• «Electroboutique» sett fra gaten.

SATANS SMART! eller: Den müllerianske metode.

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 6/2009

Del: 

Allerede før «Electroboutique» åpner butikken i det som egentlig er lokalene til Trøndelag Senter for Samtidskunst, forsøker forbipasserende på gata å komme inn. Det er nesten vellystige smil som glir over ansiktene til de unge mennene idet blikkene deres suges mot de utstilte elektroniske objektene.

Skjermene med glinsende rammer langs veggen skifter stadig innhold og farge. De har innebygde videokamera som gjør at vi fanges opp og blir en del av kunsten. Vi påvirker vibrerende linjer og hallusinerende mønstre med våre bevegelser. På noen av skjermene hermes stilen til kjente kunstretninger.
På andre skjermer påføres levende photoshop-effekter som gjør oss til spøkelser i rommet. En WowPod er festet på den ene veggen. Det er en gigantisk forvridd versjon av iPoden du har i lomma. Den spiller høylydt låtene i tiden mens den tilhørende musikkvideoen kan sees på skjermen, i forvridd versjon. I midten av rommet sendes twitterkorte nyhetsglimt i en evig strøm gjennom slangeliknende Led-lysbånd. På veggen midt i mot, bak salgsdisken, sender to projektorer ut en datamaskins bearbeidelser av kjente forretningslogoer. De løses opp til bilder som minner om den russiske avantgarden i tiden rundt revolusjonen i 1917. Gabo og Pevsners Realistic Manifesto fra 1920 insisterte på at kunsten skulle tjene samfunnsmessige formål, basert på ny teknologi og kunnskap. Kunsten måtte inn i alle menneskelivets aspekter, «so that the flame of life does not go out in man.». Flere av avantgardekunstnerne lot seg optimistisk verve til å inkludere kunsten i hverdagen gjennom produktdesign.

Elektroboutique presenteres med en glanset katalog som hermer Apples og Sonys produktkataloger: «Beyond art, beyond design» «Enjoy creative enlightment!» Språket henvender seg til deg, som en kritisk, etisk og kunnskapsrik forbruker: «Art that Cares!» «Inspired by Nature!»De hermer produktdesignets herming av kunsten og markedsøkonomiens annektering av språket.
Kunstnerne Alexei Shulgin, Aristarkh Chernyshev og Roman Minaevs hevder at den elektroniske kunsten er i krise eller allerede død: Den er blitt absorbert i dagens «kreative kapitalisme» som likestiller kreativitet med forbruk. Noe som i følge dem, har ført til at kunsten blir til den ultimate husholdningsartikkel.

Revolusjonen innfrir ikke (denne gangen heller). Innenfor biologien er det observert flere ulike måter å etterligne andre arter. Vi har den batesianske måte, hvor en harmløs art forsøker å ligne en skadelig. I den mertensianske måten er det en giftig art som hermer en harmløs. Electroboutique mener seg å benytte seg av en slags batesiansk kamuflasje.
Så da står jeg foran skjermen og ser med fascinasjon meg selv gå i oppløsning. Hadde jeg hatt de 150 000 kronene verket koster, kunne det vært mitt. Det er allerede kjøpt opp av flere kunstsamlere. «Electroboutique» bruker gadgetindustriens forførende virkemidler for å kritisere dette forbruksmønsteret. Samtidig som de hele tiden står ved siden og kommenterer at de hermer og ikke er en del av dette. Men det er de jo selvfølgelig. Og det vet de jo. Ironien ligger lag på lag.
Innen biologisk mimesis har vi det som kan kalles for mülleriansk metode hvor både modellen og mimeren er giftig. Da skal det være lettere for den som konsumerer å vite hva som er uspiselig. Men så står man igjen her da, med tom mage: Denne tomheten.