• Illustrasjon: Stein Nerland

    Victor Lind

Tema:

Til minne om Schweigaards gate 32

Av: Elin Børrum

Publisert:

Utgave: 6/2009

Del: 

Schweigaards gate 32 ble revet sommeren 2004. Hanne, fotografen, hadde hatt atelier i bygningen i noen år, og jeg hadde en gjestetilværelse der en kort periode før bygningen ble tømt for riving. Mitt tilhold i bygården ga meg innsikt i en side ved bylivet som økte min toleranse for det nedslitte, skitne og rotete, det som ligger langt utenfor det forskriftsmessige.

Oslo kommune eide bygningen og leide den ut til det jeg har kalt kapitalsvake innsmettaktiviteter – aktiviteter som smetter inn i bygninger som ikke har tilfredsstillende standard for mer kapitalsterke virksomheter. I dette tilfellet var det – foruten kunstatelierer – lydstudioer, moskeer, interesseforeninger, instrumentmakere og skrivestuer. Da bygningen skulle rives for nybygging måtte aktivitetene ut: det var en del av avtalen for å komme inn.

Kunstnerne, byens nomader
Begrepet nomade viser til ateliersituasjonen og kunstnernes stadige leting etter egnede steder å produsere kunst. Nomadevirksomheten kan forstås som en utstøtelsesmekanisme, som inngår i en syklus hvor bygningsmiljøer faller i faktisk verdi før det igjen er lønnsomt å investere i dem. Neil Smith utledet rent gap-teorien som en forklaring på hvordan denne lønnsomheten fører til gentrifisering. Investeringer for nybygg i lavstatusområder gir høyere leiepriser, og fører til at en opprinnelig befolkning ikke har råd til å bli værende. Kunstnere har ofte en plass i beskrivelsen av slike mekanismer. Sharon Zukin har for eksempel beskrevet hvordan kunstnerne i New York var fortropper inn i nedslitte områder. Deres etablering gjorde det «trygt» for investorer, og deretter for dyrt for kunstnerne. Det vises samtidig at gentrifiseringsprosessen ikke entydig handler om utstøtelse. Prosessen må også forstås som et kulturelt fenomen, knyttet til hvordan mennesker velger å leve og dermed gjennom sitt levevis endrer og oppgraderer byområder, og som uttrykk for en prosess som frigjør kulturelt mangfold.

Den kreative byen
Når gentrifisering ikke lenger betraktes som et problem, men som mål og virkemiddel for oppgradering av nedslitte byområder, faller dette sammen med idealer forankret i teorier om den kreative byen og den kreative klassens betydning for økonomisk verdiskapning. Charles Landry utviklet begrepet «den kreative byen» på slutten av 1980-tallet, i den hensikt å få mer oppmerksomhet på byens kreative potensial og skape grunnlag for flere kreative kulturaktiviteter i bymiljøet. Richard Florida har senere knyttet kreativitet til uimotståelige muligheter for økonomisk vekst. I kombinasjon med slående eksempler på «Bilbao-effekten», nedslitte industribyer som gjenoppstår med nytt ry basert på internasjonale kunstevenementer, betraktes kunst og kultur som vesentlige virkemidler for vekst og næringsutvikling. Med kulturplanlegging søker Graeme Evans å etablere en alternativ måte å planlegge på. Kunst og kultur er dynamiske faktorer som like gjerne kan ha nytte av en «nonplan». Gjennomgående handler det om at potensialet for vekst og verdiutvikling ligger i byen selv, i dens folk og deres former for samhandling. Det avgjørende er hvordan vi oppdager og videreforedler potensialet.
Richard Floridas teori og empiri om byer og regioner som har lykkes i den postindustrielle tiden, har blitt omgjort til fortellinger, som igjen fremstår som oppskrifter på hvordan en by kan bli en vinner i den globale bykonkurransen. Økonomisk vekst oppstår dersom de tre faktorene teknologi, talent og toleranse er tilstrekkelig til stede. I de siste arbeidene sine har Florida i tillegg innlemmet territorielle goder som en fjerde T. Stedet selv, med sine naturgitte kvaliteter, kulturelle muligheter og kulturarv, spiller en vesentlig rolle for hvor vellykkede personer velger å bosette seg.
Floridas kreative klasse utgjøres av de som skaper økonomisk vekst for samfunnet. Dette er talenter innen forskning, design, arkitektur, datateknologi, film etc. som kan utnytte teknologiske muligheter for innovasjon. Den kreative klassen vil bo og virke i byer og regioner som har høy toleranse for ulikheter, mangfoldige folkeslag, seksuelle legninger og kunstneriske uttrykksformer. Kunstnerne bidrar til det bylivet som den kreative klassen ønsker seg, blir inspirert av og ikke minst bruker i sin identitetsbygging. I dette perspektivet har atelierene opplagt en betydning utover det å være et produksjonssted.

Ingen gråt
Ingen gråt da Schweigaards gate 32 ble revet, rivingen var på ingen måte uønsket. Vi snakker om Grønland, et område i Oslo som lenge har vært omfattet av en politisk vilje til byfornying. Boligkommunale tilstandsrapporter fra begynnelsen av 1980-tallet forteller om et Grønland som ikke var et sted å ønske seg til; kun 10 prosent av boligene hadde bad, 18 prosent hadde heller ikke WC. Siden har både Grønland og Grünerløkka jevnlig vært forsøkt oppgradert gjennom kommunalt styrt byfornyelse. Oddrun Sæter beskriver den offentlige politikken som en endring fra en sosial til en estetisk interesse, hvor oppgraderingen av selve området ble viktigere enn tiltak for dem som bodde her. Hun beskriver også hvordan bydelen kan forstås i et gentrifiseringsperspektiv, og viser at både kunstnere og innvandrere, som har preget denne bydelen de siste 30 årene, kan bli utstøtt og i mindre grad få tilgang til det nye estetiserte bylandskapet. For Schweigaards gate 32 stemmer dette. Bygningen måtte gi tapt for utbyggingen av det vi i dag kjenner som Grønlandskvartalene, en av Oslos nye store boligenklaver – en utbygging som imidlertid har innlemmet kulturinstitusjonen Det Åpne Teater, som etablerte seg i området så tidlig som i 1986.
Isolert sett var det liten grunn til å beholde Schweigaards gate 32. Mer generelt stiller jeg spørsmål ved hva som skjer med det kreative Oslo når slike endringsprosesser gjentas som en norm. Når næringseiendommer blir til selveierboliger reduseres muligheten for fremtidig transformasjon.

Kulturpolitikk og byutviklingsstrategier
Byrådet utarbeidet i 2006 en Kulturstrategi for Oslo. I denne vises det til byer og regioner som har lykkes med kulturbaserte utviklingsprogrammer. Byrådet mener Oslo har alle forutsetninger for å være «en sterk, unik og attraktiv kulturby» og begrunner det med det betydelige antallet kulturinstitusjoner og byens kreative klasse: Over 15 prosent av byens private selskaper er kulturnæringer, og de sysselsetter mer enn 27 500 ansatte. Strategien ble aldri vedtatt og er heller ikke erstattet. En aktiv politikk for å sikre rom for uavhengig kulturproduksjon er således ikke på plass i Oslo.
Det som derimot er vedtatt og vedtatt igjen, er boligstrategien i kommuneplanen, som skaper forventninger om at dårlig vedlikeholdte næringseiendommer kan endres til attraktive boligprosjekter. Det paradoksale i denne situasjonen er derfor at kommunen på den ene siden kan ha intensjoner og visjoner om å etablere klynger av kreative næringer og aktiviteter, samtidig som de stedene der dette vokser opp av seg selv ikke kan vedvare.

Mulige og umulige strategier
Fremveksten av atelierfelleskap i Oslo er ikke en planlagt utvikling. Det er i beste fall resultatet av en uintendert «non-plan». Av markedsmessige grunner har atelierutleie vært en gunstig løsning for eier. I en periode da det ikke kan påregnes gode leieinntekter vil et alternativ til oppussing, eller til å la bygningen stå tom, være å la kunstnere «passe på lokalene».
Hvis næringsbygg med understandard er det som gir de beste romlige forutsetningene for å styrke den kreative byen, hva er da de planstrategiske mulighetene? Ingen reguleringsformål sikrer «kapitalsvake» aktiviteter. Må man legge inn bevisste planmessige hindringer, slik at bygningene blir stående i påvente av en avklaring? Dette er en strategi som opplagt ville virke, men som politisk sett er unevnelig. Det samme er planstrategier der en viss prosent av bygningsmassen skal ha understandard for å ivareta slike muligheter. Det er også lite realistisk å tro at det er politisk vilje til å bestemme forvaltningsøkonomien i eiendomsprosjekter.
Men det er mulig å tenke seg en annen arealplanlegging. Det er mulig å tenke at ikke alle næringseiendommer må omreguleres til boligformål, selv om det markedsmessig er lønnsomt å bygge boliger. Og det er mulig å tenke seg en arealplanlegging hvor kunst- og kultursektoren er mer integrert enn i Oslo i dag. Kulturplanlegging handler ikke nødvendigvis om å planlegge for kulturaktiviteter, men snarere om å praktisere en kulturbasert holdning og en betraktningsmåte der problemer blir til muligheter, svakheter til potensielle styrker og tilsynelatende ubetydeligheter blir til betydningsfulle hendelser eller attraksjoner. Slik som funksjonalistene utviklet arealbrukskategorier rettet mot løsninger for å bedre helsetilstanden ved hjelp av lys, luft og sonedeling, kan vi kanskje tenke oss arenakategorier for musikk, media, festivaler etc. som møteplasser for integrasjon og innovasjon.
I Grønlandskvartalene ble Det Åpne Teater, som lå i kvartalets ytterkant, innlemmet. Med en kulturbasert arealplanlegging ville utbyggeren kanskje også bygget atelierer og verkstedslokaler? Kanskje er det konsekvensen av Oslos mål om å være blant de mest innovative byene i Europa, at hvert boligprosjekt som bygges i indre by skal sikre rom for kunstproduksjon. På den annen side er det viktig å huske at de kreative klyngene som er drøftet her, har oppstått som en selvregulering. Da handler det kanskje mer om en kommune som kjøper opp, eventuelt lar være å selge, bygninger som Schweigaardsgate 32.

Attraktivitet og lønnsomhet
Som det meste koker også dette spørsmålet ned til hvem som skal betale. Hvem skal subsidiere? Hvem skal la være å utvikle eiendommen til en mer lønnsom drift? Realisering av offentlige kulturstrategier, hvor kulturproduksjon står sentralt, vil uunngåelig være avhengig av grunneierinteressene og utviklerbransjen. Vi vet at beliggenhet kan være en avgjørende suksessfaktor i eiendomsutvikling. Det handler om tilgjengelighet, men også om områdekvaliteter. Spørsmål som bør inngå i offentlige planstrategier er hvordan kulturaktivitet, også den kapitalsvake selvregulerte virksomheten, bidrar til at det som bygges blir mer attraktivt og dermed er et gode noen ønsker å betale for. Utfordringen her er at kunstnernes tilstedeværelse i byen til dels er usynlig. I et utviklerperspektiv kan bygninger som er egnet til kreative klynger oppfattes som objekter som trekker markedsverdien ned pga manglende visuelle og vedlikeholdsmessige kvaliteter. Atelierenes udokumenterbare merverdi står således i sterk kontrast til den dokumenterbare negative verdien i selve bygningen. På den annen side er det nettopp her det oppstår gentrifiseringsprosesser. En viss type betalingssterke mennesker tiltrekkes av dette uflidde, uferdige. Det kan således være mulig å diskutere de kapitalsvake innsmettaktivitetene som territorielle goder. Territorielle goder utenfor selve prosjektet vil således måtte inngå i prosjektøkonomien, ikke som eksternt tilført fortjeneste, men som investeringer for inntjening på lang sikt. Da handler det ikke kun om kunstnernes behov.

Dette er utdrag fra en artikkel trykket i Arkitektur nr. 5-2009. Teksten bygger på historien om Schweigaardsgate 32 og en spørreundersøkelse blant kunstnere som deltok i Oslo Open i 2007. Elin Børund er arkitekt og forsker, med PhD fra AHO. Ansatt som professor i by- og regionplanlegging ved UMB og partner i alt. arkitektur as. Hanne Ekkeren er billedkunstner bl.a fra G. Rietveldt Academie i Amsterdam.