Videoarte dei Paesi Nordici

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 6/2009

Del: 

Den første oversiktsboken om nordisk videokunst er skrevet: Northwave. A Survey of Video Art in Nordic Countries. Overraskende nok av en italiensk kunsthistoriker, Lorella Scacco.

Innledningsvis behandles den tidligste eksperimenteringen med videomediet i de nordiske landene i tidsrommet 1960-1980. Siden denne videokunsthistorien ikke tidligere er nedskrevet, er kapitlet for en sensasjon å regne trass sitt beskjedne format på knappe 20 sider. Scacco peker på fluxus, popkunst og situasjonisme som viktige forutsetninger for at video etter hvert fikk fotfeste i Norden, og hun trekker frem kunstnere som Öyvind Fahlstrøm, Asger Jorn og Magnús Pálsson som viktige pionerer. I tillegg til å ta for seg tidlige arbeider av blant andre Marianne Heske, Eino Ruutsalo og Steina Vasulka, viktige utstillinger, seminarer og arkiver, berører Scacco blant annet den dokumentariske tradisjonen og den tidlige videokunstens kritikk av TV-mediet. Hun går også inn på det faktum at video, i motsetning til eksempelvis maleri, representerte et ikke allerede definert medium, hvor kvinnelige aktører kunne være med på å legge premisser og definere mediets rammer. Perioden burde vært viet mer plass, for med så mye på agendaen går teksten inn i et lett heseblesende modus.

Bokens bibliografi er relativt slunken. Delvis kan nok dette forklares med at deler av videokunsthistorien bare eksisterer som en muntlig tradisjon. Det er for eksempel sannsynlig at det første kapitlet om den nordiske videokunstens barndom i stor grad trekker veksler på en muntlig overleveringstradisjon. Scacco synes imidlertid å begrense kildehenvisningene til skriftlige kilder. Det er synd, siden teksten kunne tjent som utgangspunkt for andre som vil pløye dypere ned i materien. Jeg leser med interesse om lite kjente arbeider av eksempelvis Kjell Bjørgeengen, men finner ingen informasjon om hvor de befinner seg. Jeg savner metodisk transparens.

1990-tallets videokunst blir i stor grad avspist med en diskusjon om det nordiske miraklet. Hovedsakelig består teksten av sammenstilte sitater fra ulike kritikere som avkrefter myter om det nordiske i samme åndedrag som de skaper nye.

Til tross for at Scacco tar til orde for å avskaffe stereotype karakteriseringer av det nordiske, er det ikke fritt for at hun leverer en selv. Hun hevder innledningsvis at den islandske videokunstens særpreg kan spores i en forkjærlighet for sagaene, for så å diskutere dens vekt på konseptualisme og immaterialiseringen av kunstverket i det påfølgende kapitlet. Det synes som enkelte tekstpassasjer er skrevet før forfatteren banet seg vei forbi klisjeene. Når Scacco går over til å diskutere nyere videokunst oppleves karakteristikkene mer treffsikre. Hun identifiserer tre hovedstrømninger i det siste tiårets nordiske videokunst, som hun for øvrig mener er i takt med tendenser internasjonalt: En narrativ tilnærming som springer ut av filmen og tar utgangspunkt i en personlig eller kollektiv hukommelse, en dokumentarisk som adresserer sosiale problemstillinger, og en tilnærming som utforsker persepsjon. Med arbeider av for eksempel Annika Larsson og J. Tobias Anderson i ermet, fører Scacco en relevant diskusjon om hvordan videomediet brukes til å problematisere filmatiske konvensjoner knyttet til narrativitet og kjønn. Den påfølgende diskusjonen om selvportretter i nyere videokunst er nyansert, og befriende nok får ikke Rosalind Krauss’ kanoniske karakteristikk av videomediet som grunnleggende narsissistisk bli toneangivende.

Scaccos utvalg av kunstnere synes veloverveid, og boken følges gledelig nok av en DVD med utdrag fra en rekke nyere videoarbeider. Jeg håper dette italienske initiativet avføder flere utgivelser om samme tema, slik at flere deler av den nordiske videokunsthistorien kan bli viklet ut fra ulike hold.