• KORO etterlyser en større debatt rundt kunstprosjekter i offentlige rom, ikke bare når det oppstår en kontrovers. På bildet direktør Gro Kraft og seniorrådgiver Bo Krister Wallström.

Kunst til folket

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 5/2009

Del: 

Helt siden Utsmykkingsfondet i sin tid ble opprettet har brukernes medvirkning i prosjektene stått sentralt. – Det skal ikke være slik at noen, og særlig ikke brukerrepresentant, skal føle seg overkjørt, sier Gro Kraft, direktør i KORO.

Billedkunst har tatt turen innom KORO for å høre mer om den demokratiske modellen, utfordringene den kan by på og prinsippene som ligger bak.
Gro Kraft, direktør i KORO, påpeker at KORO har flere hensyn å ta.
– For det første skal vi sørge for at kunstnere holdes i arbeid med fornuftige oppgaver. For det andre skal vi bringe kunst ut til folket, og også sørge for at de har en medvirkning på hva som kommer ut. Oppdraget vårt utgjør et kontinuerlig forum for diskusjon, sier Kraft.
Er det ikke problematisk når det kunstfaglige ikke får siste ord slik tilfellet var med Jone Kvie-skulpturen?
– Til syvende og sist er det slik at hvis brukerne ikke vil ha verket, så kan vi ikke tvinge dem til å beholde det. Det går ikke egentlig på en vurdering av om kunstverket er godt eller dårlig. Brukeren får kunsten som en gave og hvis gaven ikke er ønsket, så tar vi den tilbake. Men vi gjør det aldri enkelt for brukerne å gi verket tilbake, forteller Kraft.
Hun påpeker at diskusjon og uenighet er hverdagskost i et kunstutvalg, men understreker samtidig at konflikten som oppstod rundt Jone Kvies skulptur ved Høyskolen i Østfold hører til sjeldenhetene.
– Jone Kvie-saken var et helt spesielt tilfelle. Der hadde vi gått igjennom alle prosesser sånn som man skulle. Men resultatet ble ikke slik som brukerrepresentanten hadde forstått at det skulle bli, og han ble plutselig stående til ansvar overfor hele sin institusjon, sier Kraft.

Må ha autoritet
Kan det være vanskelig for en brukerrepresentant som ikke har kunstfaglig bakgrunn å forstå et kunstverk ut ifra en prosjektbeskrivelse?
– Jeg tror ikke det er der problemet ligger. Det har mer å gjøre med hvilken autoritet de har på sitt brukersted. Man skal representere arbeidsplassen sin, og samtidig gå god for noe på kollegers vegne. Etterpå skal vedkommende jobbe der, og leve med kolleger som kanskje synes at det man har vært med på å sette opp er noe de oppfatter som helt forferdelig, sier seniorrådgiver i KORO Bo Krister Wallström.
– Kompromisser må alltid være der, men det er problematisk når bruker endrer oppfatning i løpet av prosessen. Spesielt hvis dette skjer etter at kunstplanen er godkjent.
Kraft understreker viktigheten av at bruker også følger spillereglene:
– Vi har et kunstoppdrag, og sender du medarbeideren din inn i oppdraget, har denne myndighet på vegne av institusjonen. Det skal ikke kunne drives et slags skyggeregime innad i institusjonen som overprøver brukerrepresentanten når denne først er valgt. Det at brukerrepresentanten blir overprøvd vil jeg kanskje si er både vårt og representantens største problem, sier Kraft.
Hvordan kommer man frem til hvem som skal være brukerrepresentant?
– Det er litt varierende praksis. Inntil nylig var det institusjonen selv som oppnevnte representanten. KORO blandet seg ikke inn i det hele tatt. Nå er det KORO som skal oppnevne brukerrepresentanten, men institusjonen kan komme med forslag. Vi må stole på at institusjonen er i stand til å finne egnede personer selv, for det er tross alt de som kjenner sine folk best. Men vi sier til dem at dette er personer som skal kunne ta beslutninger på sin institusjons vegne, og institusjonen skal kunne leve med de beslutningene. Vi ønsker en brukerrepresentant som ikke sitter i ledelsen, men som samtidig representerer en eller annen autoritet. Vi ønsker å finne et mellomsjikt, forteller Kraft.

Forankring
Jone Kvie har også vært med på offentlige kunstprosjekter i Sverige. Han forteller at det der ble jobbet mer med forankring av prosjektet underveis i prosessen, sammenlignet med i Halden. Gro Kraft mener situasjonen i Sverige ikke er helt sammenlignbar med norske forhold.
– Statens Konstråd har ikke samme type brukermedvirkning som oss. Jeg skal imidlertid ikke si noe til forkleinelse for Sverige. Der har man for eksempel ansatt egne pedagoger, og bedriver pedagogisk virksomhet ikke bare innad i institusjonen som skal ha verket, men også overfor skoler og allmennheten ellers. Dette er noe vi også ønsker å gjøre. Vi har søkt om midler til det, men det har vi ikke fått. Det er imidlertid sjelden vi overlater et verk til seg selv når prosjektet er avsluttet, forteller Kraft.

Introduksjon
Wallström tilføyer at måten konsulentene går frem på varierer, og at en inkluderende og pedagogisk innføring i kunstfeltet innad i utvalget kan fremme dialogen og det etterfølgende arbeidet:
– Vi ser at hvis konsulentene velger å ha en introduksjon om kunst før kunstutvalget starter prosjektet, kan det være veldig berikende. Ofte kan det kunstfaglige skape en ubalanse i den forstand at brukerne ikke føler at de har nok kunnskap til å komme med innspill. Komiteen bør forstå at oppdraget handler om noe som er større enn dem selv, og at avgjørelsene skal tas ut fra kunstfaglige kriterier. Det er en utfordrende og krevende oppgave å bedømme kunst ut fra andre kriterier enn sin egen subjektive kunstoppfattelse, men prosjektet skal ha verdi for flere enn representantene i komiteen, forteller Wallström.
Wallström bemerker at brukeren har en profesjon på lik linje med kunstnerne:
– Vi snakker mye om kunstfaglighet, men det er også viktig å ha respekt for brukerens profesjon. Noen ganger overser kunstneren arbeidsplassens funksjon og oppgave. I prosjekter knyttet til fagfelt der kunstneren mangler kunnskap, må man gå i dialog. Et kompromiss trenger ikke nødvendigvis å gå utover partenes integritet eller fagprofesjon. Hvis kunstneren synes det er problematisk å arbeide i en slik sammenheng burde man kanskje heller velge den hvite kuben, der kunstneren er fullstendig enerådig og har full kontroll over sitt eget arbeid. Kunstnere betrakter ofte det offentlige rommet på samme måte som det «autonome» rommet, men det er to helt forskjellige ting.

Mangel på diskusjon
Kraft understreker viktigheten av å komme frem til et resultat som alle i utvalget til slutt kan gå god for:
– Vi har som mål at enhver kunstplan skal ha konsensus. Det betyr ikke at man har inngått kompromisser og gått for det dårligste alternativet, men at man har utviklet planen til alle er fornøyde.
Er det likevel en fare for at man ender opp med å inngå så mange kompromisser at kunsten blir tannløs?
– Vi får av og til kritikker for tannløshet. Men stort sett får vi ikke kritikker i det hele tatt. Stort sett er det jo ingen som bryr seg om hva vi faktisk gjør, og ingen som bringer det opp til debatt. Det synes jeg er veldig synd, for da har vi heller ikke noe korrektiv. Det er først når det skjer noe som oppleves som en kontrovers, slik som med Jone Kvie, at vi får oppmerksomhet.
I tillegg til faglig kritikk, etterlyser Kraft engasjement blant folk flest.
– Det er sørgelig at allmennheten bryr seg så lite, og ikke deltar i sitt eget uterom. Folk har gjerne et eierskap til sitt eget nabolag, men i de store fellesområdene aksepterer de egentlig hva som helst. Jeg skulle gjerne sett en større offentlig debatt. Større engasjement, rett og slett. Hvis mange flere engasjerer seg, blir det selvfølgelig mye vanskeligere for kunstnerne å komme frem til det rette, men jeg tror det er en sunn prosess. Det er en demokratiseringsprosess der alle, inklusive kunstnere og brukere, blir hørt, avslutter Kraft.