• Lucy og Jorge Orta: Antarctic Village - No Borders, 2007.
    Foto: Haugar

Kald, glatt overflate

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 6/2009

Del: 

«AntArctica» er i all hovedsak en pen og stueren utstilling. Den burde falle i smak hos et bredt publikum, i kraft av billedskjønne naturfotografier og et nostalgisk blikk på tidlig norsk polarhistorie.

Mange av arbeidene er produsert gjennom innfløkte prosesser som springer ut av en genuin interesse for arktisk natur og klimaspørsmål, men dette kommer dessverre ikke så tydelig fram. Selv fikk jeg en følelse av å vandre fra det ene naturromantiske fotografiet til det neste, uten egentlig å bli stilt overfor spesielt interessante innspill i den pågående og viktige diskusjonen om global oppvarming og om kloden vår som visstnok snart kommer til å gå til helvete. Det kritiske potensialet som utstillingens tematikk kunne lagt opp til, druknet mer eller mindre i en overflod av kalde, glatte overflater.

Den tyske kunstnerduoen Springer/Parker viser eksempelvis fotografier av is. Denne isen var opprinnelig smeltet permafrost som de selv hadde hentet i Finnmark. De tok deretter med seg vannet hjem til Berlin og frøs det ned på glassplater, som de senere fotograferte. Kunstnerne har utvilsomt en velutviklet økofilosofi rundt arbeidene sine, men uten støtte fra katalogteksten fremsto fotografiene som estetiske plakater fra IKEA.
Fotografiene til Sonja Braas faller delvis i den samme fellen, men her legger enkelte lyspunkter opp til en mer dyster stemning. Særlig det mørke bildet Flood gir assosiasjoner til ødeleggelser og en skummel fremtid, mens mange av de andre fotografiene hennes blir stående som en hyllest til fjell og snø. At fotografiene er tatt av store modeller i studio, er produksjonsteknisk interessant, men i sammenhengen fremstår ikke dette så viktig i forhold til klimatematikken.

Christian Houges fotografier er vakre og megetsigende der de viser noen enorme forskningsinstallasjoner på Svalbard. Fotografiene er nydelig utført, og fremstiller vitenskapens maskineri i det øde landskapet som både surrealistisk, vakkert og urovekkende på en og samme tid. Riktignok føltes det litt repeterende, da flere av bildene viser de samme konstruksjonene fra forskjellige vinkler. Kuratoren kunne med hell ha vært flinkere til å drepe sine kjære, fremfor å ta med flere bilder enn strengt tatt nødvendig.
Et befriende unntak fra den kjølige og rene estetikken som preger mye av utstillingen, er arbeidene til Lucy og Jorge Orta. De presenterer et prosjekt som i sin helhet har tittelen «Antarctic Village - No Borders», og som består av flere forskjellige skulpturer og installasjoner som tar utgangspunkt i ekspedisjons- og redningsutstyr. Her finnes telt dekket med fargerike flagg fra forskjellige nasjoner, og merkelige objekter som viser en kombinasjon av flytevester, leker og dysfunksjonelt campingutstyr. Prosjektet skaper med sin humoristiske framtoning og fargerike estetikk et friskt pust i utstillingen, og jobber tematisk godt i helheten ammen med gamle fotografier tatt av Fridtjof Nansen på hans polarekspedisjoner. At «Antarctic Village – No Borders» har vært realisert i Antarktis, som en kunstnerisk forskningsbase og som en utopisk nasjon åpen for alle, vises på en dokumenterende video og bidrar til prosjektets kompleksitet og omfang. Prosjektet har også en befriende politisk nerve som ikke er entydig, men som fremdeles ligger som et tykt lag utenpå det hele.

«AntArctica» er en omfattende utstilling som med sine mange kunstnere fyller begge etasjer på Haugar, og en tekst som denne yter vanskelig alle kunstnerne rettferdighet. Sånn sett kunne denne kritikken egentlig ha tatt for seg et helt annet sett av arbeider, men det ville likevel ikke ha forandret helhetsinntrykket. Mange av prosjektene står seg godt på egenhånd, men faller litt gjennom i en utstilling som med et alvorlig tema vil veldig mye på papiret, men som etter min mening ikke leverer varene. Som kuratoren skriver i katalogen er det sammensatte og poetiske foretrukket, fremfor entydig politiske eller illustrative uttrykk. Personlig kunne jeg ha ønsket meg flere innslag av direkte poengterte arbeider, som kunne satt det poetiske og estetiske fokuset i perspektiv. Mer dystopi og mindre sublim romantikk, rett og slett.