Ståltråd i fåreklær

Av: Theodor Barth

Publisert:

Utgave: 6/2009

Del: 

Statsråd Trond Giske har redigert en antologi om kultur og fellesskap. Den kommer i kjølvannet av mangfoldsåret i 2008, og må kunne karakteriseres som en debattbok.

Selv om Trond Giske lar den politiske agendaen til sitt eget politiske parti veie tungt i denne artikkelsamlingen, lar han likevel de andre bidragsyterne komme til orde først. Her er alle politiske sjatteringer representert. Bokens rekkevidde går langt utover norske nasjonalgrenser, og dens siktemål er å etablere en debatt om kultur, fellesskap og mangfold. Den har varierte bidrag, og en bred målgruppe.
Jacques Lang, en av bokens bidragsytere, sa da han ble kulturminister i president François Mitterands regjering: «I 1981, da jeg holdt min første tale i nasjonalforsamlingen, sa jeg at det ikke var én kulturminister, men 40, som var antallet medlemmer i regjeringen på den tiden.» (s.66) Mangfold eller enfold er en debattbok om kultur, fellesskap og mangfold. Boken handler ikke om kulturpolitikk alene, men om kultur som et utgangspunkt for politikk overhodet i vår tid. Det er dette som gjør boken spennende, og gir den et enormt potensial.

Boken er inndelt i fire bolker. Mangfoldet er godt illustrert ved bokens 21 bidrag. Men jeg savner undertitler som ville kunne gi en pekepinn om tema og genre i hver bolk. Det er lang avstand mellom Haddy N’jies vitnesbyrd og Erling Dokk Holms flanerier. Enn si fra Richard Floridas florlette innlegg om kreativitet til Kwame Anthony Appiahs dyptpløyende essay om multikulturalisme i USA. N’jies og Khemiris bidrag viser først og fremst at mangfold er et tema med mange lag. Skulle man skrive mangfoldets historie, måtte man hele tiden skrive det på nytt (N’jie). Skriver man om mangfoldet i nåtid blir det et svare ståk (Khemiri).
I mangfoldet kan det ligge en kulturell ressurs, men mangfoldet kan også skape noen temmelig opplagte problemer. Dette blir drøftet inngående i boken. Kritiske perspektiver møtes og brynes. Vil et bredt kulturbegrep miste sitt salt og undergrave vår kritiske skjelneevne? Ja, sier Lars Roar Langslet. Nei, svarer Unni Wikan. Begge har argumenter. Vil et sammensatt kulturbegrep – som gir spillerom for andre enn etniske forskjeller – definere oss politisk? Ja, sier Thomas Hylland Eriksen: Forskjeller er ikke rusk i maskineriet. Nei, svarer Lena Lindgren: Dagens søkelys mot grenser tiltrekkes ekstremene lar den kompakte majoriteten i midtfeltet forbli politisk uartikulert og usynlig.

Dette er smakebiter. De bidrar til å sette boken i perspektiv: For om bokens første del er viet vitnene, bokens andre del de politiske intellektuelle, bokens tredje del strategene og fjerde del essayistene, så er det Trond Giskes politiske grep som blir stående igjen: Hva om vi vendte om på den vanlige spørremåten? Hva om vi stilte spørsmålet motsatt? Hva om vi tok det kulturelle mangfoldet som utgangspunkt for fellesskapet? Hva måtte vi gjøre da?
Trond Giske fremstår med denne debattboka som innovatør av APs politiske ideologi. Språket, verdiene og målene i hans avsluttende innlegg i boka er APs, men tilnærmingen er ny: Det er ikke lenger snakk om å utvide Norge for å møte mangfoldet, men å starte med mangfoldet. Ikke for at mangfoldet skal bli noe annet enn mangfold, men for det skal bli en del av den norske signaturen. Bokens originale grep ligger i parallellen som Giske trekker mellom kunstuttrykk og kulturforskjeller: «En god beskrivelse av kunst er at den er en slags grunnforskning, et møysommelig arbeid for å avdekke stadig nye deler av virkeligheten og skape ny erkjennelse og innsikt».

Som om det i fremtiden skal hete «det er norsk å være mangfoldig» så er det på betingelse av at vi tenker på nye måter om språk, sosiale kjøreregler og noen kulturelle verdier. De er ikke lenger en del av det moralske fellesskapet vi tidligere har forstått som norsk men en del av det «siviske» fellesskapet som er politisk og eksistensielt, snarere enn moralsk og etnisk. – Dette er en begynnelse, sier Trond Giske.