reise hjem. Hausswolff blir igjen for å gjøre natur- og stemningsbeskrivende filmopptak. Han blir vitne til en intens og ordløs krise som kulminerer i at Nilsen setter to av sine uthus i brann. Nilsen lar dem brenne til jorden, ytrer ikke et ord om hendelsen, og dagen etter skysser han Hausswolff til nærmeste tettsted for at han skal dra. Uthusene satt i brann, den tause desperasjonen og de manglende ordene, forener seg til en sterk performance som ikke levner tvil hos tilskueren om hvem som er kunstneren. Det er Nilsen, det isolerte mennesket som gjør alt som står i hans makt for å formidle sin historie. Hausswolff behandler materialet på en måte som gjør at jeg får lyst til å kysse ham lenge på kinnet. Filmen heter Brannen, den varer i ti minutter og er verdt turen fra Bergen til Ålesund.
Det kan i denne utstillingen virke som den kuratoriske planen har falt litt fra hverandre på veien fra idé til ferdig utstilling, men det er ikke uvanlig. Samtidig er det gjennomgående for utstillingen at vertsinstitusjonen mangler fagkunnskap på viktige områder. Projektorer står skjevt, dvd-spillere klarer ikke oppgaven, lyd er for lav, høyttalere er plassert på en slik måte at lydsporet er umulig å få med seg... Slikt burde ikke være vanskelig for Kunstmuseet Kube. Det er leit å oppleve dette, for utstillingen er viktig, og selv viktige ting må formidles!