• Tegner: Mette Hellenes

Makt bak kravene

Av: Steffen Håndlykken

Publisert:

Utgave: 4/2009

Del: 

Aksjoner og aksjonsformer har vært både forsøkt og diskutert gjennom kunsthistorien. For norske kunstnere er 1974 målestokken for alle kunstneraksjoner. Er en ny kunstner-aksjon det som skal til for å sette fart på norsk kunstpolitikk?

I 1974 publiserer den tyske kunstneren Gustav Metzger et opprop for en kunststreik i en utstillingskatalog for ICA i London. Metzger har i femten år propagandert for selvødeleggende kunst gjennom en rekke manifester som markerer tydelig avstand til de «stinkende jævla sigarrøykende drittsekkene» i det kommersielle kunstsystemet. Men kunststreiken er ikke bare et stunt som skal vise avsky overfor markedet. Ved å «ikke produsere kunstverk, selge kunstverk, la kunst vises på utstillinger, samt nekte å samarbeide med noen del av kunstverdenens publisitetsmaskineri» skal kunstsystemet lammes. «Mer rettferdige og upartiske former for markedsføring, visning og publisering av kunst» vil kunne kjempes frem av kunstnerne selv. Arbeiderbevegelsens fremste virkemiddel, streiken, er også kunstnernes verktøy i kampen for rettigheter og innflytelse, hevder Metzger. Likevel ble han den eneste deltageren i en streik som, hvis noen skulle lure, ikke maktet å endevende det statskontrollerte kapitalistiske kunstsystemet.
På tross av dette, eller snarere på grunn av det, lever drømmen om en altomfattende kunstneraksjon videre. Fortsatt finnes det kunstnere som lengter etter en kunstpolitisk revolusjon hvor kunstnerne tar makten i egne hender, gjør museene til sine egne, forferder gallerister og viser både forvaltere og velgjørere hvor skapet skal stå. Analysen av problemene på kunstfeltet har forandret seg siden Gustav Metzger, og virkemidlene likeså, men ideen om en kunstneraksjon som en kollektiv handling som går i strupen på maktapparatet – hvor streik bare er det mest ytterliggående eksempelet – består.
Vi flytter blikket til Norge, 2009. Kulturminister Trond Giske øker kulturbudsjettene, men glemmer billed-kunstfeltet. Levekårsundersøkelsen viser at kunstnerne selv i oppgangstider er like fattige som før. Løkenutvalget foreslår å legge utnevningen av statens stipendjuryer under departementets kontroll, og som om ikke det var nok ønsker et opposisjonsparti på ytterste høyre fløy å avvikle hele stipendordningen. Hva gjør kunstnerne?
Kunstnernes fagorganisasjon, NBK, starter underskriftskampanje og inviterer medlemmene til fagpolitiske appeller, og gode intensjoner og «kunstneraksjoner» av alle slag florerer. Men det er stor avstand herfra til den utopiske, kollektive maktdemonstrasjonen Gustav Metzger hadde i tankene. Ingen truer kulturbyråkratene og de folkevalgte med å pakke sammen staffeliene og klappe igjen laptop-datamaskinene, langt mindre avlyse vernissager og utsmykkingsoppdrag. Så hvordan kan kunstnerne sette makt bak kravene?

Melk og brød
Ole John Aandal, styreleder i Forbundet frie fotografer (FFF), er ikke optimistisk på vegne av dagens kunstneraksjoner.
– Kunstneraksjonenes gullalder hørte til hippietida. Punketida hyllet individualisme og skrinla idealisme og solidaritet. Aksjoner blir lett nostalgiske. Appeller og bøssebæring tilhører steinalderen.
Dessuten er det ikke alltid de store spørsmålene som opptar kunstnerne mest:
– De store prinsipielle spørsmålene om kunstens funksjon forsvinner gjerne i møte med hverdagslige ting som melk og brød, lønnstrinn og levekår. Det er gjerne disse tingene som får kunstnerne til å våkne!
Aandal tør ikke si noe om hva som skal til for at en aksjon lykkes, men han er klar på at media er nøkkelen til gjennomslagskraft. Problemet er at det er så vanskelig å få frem i media at kunsten faktisk har en verdi og et innhold.
– Aksjonene trenger seg frem som en nødvendighet, for kunstnerne er det en desperat handling. De skal jo egentlig lage kunst, ikke fly rundt i gatene med plakater og sånne ting. Likevel blir det nødvendig i mangel av offentlig interesse for de verdiene kunsten skaper, og som samfunnet ikke tar vare på. Kunstnerne blir så og si tvunget ut i demonstrasjonstog.
– Ulike demonstrasjonsformer passer for ulike kunstnere. Mange blir kunstnere nettopp for å korrigere, irettesette samfunnet og ta den svakestes parti. Enten det er noe direkte som å bære en plakat eller en aksjon med kunstneriske verktøy, handler det om å lage en aksjon som er kreativ, effektiv og tilpasset vår egen tid. Det kan være ren negasjon, som en streik eller å lime igjen døren til samtidskunstmuseet – det må ofte sterke virkemidler til for å nå gjennom i media.

Til Stortinget!
For en liten gruppe som billedkunstnerne blir kampen om overskrifter og oppslag i media avgjørende for en vellykket aksjon. Kunstnerne reagerer på dårlige vilkår og manglende respekt, de blir «tvunget ut i demonstrasjonstog» som Aandal sier, og de håper opinionen vil presse politikerne til å vise interesse og ta ansvar. Men er det så sikkert at den fjerde statsmakt er riktig arena for kunstnerpolitikken?
Elizabeth Schei er utdannet billedkunstner og var aktiv i gruppen Manifest 2007 som i forbindelse med Telemarkforskings arbeids- og inntektsundersøkelse tok til orde for en ny kunstneraksjon etter modell av 1974. Nå jobber hun som politisk rådgiver i Norsk Studentunion (NSU), en interesseorganisasjon som har arbeidet for studentenes faglige, sosiale og økonomiske rettigheter siden 1936. NSU organiserer om lag 93 000 studenter ved universiteter, kunst- og vitenskapelige høyskoler i Norge.
I følge Schei møter kunstnerne større utfordringer enn studentene når de fremmer sine krav:
– Kunstnere og studenter har til felles at de er blant de økonomisk svakeste i samfunnet, likevel tror jeg det er vanskeligere for kunstnerne å profilere sine krav enn for en stor, organisert studentgruppe. Studentmassen er bredt sammensatt og dermed en interessegruppe det er lett å relatere seg til, både for politikere og for opinionen. Kunstnere oppleves derimot for mange å være litt på utsiden. Det å være kunstner oppfattes ikke av alle som meningsfylt nok til at fellesskapet skal ta regningen.
– NSU jobber systematisk og langsiktig. Dette er kanskje tydeligst i arbeidet vårt med statsbudsjettet, som er noe av det viktigste vi gjør gjennom året. Allerede før Regjeringens forslag er behandlet i Stortinget begynner vi arbeidet med neste budsjett. Man må ha en viss tålmodighet – det kan ta flere år å få gjennomslag for en sak.
Schei trekker også frem media som en viktig arena for NSU, men aksjoner er først og fremst et supplement til den vanlige politiske prosessen.
– I NSU bruker vi media for å fronte våre saker, både for å være synlige ovenfor medlemmene våre og for å skape politisk press på beslutningstakere. En sak som får mye plass i media kan fort bli en sak i Stortinget, og det kan igjen føre til behandling i regjeringen og departementet. NSU har også gjort store aksjoner opp gjennom årene, men aksjonsformen brukes nok i størst grad der man ikke har klart å påvirke den politiske prosessen i forkant.
Hun advarer kunstnerne mot å fokusere for mye på media når de vil påvirke politikerne.
– Personlig mener jeg at kunstnerne ikke er godt nok organisert, de er ikke gode nok lobbyister og ikke flinke nok til å sette agenda. Jeg har et inntrykk av at kunstneraksjoner ofte fungerer som protestaksjoner. Når kunstnerne endelig reagerer er det allerede for sent å endre den politiske prosessen.

Solidaritet
Kunstneraksjoner er ikke alltid nok til å gjøre et varig inntrykk. Oppslag om at noen føler seg forulempet eller dårlig behandlet er hverdagskost, og kunstnernes appeller forsvinner fort i havet av protestmarkeringer. Det politiske grunnlaget er avgjørende, så det gjelder å påvirke kulturpolitikken før beslutningene treffes.
Eivind Slettemeås er tidligere leder av UKS og har skrevet boken Kunst og prekaritet (Torpedo Press: 2008). I boken knytter han begrepet prekaritet til lav inntekt og jobbusikkerhet i kultursektoren og i servicenæringene. For kunstnere gir det utslag i at de blir avhengige av biinntekter, ofte som deltids- eller korttidsansatte i serviceyrker innen kultur, som vaskehjelp, omvisere, butikkpersonale etc. Dette skaper et interessefellesskap mellom kunstnere og alle som demonstrerer mot utnytting av billig arbeidskraft, papirløst arbeid og kostnadsbesparende korttidsengasjementer.
Likevel tror Slettemeås dagens norske kunstnere er for fornøyde med det de har til å kunne hente fram det samme engasjementet som på 70-tallet.
– Kunstnerne har i dag langt flere midler og mer prestisje å konkurrere om, så en gjentagelse av Kunstneraksjon -74 tror jeg er lite sannsynlig. Det er også en forskjell mellom å føle seg dårlig behandlet, slik dagens kunstnere gjør, og å være desperat og forbannet over egen yrkessituasjon, som jeg tror mange var på 60- og tidlig på 70-tallet.
Kunstneraksjon -74 dro paralleller til landbruksoppgjøret og sammenliknet kunstnere med bønder og fiskere. Slik fikk kunstnerne plassert seg i et politisk landskap hvor det var mulig å stille krav til staten, og hvor de kunne vente en viss sympati og solidaritet fra andre yrkesgrupper.
– Dagens norske kunstmiljø har et troverdighetsproblem når «kunstner-aksjoner» er ensbetydende med selvbevaring og forutsigbar mediedebatt. Det gir ufrivillig inntrykk av inngjerding og beskyttelsesbehov, mens kunstnere i større grad burde utnytte det anarkistiske og overskuddspregede i aksjonsformen til å stille spørsmål ved konsensus og taushetsbelagte tema i samfunnet.
– Et godt eksempel på dette er Victor Linds Guantanamo-markering utenfor Stortinget i 2005, mot norske styrkers utlevering av krigsfanger i Afghanistan.
Kunstnere som arbeider tett opptil aksjonsformen kan bidra til å bygge bro mellom kunsten og politiske og sosiale bevegelser. På denne måten vil også spørsmålene om «melk og brød» tre i bakgrunnen, og kunsten kan vise at den spiller en rolle i utviklingen av både økonomien og arbeidsmarkedet.

Kunstnere i alle land...
I kunsthistorisk sammenheng er Metzgers kunststreik langt fra unik. På slutten av 1960-tallet arbeidet den amerikanske kunstneren Lee Lozano med negasjon som kunstnerisk prinsipp. Hennes General Strike Piece (1969) var en privat generalstreik som begynte med en boikott av New Yorks kunstliv, som etter hvert ledet til en fullstendig tilbaketrekning fra kunsten. Stewart Homes initiativ Art Strike,1990-1993, er en av mange etterkommere til Metzger og Lozanos kunststreiker. Home så på kunststreiken som en måte å intensivere klassekampen og gjøre slutt på kapitalismen overhodet, likevel presenterte han streiken som «en dårlig idé som er dømt til å mislykkes».
Metzgers streik skiller seg både fra Homes ironisk-anarkistiske revolusjonsromantikk, og Lozanos personlige og eksistensielle avstandtagen. Mens negasjon er et velkjent og velbrukt kunstnerisk virkemiddel, er koblingen til arbeiderbevegelsen avgjørende i Metzgers Art Strike 1977-1980. Denne koblingen synes også i streikens uttalte målsetting: Ikke en storstilet revolusjon mot hele det kapitalistiske samfunnet, men en gjennomgripende reform av kultursektoren hvor produsentene tilkjennes den makten de har krav på. Det tragiske i en aksjon som la seg så nært opp til kollektive og sosiale bevegelser var selvfølgelig at den bare skulle få en eneste deltager.