• Jone Kvies skulptur Orakel ble avvist av Høgskolen i Østfold. Nå har imidlertid verket fått ny plassering ved Sentralarresten i Oslo. Fargen ble endret til grønn.

    Jone Kvie

Legfolkets makt

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 5/2009

Del: 

Hvem bør ha siste ord når det oppstår uenighet om kunstprosjekter i det offentlige rom? Skal brukerne akseptere noe de ikke ser verdien av fordi kunstekspertisen forteller dem at det er bra kunst? På den annen side: Hva er poenget med ekspertise i det hele tatt, hvis den risikerer å bli overkjørt av legfolk?

New York, 1981: Richard Serras skulptur Tilted Arc blir montert på Federal Plaza på oppdrag fra det statlige programmet «Arts in Architecture». Fra dag én kommer det sterke protester fra folk som jobber i bygningene. Noen klager over at den store stålkonstruksjonen hindrer fri passasje over plassen. Andre mener skulpturen ikke er pen å se på. Etter en lang og bitter konflikt blir verket demontert og fjernet i 1989. Historien om Tilted Arc har blitt stående som et erkeeksempel på kunstekspertisens tap for allmennheten. Mange fagfolk raste: Skulle virkelig et verk av en av 1900-tallets mest betydelige kunstnere ødelegges på grunnlag av manglende popularitet? Andre påpekte at fiendtligheten som verket ble møtt med ikke burde ha overrasket noen: I forkant av monteringen skal dialogen med dem som arbeidet rundt Federal Plaza ha vært nærmest ikke-eksisterende.
Her hjemme er brukeren mer involvert i valg av kunstner og verk enn tilfellet var i Tilted arc-prosjektet. Likevel oppstår det tidvis feider mellom kunstekspertise og legfolk. Den mest omtalte er konflikten rundt Lars Rambergs Liberté i 2003, der kunstkonsulenten ble overprøvd av et ikke-kunstfaglig flertall i utvalget ved Eidsvoll 1814. I fjor høst ble Jone Kvies skulptur Orakel # 3 fjernet fra Høgskolen i Østfold etter at hele prosjektet var ferdigstilt. Ansatte og studenter fikk det som de ville på bakgrunn av de negative assosiasjonene skulpturen gav dem. Eksemplene på så ekstreme kontroverser er få, sett i sammenheng med hvor mange kunstprosjekter som faktisk gjennomføres i det offentlige rom hvert år i Norge. Mange vil likevel mene det er symptomatisk.

Demokratisk overskudd?
Per Hess, som var konsulent ved prosjektet på Eidsvoll, er en av dem som har vært mest kritisk til den demokratiske modellen. Samtidig mener han kunsten i det offentlige rom egner seg spesielt godt for utfordrende ytringer nettopp fordi den i dag makter å gå folket i møte:
– Slik jeg ser det har kunsten i det offentlige rom gradvis endret karakter de siste 20 år fra en mer dekorerende og formal funksjon til en større vektlegging av en konseptuell vinkling med betydning for stedet hvor kunsten plasseres, sier Hess.
Men han er ikke sikker på om den demokratiske modellen egentlig er så demokratisk:
– Et godt demokrati makter å forsvare ytringsfriheten og ivareta faglighet uten å la følelsene løpe løpsk. Men dette stiller krav til alle deltagere i prosessen. Kunnskapen om kunst varierer. I den demokratiske modellen vurderes mange hensyn parallelt. Brukerens ønsker skal selvsagt bli hørt, men bruker har ofte også mange andre ønsker som ikke gir gode kunstvalg.
Hess har følt problemene dette kan føre til på kroppen i forbindelse med prosjektet på Eidsvoll 1814:
– I Eidsvoll-prosjektet var det viktigste for meg å bevare faglig integritet. Konflikten som oppsto, var et resultat av at jeg som fagperson var i mindretall. Slik jeg ser det, kunne denne saken aldri blitt løst på en god måte med den demokratiske modellen.
Hess ønsker seg en mer fleksibel ordning: – KORO bør velge forskjellige modeller til forskjellige bygg. Det kan for eksempel være en idé å bruke modellen som blir brukt i innkjøpskomiteen for leiebygg i flere sammenhenger. I komiteen sitter tre kunstnere og en kunsthistoriker fra KORO. De velger blant bygg som har søkt tildeling, og kunstnere. Først etter at prosjektene er ferdig utarbeidet blir de presentert for bruker. På denne måten blir det enklere for komiteen å presentere og begrunne valget på en god måte. Bruker har rett til å si nei, men av 25 prosjekter som ble gjennomført i løpet av den perioden jeg satt i komiteen, skjedde det bare to ganger.
Men er det ikke et poeng at bruker er aktivt med og kommer med innspill på hva som egner seg på akkurat deres arbeidsplass?
– Selvsagt har bruker viktige synspunkter på hva de ønsker på sin arbeidsplass, og de skal høres. Jeg har opplevd at møter mellom bruker og innkjøpskomiteens fagutvalg har virket stimulerende og skjerpende på begge parter. Dette har helt klart fremmet bedre kunstvalg. Realiseringen av et verk av Jimmie Durham i Tana Tingrett og av Elmgreen & Dragset på Universitetet på Ås ville vært umulig uten en slik positiv prosess.

Manglende forankring
Fjerningen av Jone Kvies skulptur fra Høyskolen i Østfold reiser spørsmål rundt brukerens makt på en litt annen måte. Først etter at kunstplanen var vedtatt og verket var ferdig montert ble det besluttet å fjerne det. Flere ved skolen hadde begynt å få uheldige assosiasjoner til den rødbrune, organiske skulpturen, og brukerrepresentanten hevdet at verket ikke hadde blitt slik han hadde blitt forespeilet at det skulle bli:
– Da saken ble tatt opp igjen i etterkant stemte han imot, selv om han hadde fått se eksakte fargeprøver og modeller underveis i prosessen, forteller Kvie.
Hvordan var egentlig dialogen underveis i prosjektet?
– Jeg traff brukeren kun én gang. Jeg forholdt meg bare til konsulentene. Mellom meg og konsulentene var dialogen god. Men jeg synes det burde vært mer kontakt mellom kunstner og bruker. KORO burde lære av Statens Konstråd. De er flinkere til å skape forankring av prosjektet. Jeg hadde nylig et utsmykkingsoppdrag på Universitetet i Umeå. Der fikk jeg treffe alle, ikke bare brukerrepresentanten, men rektor og mange andre som ikke nødvendigvis var direkte knytta til komiteen.
Kvie mener formidling og dialog underveis i prosessen er essensielt for å skape forankring av prosjektet hos brukeren:
– I Umeå hadde vi en lang dialog om kunst og utsmykking og om hva som kunne fungere akkurat der. Det handler om å bygge tillit og tiltro. Brukergruppen fikk lagt frem det som var viktig for dem, og alle parter ble hørt.
Riktig valg av brukerrepresentant er også viktig for å ro et prosjekt vel i havn, mener Kvie:
– Jeg tror det er avgjørende at brukerrepresentanten virkelig er engasjert i prosjektet, og klarer å legge det frem på en god måte for resten av institusjonen. I Umeå var det en avdelingsleder som var brukerrepresentant. Dette gjorde det jo også mye lettere for min del når det senere oppstod diskusjoner om plassering, oppheng og så videre. At man hadde en av topplederne «på laget», så å si.
I samarbeid med kunstkonsulentene kom Kvie med flere forslag til løsninger, men til slutt måtte de gi tapt:
– Vi foreslo for eksempel at fargen skulle endres til blå, som et kompromiss. Det gikk de først med på, men så ombestemte de seg, fordi de mente at assosiasjonene ville sitte igjen uansett. Konsulentene kjempet med nebb og klør, men når det kommer til stykket har de ingen makt.
Men bør ikke de som skal omgås kunsten til daglig tross alt ha det siste ordet?
Det er komplisert med kunst i det offentlige rom, og jeg skjønner brukeren også. Men dersom brukerrepresentanten har hatt tid til å forankre prosjektet, og resultatet er i samsvar med det som har blitt presentert underveis, må det kunstfaglige veie tyngst, mener Kvie.