Akademiets historie kartlagt

Av: Line Ruud Ørslien

Publisert:

Utgave: 5/2009

Del: 

Den første fullstendige boka om Akademiets hundreårige historie er nå utgitt. Etter en vanskelig fusjonsprosess, er forfatter Åse Markussen nå optimistisk. – Det ser ut som om fagene nå vil bli stående i førersetet igjen.

Hvordan kom arbeidet med boka i gang?
– Jeg begynte på kunsthistorie på 90-tallet, og skrev da om professorskiftet etter Christian Krohg i 1925. Det var store tumulter knyttet til hvem som skulle ta over. Valget av professor ville ha stor betydning for hvilken kunst som ble lært bort, og for den videre utviklingen av det norske maleriet. Valget falt på Axel Revold, en av Matisse-elevene. Jeg har senere skrevet flere artikler for Kunst og Kultur, og det har lenge vært en stor drøm å utgi en bok.

Første fullstendige oversiktsverk
Foruten å lese den sparsomme mengden litteratur som finnes om akademiet, har Markussen lest alt som finnes av papirmateriell. Hun har også intervjuet tidligere studenter og lærere og laget synopsis av nærmere hundre slike samtaler.
– Den eldste jeg intervjuet var Crix Dahl, student av Revold i 1925. Jeg har også blant annet snakket med Hans Finne Grønn, som gikk hos Christian Krohg og Halfdan Strøm, og Rigmor Holter som gikk hos Krohg på 1920-tallet.

Professorstyrt undervisning
Boka er inndelt etter akademiets fire styringsformer. I tillegg har du valgt å fortelle historien nettopp med utgangspunkt i professorene. Hvorfor?
– Jeg valgte det fordi klassene jo var som øyer. De var professorstyrte, og studentene så nesten ikke studentene i de andre klassene. Det har vært svært vanlig, og vesentlig, å opplyse om hvilken professor man gikk hos. Jeg kan ikke helt se noen annen måte å systematisere stoffet på enn denne.
Hva har vært mest spennende i skriveprosessen?
– Det har vært spennende å kartlegge driften og kunstsynet ved akademiet, og også sammenslåingen med KHiO. Å beskrive den konfliktfylte utviklingen fra nedleggelsen av modellstudiene på akademiet, til opprettelsen av Hernes’ to figurative professorater, har også vært morsomt. Det var nesten som å nøste opp en detektivroman. Striden førte akademiet inn i en av de beste arbeidsperiodene noen gang. Mellom 1996 og 2002 hadde vi sju professorer, blant dem Jan Sæther, Istvan Lisztes, Kjell Bjørgeengen og Stein Rønning. Striden som var så steil munnet ut i en fantastisk rik periode. Kollegiet fungerte godt, og det var et element av dannelse og forutsigbarhet til stede som senere ble brutt. Akademiet ble så nedlagt som egen avdeling i 2004.
Markussen forteller at hun særlig er fornøyd med appendikset, som beskriver sammenslåingen av KHiO og årene etter den.
– Fusjonsfeberen førte akademiet inn i en smertefull prosess, og en rekke ukvalifiserte beslutninger ble tatt under Butenschøn. I boka har jeg kartlagt prosessen, og nå mener jeg alle puslespillbitene er på plass. I denne sammenhengen er faktisk hundreårsjubileet viktig. Rektor Broch Knudsen var åpen for en markering av jubileet, og boka, jubileet og utstillingen har vært viktige elementer for å befeste akademiets posisjon i dag.

Atelierarbeidet alltid viktigst
Hva er forskjellene mellom en akademistudent i 1909 og 2009?
– I dag er det kanskje ikke så mange bondestudenter som «drikker seg fra en framtid». En elev av Gunnar Utsond sa i sin tid dette om sine medstudenter. Det var få utstillingssteder den gangen, mange av studentene var veldig fattige, de måtte betale skolepenger og undervisningen besto utelukkende av modellstudier fire timer daglig. Studentene fikk ett kvarter korreksjon et par ganger i uka. En annen forskjell er kanskje at akademiet helt til nylig har ligget tett opp mot kunstfeltet utenfor. Ifølge Dag Solhjell var forholdene preget av en gjensidig kunstnerisk utveksling mellom et kunstakademi og kunstfeltet utenfor, noe som ga et «samsvar mellom feltets kunstneriske struktur og den høyere kunstutdanningens retning og karakter». Med dagens styringsform trenger ikke den ansatte dekanen å ha utmerket seg som billedkunstner, ei heller rektoren et trinn opp, og KHiOs styre behøver ikke ha billedkunstnere som medlemmer. Dette gir ikke lenger den samme kontakten med kunstfeltet og er en helt omvendt situasjon fra tidligere – fagutøverne er ikke lenger i ledelsen av akademiet.
Er det noe ved akademiet som har holdt seg konstant disse 100 årene?
– Hovedvekten har hele tiden ligget på ateliersituasjonen og arbeidet på atelieret. Jeg har utført en spørreundersøkelse, og mange svarte at det å ha et sted å være og møte andre kunstnere sto sentralt for dem i studietiden.
Når man arbeider med en tekst ser man ofte for seg andre tekster i kjølvannet. Hvilke andre historier har du fått lyst til å fortelle?
– Jeg skulle gjerne brukt mer av intervjuene, for å få fram flere detaljer ved undervisningen, og gi et rikere bilde av professorene og klassene. Jeg ville også gjerne fått fram mer om studentenes liv i akademisamfunnet, studiereisene, egenvirksomheten og mer om det sosiale livet. For eksempel har jeg masse historier om Per Palle Storm, og også om andre, som Ludvig Eikaas. Jeg har skjært ned masse, men tatt vare på materialet. Det ville også være interessant å se nærmere på forskjellen mellom Oslo og Bergen. I boka er jeg inne på dette, men skulle gjerne gjort en bredere sammenligning. Et annet interessant spørsmål er hvorfor akademiet har blitt bevilget så lite penger i alle år. For eksempel fikk Roald Amundsen i sin tid en æresgasje på 6000 kroner årlig, mens akademiet fikk 10 000 kroner. Å lese departementets notater i forkant av bevilgningene, eller de manglende sådanne, har vært interessant. Hvorfor har norsk kunst- og kulturpolitikk i alle år stått så svakt?
Markussen skulle også gjerne gått mer inn på det internpolitiske, og sett på hvordan akademiet har blitt driftet i de ulike periodene.
Er jubilanten død som innlemmet i KHiO?
– Nei, nå tror jeg vi blir eget fakultet, kampen har nyttet. Det ser ut som om fagene nå vil bli stående i førersetet igjen.