• Leonard Rickhard: Lynnedslaget I, 2006-2009.

    Thor Brødreskift, 2009.

Følsomme siktlinjer

Av: Are Hauffen

Publisert:

Utgave: 4/2009

Del: 

Dette er den tiden av året da bergenserne er på sitt mest strålende tilfredse med egen by. Det kan da være betimelig å kontrastere opplevelsen av blinkende sjø og byboere i småsko med Leonard Rickhards billedverden. Kommer man rett inn fra gaten bør man likevel bli stående litt og venne seg til at det man går i møte gir et mer delt bilde av verden.

Utstillingen fyller hele Bergen Kunsthall og No 5. med store og små bilder. De små maleriene og de innrammete skissene har en personlig, virtuos tilstedeværelse. De er spor fra hånden til Leonard Rickhard og gir en følelse av innblikk i hvordan kunstneren arbeider og hva han trekkes mot i tidlige stadier av en skapende prosess. Slik virker de umiddelbare, mer intime, og fordi de nettopp er det, gir de en fin trygghet og et mot til å dvele ved de store bildene i utstillingen.
Kunstnerskapet befinner seg i en bred europeisk maleritradisjon. Kunsthistorikeren Jon-Ove Steihaug knytter kunstnerskapet til Nicolas Poussin og historiemaleriets tre prinsipper logos, ethos og pathos (å belære, behage og bevege), men det knyttes også til Édouard Vuillard, som utviklet billedspråket sitt gjennom virket som teatermaler. Verket Tenksom figur i lampelys viser en veggflate med en åpning til en mellomgang og innenfor det igjen døråpningen til et opplyst maskinrom der en mann ser ut mot betrakteren. Motivet kan ses som det foreløpige endepunktet i en lang prosess med Vuillards Den lille boktrykkeren som inspirasjonskilde.
I Rickhards bilder er det ofte to motivplan. Det ene, gjerne i midten av formatet, ligger et stykke inne i billedrommet. Sentrale motiver er ofte ødslige og stille landskaper med lave bygningsstrukturer, forlatte produksjonsmaskiner, og fra tid til annen noen menneskefigurer i landskapet, stillestående og tause de også. Andre motiver er trange perspektiviske billedrom der for eksempel en mann sitter alene med modeller av nostalgiske fly eller tog og modellbyggerens verktøy spredt rundt seg. Det andre motivplanet befinner seg helt fremme i billedrommet og utgjøres ofte av ensfargete felt og tydelige tegn fra kartografiske systemer med ruter, piler, nummerserier og måleverdier. I dette planet finnes også skjematiske tegninger av noe som kan minne om mekaniske systemer for overføring av kraft.
Rickhard har uttalt at det som interesserer ham er de maleriske problemstillingene. På meg virker det også slik. Bildene er malt uten annet enn en nødvendig interesse for motivets elementer, som mann, hus, flygemaskin eller koblingspunkt på vegg. I bruken av fargene, de mer eller mindre abstraherte billedelementene og flatenes gjennomført tette, pastose preg, vises malerens interesse for å få alle deler av bildet til å ligge på samme nivå, helt fremme i billedflaten.
Det første motivplanet bringer fortellinger om mennesker og forlatte miljøer som ikke bærer troen på mening i tilværelsen. Det andre motivplanet leverer det iboende spørsmålet hvorfor ut til meg. Bildenes rammer fungerer som en forlengelse av dette planet. Rammene er tykke, store og tunge og Rickhard bruker dem som et malerisk virkemiddel, til å forsterke forholdet mellom bildets illusoriske og betrakterens fysiske rom. De oppvendte, trange perspektivene, de gjennomført tørre, pastose flatene og den avstemte fargebruken, kombinert med de tykke, forseggjorte rammestrukturene, etablerer ikke bare det illusoriske billedrommet, men utvider bildenes arbeidsfelt helt ut i rommet utenfor bildets avgrensning.
Der står jeg, og jeg tildeles et ansvar for bildets virkelighet, nemlig den helt bestemte posisjon å skulle samle trådene og om mulig gi et forløsende svar. Jeg vet imidlertid ikke hva jeg skal gjøre og kjenner en ubehagelig ambivalens i vekselvirkningen mellom den håpløse stemningen og de nærmest perfekt gjennomførte bildene.