• Hans-Peter Feldmann: Brot, 2009, gjengitt med tillatelse av kunstneren.

Politisk og sosialt engasjert i Istanbul

Av: Karen Kipphoff

Publisert:

Utgave: 6/2009

Del: 

«Hva holder liv i mennesket?» Det er kjendismorderen Mackie Messer som spør, og han vet selv svaret: Mennesket holdes i live av å «torturere, kle av, angripe, kvele og sluke(...)». Og det er nettopp fordi vi «så fullstendig glemmer å være menneske», at vi lever.

Det er de groteske karakterene fra Bertolt Brechts Tolvskillingsoperaen, hans tekster og lærestykker som danner utgangspunktet for kuratorteamet WHW (What, How & for Whom). Med Brecht som ideologisk bakgrunn, har kuratorene for årets Istanbul-biennale et sterkt ønske om at kunsten skal ha politisk virkning.
WHW består av Ivet Curlin, Ana Devic, Natasha Ilic og Sabina Sabolovic, alle med bakgrunn fra Kroatia. Utstillingen er sammensatt av 73 individuelleog kollaborative prosjekter, samt en lett forståelig utstillingsguide. Lave priser for entré og guide, legger til rette for et stort publikum. Og WHW mener alvor. Det skal oppnås mer rettferdighet, fred og medmenneskelighet i verden gjennom politisk og sosialt engasjert kunst.
«What Keeps Mankind Alive?» vises på tre steder frem til 8. november 2009. Utstillingslokalene er en nedlagt gresk skole, en gammel tobakkfabrikk og den store lagerbygningen Antrepo rett ved Bosporus. Istanbul, i måneden etter den voldsomme flommen som herjet i de fattige forstadskvarterene, der mer en 30 druknet i vannmassene, bryr seg likevel ikke mye om samtidskunst og dets agitasjonsforsøk.

Undertrykkelse som hverdagskost
I likhet med Brecht forventer ikke WHW at vi, dvs. verden, hjelpes ut av det mørke av finslipte estetiske betraktninger. Her etterlyses det krafttak og handlingsvilje. «Don’t complain», oppfordrer det store LCD-skiltet av Hüseyin Bahri Alptekin ved inngangen til lagerbygningen. Rett ved siden av, i videoen Fountain (2000) til Canan Senol, plinger morsmelk ned fra et par overflommende og provoserende store bryster.
Her er det feminismes harde blikk som gjør narr av billedkunstens tradisjoner ved å referere så vel til klassiske fontener samt til nyere fontene-modeller av Bruce Naumann eller Marcel Duchamp.
Utsikten fra utstillingslokalet, over den turkisblå sjøen, sprer rolig glede, mens det inne i bygningen vises kunstverk som illustrerer krig, undertrykkelse, mord, brann, voldtekt, fengsel eller tortur. Det blir langt mellom verkene som har en viss dose humør eller lekenhet, men Hans-Peter Feldmann opererer som alltid med drøy humor når han plasserer en brødskiveskorpe på pidestall (Bread, 2009). Da djevelen utfordret Jesus til å lage brød av stein, svarte Jesus i følge Matteusevangeliet: «Mennesket skal ikke leve af brød alene, men af hvert ord, der udgår af Guds mund». Ordene gir oss ikke svar på hvorfor de groveste urettferdigheter og forbrytelser finnes, eller hvordan vi kan kvitte oss med dem, men kanskje vet kunsten bedre?

Demokratiets blinde flekker
Artur Zmijevskis intense videoinstallasjon Democracies (2009) viser korte, loopede snutter på LCD-skjermer til demokratienes blinde flekker, som begravelsen av Jörg Haider, 1.mai-opprørene i Berlin, eller nasjonalistiske tropper i Warszawa. Et rått støynivå av ropende, trampende, gråtende og skytende folkemengder i samspill med en uavbrutt strøm av bilder, bølger innover oss og blir altoppslukende. Utstillingen forholder seg ellers generelt sett i liten grad til et vestlig kunstpublikum, og det taler for kuratorenes valg at publikum får anledning til å bli kjent med en del (for oss) hittil ukjente kunstnere fra tidligere Øst-Europa, Tyrkia og Midtøsten.
Cengiz Çekil kartlegger personlige og sosiale transformasjonsprosesser i Tyrkia fra tidlig på 1970-tallet og fremover, i arbeider som hverdagsobjektet Water Heating Tool (1976). Visual Tracks (1979) er en dagbokaktig serie av fotografier som viser kunstnerens daglige vei hjemmefra til arbeidsstedet, og Unwritten (1977) består av en serie førstesider i en dagsavis, der kun bildene står igjen mens alt tekst er utvisket. Canan Senols andre verk Exemplary, en animasjon fra 2009, bygger på orientalske bilder og ditto språk for å fortelle den tragiske skjebne til en kvinne som ønsket seksuell, kulturell og karrieremessig frihet. Marko Peljhan leverer med installasjonen Territory 1995, en meget grundig og spøkelsesaktig etterforskning av massakren i Srebrenica, ved hjelp av blant annet kart, audiodokumenter, og et arkiv over krigslitteratur.
Det blir etter hvert overdose av skrekk og gru. En serie store fotografier av syriske henrettelsessteder tatt av Hrair Sarkiassian (Execution Squares, 2008), står side om side med seriene av tegninger som omhandler kollektiv og individuell hukommelse fra Koreakrigen, av far og sønn Haejun Jo og Donghwan Jo.

Politikk og virkelighet
På Biennalens andre utstillingssted, den greske skolen, er det også mye å se. Sofia Kulik, gjenværende part av kunstnerduoen Kwiekulik, presenterer Activities with Dobromierz (1972-1974). Kunstnerne brukte den nyfødte sønnen sin, og iscenesatte ham hjemme og i offentligheten sammen med forskjellige husholds- og matobjekter, som bøtter, epler, klær og isbiter. Dette er et tidsdokument fra Polen, samtidig som det er en disiplinert og radikal analytisk serie av 900 diapositiver der menneskets rolle er kun det av å være en del av større mønster, rytmer og ordninger.
Vyacheslav Akhunovs grafiske arbeider henger spredt rundt i lokalene. De tilspisser sovjetkommunismens visuelle propaganda og ikonografi på en systematisk intens og høyst ironisk måte, og de danner motparten til KP Brehmers kvasivitenskaplige illustrasjoner av kapitalismens retorikk.
Kunstnerkollektivet Chto Delat / What is to be done? har to installasjoner i det siste utstillingslokalet. Her bygges det også på Sovjet-tidens tidlige stil, men denne gangen er det agitprop-teater og sangspiller med kor og eksemplarisk kostymerte aktører som reiser spørsmål rundt dagens samfunn. Vi blir presentert for problemene etter nedgangen av kommunisme som blir erstattet av turbokapitalisme, tilbaketrekningskriger, korrupsjon, etniske konflikter og dobbelmoral.

De store tema
Det er de store tema som blir tatt opp i årets Istanbulbiennale. Kuratorteamet WHW, med Brecht som historiskteoretisk støttespiller, presenterer konkrete utfordringer og for mange dilemmaer. Det blir sterk kost og hvert eneste verk strør salt i såret. Men det anbefales absolutt å ta turen til Istanbul, for selv om utstillingen i sin helhet virker som en slags korsvei, så er vel det noe vi som sitter trygt kan tåle?