• Susan Hiller: The Last Silent Movie, enkelkanalsprojeksjon med lyd (20 min.) og 24 etsninger på papir, 2007. Foto: Gøteborg Internasjonale Kunstbiennale

    Christopher Burke

Ett verk

Av: Line Ruud Ørslien

Publisert:

Utgave: 4/2009

Del: 

Thora Dolven Balke, aktuell på Venezia-biennalen, velger verk

Tegningen Be Calme av Louise Bourgeois så jeg i en separatutstilling på Houser & Wirth i London. Det er en del av en stor serie med tegninger som heter La Rivière Gentille. Bourgeois vokste selv opp ved en elv. Hun beskriver elven som både trygg og beroligende, men også destruktiv og uforutsigbar. Den er også et bilde på den nådeløse eksistensielle strømmen fremover.
Serien ble laget i 2004, da Bourgeois var 93 år gammel. I midten står det Be calme i rødt, bokstavene er dekket over av et grid med tydelige streker i tusj. Som en klar og motstridende melding til henne selv, en sikkerhet og en umulighet. Også selve setningen er skrevet flere ganger, som om hun må understreke budskapet for seg selv.
Bourgeois har studert geometri, og omtaler linjen og geometrien som noe man kan stole på og som aldri skuffer. Som hos Agnes Martin ser jeg referansen til det geometriske som en systemsetting av uro. Samtidig er streken her uforutsigbar og nesten manisk; man ser trykket av tusjen og det emosjonelle bak streken. Hun bruker farger bevisst, blått for ro og trygghet, sort for det motsatte og rødt for blod og styrke.
Kunsten til Bourgeois handler mye om hennes tidlige fase av livet, og er gjennomsyret av seksuell uro, uskyld, skyldfølelse og angst. Arbeidene er analytiske og intelligente, samtidig som hun har et barns naivitet og følsomme perspektiv.
Jeg opplever Louise Bourgeois som en lite kalkulerende kunstner. Når man ser arbeidene gir de inntrykk av å komme rett fra hennes hånd, uten dominerende produksjonsteknikk eller lag av forstyrrende elementer. Hvis man for eksempel ser skulpturene hennes opp mot samtidskunstnere som Jeff Koons, Matthew Barney eller Elmgreen og Dragset, har verkene til Bourgeois en råhet og umiddelbarhet som er nesten skremmende, og som man sjelden ser så konsekvent opprettholdt gjennom et langt kunstnerskap.
Selv sent i livet oppleves Bourgeois som nyskapende, hun reproduserer ikke seg selv.