• Vibeke Slyngstad: The Nordic Pavilion II.

    Øystein Thorvaldsen

Tema

Av: Reidar M. Kraugerud

Publisert:

Utgave: 5/2009

Del: 

Drukning og inneliv. En tolkning av og kommentarer til den nordiske paviljongen på Venezia-biennalen 2009

I Morgenbladet 19. juni kunne en lese Line Ulekleivs omtale av den nordiske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen. Begge husene er regissert av Michael Elmgreen og Ingar Dragset. «The Collectors» er tittelen. I kritikken verserte det uttrykk som «tablåer», «underholdende», «forførende fiksjon». Valget av sjargong var for så vidt berettiget for det nordiske huset, ettersom man blir hentet inn i en installasjonsmanøver hvor man blir vist ungkarshjemmets sødme – og tragedie. Ellers er Ulekleiv kritisk til arbeidenes moralske korrekthet og installasjonens altomfattende ambisjon. «Det er vellykket, men det er mulig at grepet denne gangen er så altomfattende og riktig at kunstverkene ikke får noen motstand å spille opp mot». Kari Brandtzæg i Dagbladet har innvendinger mot at arbeidene til de inviterte kunstnerne ikke kommer nok til sin rett, og mot den danske paviljongens «overtydelige teatrale innslags» risiko for å tippe over mot farsen. Ellers er det ovasjoner i form av begeistrede feiringer av et kunstnerisk grep som setter i gang en kritikk av roller og maktforhold. Uten å si noe nevneverdig nytt om disse anliggender – dvs. kunstverkenes symbolske og sosiale utsondringer som uavlatelig dukker opp for å generere kulturell kapital på de mest uventede steder.
Man får rapporter om hva som de facto var å finne på utstillingen, men uten særlig inngående tolkninger av materialet.
Kjetil Røed i Billedkunst går til verks på en litt annen måte. Her ses kunstnerparets forstyrrelse av kategoriene i kunstsirkulasjonen som et hovedanliggende. Det gjelder forholdet mellom «samler/kurator» (et interessant dobbeltbegrep ettersom rollene dypest sett overlapper hverandre) og kunstinstitusjonens offentlige, ubeboelige rom. «Ved å trekke kunstrommet inn i fortellingen fiksjonaliseres hverdagslivet, hjemmet, og kunstrommet defiksjonaliseres. Ingen av disse bevegelsene realiseres fullstendig (…)». Dette viser til det uavklarte mellom våre liv og kunstobjektene. Røed konkluderer: Paviljongene «er en refleksjon over hva kunsten egentlig skal tjene til – hva slags funksjon den har når den plasseres i våre hjem og trer inn i våre liv – og omvendt når våre liv fremkalles innenfor kunstens eget rom.
Det anbefales også å ta en titt på Eivind Røssaaks anmeldelse på Kunstkritikk.no: «Kuratorgrepet er på ett nivå en fiksjonalisert fortelling og på et annet nivå er det en undersøkelse av ulike forestillinger om «samling» og det å samle.» Man kunne kanskje legge til: Elmgreen og Dragset har fått lov til å simulere kurator/samler innenfor et maktspill som opererer i et symbolsk rom (biennalen) – hvor de ironiserer nettopp over sin selvpålagte rolle ved fiksjonelt å ta livet av en samler. Det ligger selvsagt også en skjult antagonisme i valget av en slik historie.
Men hvordan skal man egentlig tolke en slik installasjon, hvis man et øyeblikk ser litt forbi pressemeldinger og katalogtekster? Når man kommer opp den ærverdige hovedaksen på biennaleområdet med de småvokste paviljongene og skyggefulle trærne, ser man noe velkjent: en turkis swimmingpool – denne elskede innretning som har hjulpet så mange manusskrivere når de skal avslutte sine verk. Og riktig nok – en mann ligger og flyter med ansiktet ned. Altså død. Slutten på storyen kommer først.
Inne i den ekstravagante leiligheten ser vi en ironiserende manipulering av designelementer. Leiligheten har åpen løsning, men er nesten ubeboelig, med hvit pukk på badegulvet og andre ubrukelige fasiliteter. Altså en sarkasme over våre dagers praktboliger som skal transcendere trivialitet og gi et retusjert bilde av en selv – altså den man sjelden blir. Vibeke Slyngstads bilde av beboerens persona, portrettert i bramfri frontal er i så måte betegnende.
Men så møter vi arbeider som inviterer til en mer inntrengende forståelse: På veggene ser vi kunst som avspeiler det homofile liv i forskjellige avskygninger – med en sterk dyrkelse av det seksuelle. Man kan tolke rommets erotiske kunstverker som uttrykk for et naturalisert stadium, der de liberale omgivelser har installert et endegyldig syn på homofili som natur og normalt. I Wolfgang Tillmanns FKK/naturista (foto) sover tre unge menn nakne på skitne madrasser i en «dagen derpå»-attityde. De gestalter ved sin skyldfrie søvn og frivole stillinger den homofile praksis som realisert og akseptert. Saken er vunnet. Flere Hockney-parafraser bekrefter det samme.
Altså ingen sublimering, ingen økonomiske bekymringer, et ekstravagant hus og et liv i skjønnhet. Og hva kommer så; kunst, etter hvert et samlerliv og så døden. Men denne død kan i like høy grad ses som iboende i kunstverkenes eksessive seksualitet som i den skisserte storyen. Man gjør seg tanker om at rikdommen må «fylles opp» med nytelse og at den oppnådde seksuelle frihet skal feires programmatisk. Heri ligger også en spire til undergang selv om det på det ytre emansipatoriske plan også kan virke som en triumf. Denne «forpliktende nytelse» kan ses på som en seier over bortgjemt homofilt liv og en symbolsk solidarisering med undergrunnsmiljøet, skildret i Tom av Finlands sterkt erotiske blyantegninger.
Et naken mann tiltenkt handlingen allegorisk (sjalusidrama?), sittende i en lenestol forteller mer om denne store homofile sak enn et enkeltdrama. Og kunsten på veggene henspiller på livsproblemene til de homofile. Dette er nok. Bildene og objektene i rommet forsterker hverandre og virker godt sammen. Undergangsstemningen og det suicidale innslag burde dermed ikke vært legemliggjort og fysisk personifisert.
Hva antydes her: homofil setting med kunstobjekter, naken mann, druknet mann, swimmingpool. Men – så kommer det et utkast (synopsis) for en roman hvor arbeidstittelen er The Erotic Writer; A Novel. Simon Fujiwara står for skrivebordet og teksten: Desk Job (Scrawl, 2009) Denne tekst får stor autoritet i en installasjon hvor så mye er antydet. Det dreier seg om en roman om en forfatter som skal skrive en erotisk roman. Det handler om skriveblokkering som blir løst gjennom selvvalgt hallusinering av tidligere seksuelle opplevelser og gjennom fetisjer og «study of erotic history», som skrevet står. Her ender det godt – med en forløsning. Og her triumferer de homofile fantasiene som oppstår i et symbiotisk forhold til interiøret som også vekker opp minner fra fjerne seksuelle reisemål. «The architecture of his sexual past play an increasingly prominent role in his imagined novel (…) The slender ceiling beams become the rough timber of a primitive hut (...) In the walls, floors, columns, beams of the incarcerated structures he sees a new erotic potential.» Denne tekstsiden på «skrivebordet», som i sin design briljant gjentar Fehns gjennomlyste bjelketak, er innholdsmessig interessant.
Også det ytre rom samt minner fra fjerne steder er her sterkt deltagende. Hvor mye har man egentlig undersøkt rommets virkninger for seksualiteten? Er dette et spesifikt homofilt fenomen knyttet til den historiske bortgjemming av denne legning? Denne biten er original – også fordi den generelt berører spørsmålet om den aleneværende kan skape seg erotiske opplevelser og fantasier ved flytting av møbler, dandering av sofaer eller forandring av takbjelker. I sannhet en lite kjent pornografisk metode!
Storyen som er antydet bærer derimot preg av å være hollywoodesque. Storyen er lagt oppå den interessante og sterkt tankevekkende rominstallasjonen som vel og merke innbefatter idéutkastet for romanen. Storyen må kunne sies å mangle allmenngyldige poenger. Den er singulær innenfor en noe utterpet og populær filmeffekt.
Hedda Gabler skyter seg. Hun er som Dragsets og Elmgreens collector også en fiksjon. Hun representerer dog 1880-tallets hardt prøvede kvinner i et av deres ulevelige ekteskap, og var i så måte allmenn. Problemet er at på en biennale forventer man et slags krysningspunkt der ideen eller det singulære bør være forankret i et utvidet og interessant problemkompleks. Og et som er mer synlig enn det Røed henter frem. Ved den nordiske paviljongen lever storyen sitt eget lille kioskliv.
Dette leder oppmerksomheten bort fra bildenes fortolkning – og rommets betydning som er så inntrengende skildret i romanutkastet og som åpenbart er så viktig for seksuell fullbyrdelse og skriveforløsning. Bildenes bakkanaler og rommenes abstraksjoner blir katalysatoren og jubelen over den inntrufne emansipasjon.