• Gerhard Richter: Tiger, 1965

    Martin-Gropius-Bau

Grove feilgrep i utstilling av forbundsrepublikkens kunst

Av: Karen Kipphoff

Publisert:

Utgave: 5/2009

Del: 

Utstillingen «60 Jahre. 60 Werke» ble i vår vist i ærverdige Berliner Gropius-Bau. Her skal det feires at forbundsrepublikken er 60 år ved å vise en utstilling med 60 kunstverk, et for hvert år.

Muren stod en gang ved siden av det tidligere kunst- og håndsverksmuseet. Gropius-Bau, som det heter i dag, var et kjent utstillingssted under den kalde krigens siste tiår og en prektig illustrasjon av den fargerike, mangfoldige vesten. Tvillingbygningen på østsiden av muren forble grå og stygg, et bilde på den sosialistiske kjedsomheten.
Trass i Gropius-Baus historiske beliggenhet tilbyr utstillingen ingen kritisk oppsummering av den todelte tyske etterkrigskunsthistorien. Kuratorene ønsker tydeligvis heller å vise forbundsrepublikkens kulturelle overlegenhet. Det er med vilje plukket ut nesten kun mannlige vesttyske kunstnere til å representere de siste 60 års kunst. De utvalgte verkene knyttes opp mot en historiserende multimedia-presentasjon som omfatter trekk ved forbundsrepublikkens samfunn, politikk og kultur. Utstillingen begynner med et verk av Werner Heldt fra 1949, så følger det 30 år med kvinnefri kunst, bortsett fra (Bernd og) Hilla Becher i 1977. Statistikken heves litt med Hanne Darboven, Rosemarie Trockel og Anna (og Bernhard) Blume, som blant andre representerer 1980-tallet. Deretter blir det straks nærmere ti år til med vesttysk herreklubb, og vi må vente helt til 1992 før den første østtyske kunstneren presenteres, representert ved Carsten Nicolai. Mange store navn og interessante kunstverk, som verk av Otto Piene, Karl Hofer, Joseph Beuys og Gerhard Richter er utstilt, men det gjør ikke utstillingens vinkling mindre provoserende. I Tysklands største dagsavis BILD presenteres daglig et av de utstilte verkene, men gleden over å se Hans Hartungs følsomme penselstrek forvitrer i sinne over uteblitte verk av Ulrike Rosenbach, Christina Kubisch, Rune Mields og andre.
At utstillingen viser kun ti prosent kvinnelige og nesten ingen østtyske kunstnere, forstyrrer dog ikke forbundskansler Angela Merkel, som åpnet utstillingen 1. mai på arbeidernes kampdag, en av de viktigste merkedagene i det gamle DDR. Merkel er selv oppvokst i det tidligere øst, men overser glatt mangelen på landsmenn, for ikke å snakke om landskvinner. Hun synes det er fint med den flotte utstillingen, og har vært behjelpelig med å skaffe tillatelse fra president Sarkozy til lånet av Beuys-verket Infiltration homogène pour piano à queue, som tilhører Centre Pompidou i Paris.
Kuratorteamet av ni doktorerte, honorerte kunstkjennere har grunnet utelatelsene bommet så fullstendig på utstillingen at spørsmålet om det kanskje var oppdraget som var problemet trenger seg på. Christoph Hein, østtysk forfatter, avslo i hvert fall invitasjonen til å være deltager i åpningsprogrammet i et åpent brev.
«Selvfølgelig var det kunst og kultur i DDR mellom 1949 og 1989, men «60 Jahre. 60 Werke» viser de kunstneriske posisjoner som kunne oppstå på det sikre grunnlag av grunnloven, den statlig garanterte kunstneriske friheten» forkynner Peter Iden og Walter Smerling, representanter for kuratorene, i pressematerialet. Her refereres det til forbundsrepublikkens grunnlov. Østtyske, kvinnelige, emigrerte og immigrerte kunstnere var visst ikke i stand til å forholde seg til frie kunstneriske prosesser. Mediepartnerskapet mellom oppdragsgiverne BILD, Stiftelse for kunst og kultur e.V. Bonn og hovedsponsoren energigiganten RWE virker som en rendyrket demonstrasjon av makt. Skandalen med denne utstillingen ligger dermed ikke bare i utvalget, men i det problematiske oppdragets ideologi.