• Maleriene: Ida Ekblad: Save these instructions. Skulpturene er av Ekblad i samarbeid med Eirik Sæther og Lina Viste Grønli.

    Britney Anne Majure

Blomstrende eklektisisme

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 5/2009

Del: 

I biennaler og andre store gruppeutstillinger kan for stramme tematiske føringer fort gjøre verkene til illustrasjoner av kuratorenes ideer.

Andre ganger kan et felles tema være så vidt at det kunne ha favnet hva som helst. Kuratorene Lina Džuverovic og Stina Högkvist har unngått problemet ved å la være å definere et overordnet tema, og heller fokusere på metodikken i prosessen med å arbeide frem utstillingen. Tittelen «Favoured nations» henspiller på den såkalte bestevilkårsklausulen, som brukes i kontraktsskriving for å sørge for like vilkår for alle parter i internasjonale handelsavtaler. Intensjonen om rettferdig behandling skal ha blitt utforsket både i samarbeidet med kunstnerne, i ønsket om å gi alle besøkende lik tilgang til utstillingen, og i måten verkene er plassert i forhold til hverandre.
Biennalen består av omtrent tretti prosjekter av svært ulik karakter. I år, som tidligere, har kunstnerne tilknytning til Norden. Det eklektiske ved utstillingen undergraver forestillingen om en felles nordisk identitet. Favoured nations-begrepet er likevel med på å belyse noe man ser på som typisk for Norden: den sosialdemokratiske egaliteten.

Det sublime
På tross av mangfoldet, kan man ane noen tendenser i utstillingen. Det omdiskuterte begrepet nyromantikk, som mange mener har preget norsk samtidskunst de siste par årene, blir vanskelig å komme unna. Fellesnevnere som natur, mystisisme, okkultisme og sublimitet inngår i mange av verkene.
I Mats Adelmans to installasjoner står naturmotiver sentralt. I begge inngår møysommelig utskårne trefugler som kan minne om nordisk folkekunst. Laveringen på veggen i kunsthallen viser figurer i et romantisk landskap. Det dekorative aspektet undergraves ved at formene nærmest går i oppløsning i det de renner nedover veggen. Det okkulte understrekes av påskriften me despoille me garde (min pels beskytter meg), en tekst hentet fra en varulvlegende. På F15 inngår også en videoprojeksjon i Adelmans arbeid. Her ser vi menneskeskikkelser i gudsforlatte områder i grenseland mellom by og natur. Arbeidene viser frem en slags nostalgisk lengsel etter samhørighet med naturen, sammen med den underliggende vissheten om at dette er umulig – et motiv som også var typisk for 1800-tallets mest melankolske romantikere, som Caspar David Friedrich. Verket er besnærende og poetisk, og i denne sammenhengen fungerer naturmotivet som en avsløring av myten om det nordiske folks nærhet til naturen.
I Salla Tykkäs film Victoria presenteres vi for en perfeksjonistisk fremvisning av en kjempevannliljes blomstring. Filmen gir en følelse av underliggende uro; de langsomme, nesten mekaniske bevegelsene i det blomsten brer om seg og dryppene i det mørke vannet som omgir den enorme planten gjør filmen uhyggelig vakker. I romantikken hadde det sublime, i betydningen den skrekkblandede fryden man blant annet kan oppleve i møtet med storslått natur, først og fremst positive konnotasjoner. Hos Tykkä fungerer det sublime mer som et kritisk virkemiddel. Victoriablomsten, oppkalt etter dronning Victoria og importert til England fra Amazonas i 1835, blir et symbol på kolonialisme, og tradisjonen i den vestlige kulturen med å knytte sammen begreper som skjønnhet, hvithet og godhet.

Det irrasjonelle
Liv Bugges videoinstallasjon er et av de mest fascinerende verkene på biennalen. Tv-skjermene er omkranset av vegger spikret sammen av avsagde og brukne planker. Røykmaskinen som med jevne mellomrom fyller den primitive konstruksjonen med røyk er med på å gi betrakteren en fysisk og sanselig opplevelse av noe okkult. Filmen Once you go black viser en seanse med en kongolesisk dyretolker, som i dette tilfelle fungerer som et medium mellom kunstneren og hennes far. Verket kan leses som en kritikk av det rasjonalistiske, vitenskapsorienterte tankesettet som dominerer den vestlige verden.
Are Mokkelbost utforsker det irrasjonelle på en annen måte. Tidligere har han latt utklipp fra livsstilsmagasiner utgjøre byggesteinene i collagene sine. Denne gangen har han hentet materialet i illustrasjoner fra lærebøker for barn. Det som i utgangspunktet var tenkt som en rasjonell form for pedagogikk blir her omgjort til lekne, absurde sammensetninger, der det surrealistiske og drømmeaktige står sentralt.

Politikk og institusjonskritikk
I utstillingen finnes det også mer eksplisitt politiske verk. Filmen Lobbyistene av Libia Castro og Ólafur Ólafsson setter søkelys på profesjonelle lobbyister i Brüssel. Videoen Read the Masks, Tradition is not given er en dokumentasjon av et større prosjekt der Petra Bauer og Annette Krauss retter et kritisk blikk på den nederlandske tradisjonen med Sankt Nikolaus´ medhjelper Zwarte Piet. Han er en mørkhudet figur som dukker opp som en populær del av feiringen i desember, men som er en rasistisk etterlevning fra Nederlands fortid som koloniherre. Begge filmene tar opp temaer som i aller høyeste grad er aktuelle og interessante, men den bombastiske måten kritikken fremstilles på gjør dem etter min mening mindre interessante innen kunstsfæren.
Kunstnergruppa A Kassen bedriver en mer subtil form for kritikk. I Dias blir vi først oppmerksomme på et lysbildeapparat med tilsynelatende formeksperimentelle projiseringer på veggen. Litt bortenfor ser vi opphavet til lysbildene. A Kassen har skåret ut diasformede biter av gallerirommets vindu. På denne måten blir vi tvunget til å legge merke til det vi ellers overser. I verket Permanent reflection er en luftventil i taket avfotografert. Bildet er en dobbelteksponering, der en refleksjon av en fiktiv betrakter ligger over fotografiet av ventilen. Bak oss står en stand in plassert slik at en faktisk refleksjon fordobler den fotograferte refleksjonen. Vår tilstedeværelse og måte å betrakte kunst på konseptualiseres på snedig vis.

1900-tallets helter
En annen tendens man kan ane på biennalen er verk som refererer til klassikere fra den yngre kunsthistorien. Ekblads malerier er tydelig inspirert av den abstrakte ekspresjonismen og COBRA-gruppen. Skulpturprosjektet, som går i dialog med dem, og som består av funne objekter fra Moss by, peker mer tilbake til dadaismen. Et rytmisk spill oppstår, der abstrakte linjer i maleriene gjentas i de konkrete gjenstandene i skulpturene. En lignende veksling kan oppleves i Jacob Dahlgrens skulptur From art to life to art der han refererer til den ikke-forestillende minimalismen hva form angår, men der blikkboksene som utgjør byggesteinene i skulpturen trekker virkeligheten og popkunsten inn. Verket inneholder dermed en slags diskusjon mellom de to 60-tallsbevegelsene. På F15 approprierer Karl Holmqvist Mario Merz’ arte povera-iglo, men tilfører egne assosiasjoner ved hjelp av andre funne gjenstander, samt tekster på vegg og i maleri. Måten de forskjellige prosjektene tar opp i seg de kanoniserte 1900-tallsheltene på oppleves ikke som kritikk, heller som humoristisk hedring der egne erfaringer flettes inn.

Antiautoritær kuratering
Kuratorene har inntatt en sympatisk antiautoritær posisjon. Det kinkige er at det i liten grad finnes noen link mellom utstillingens visuelle uttrykk og kuratorenes proklamerte metodikk. Det kan fremstå som helgardering; de har ikke villet legge føringer, men virker samtidig ivrige på å presentere sin egen meningsproduksjon. Artikkelen i katalogen tar for seg Favoured Nations-begrepet og hvordan de har utforsket mulighetene for å trekke det inn i kunstsfæren. Men siden begrepet sier lite om verkene, blir resultatet at det teoretiske og praktiske forarbeid fremstår som løsrevet fra utstillingen slik vi som betraktere opplever den. Måten verkene er plassert i forhold til hverandre er imidlertid i tråd med ideen om egalitet, og gjør at en rekke interessante og komplekse prosjekter virkelig får blomstre.