• Sideprogrammer presenteres som en hendelse der dialog og utveksling av kunnskap opprettes mellom flere parter. Her fra biennalekonferansen i Bergen i september, som omhandlet en ennå ikke realisert biennale.
    Foto: Eirik Lande

Flere rom for dialog

Av: Ruth Hege Halstensen

Publisert:

Utgave: 6/2009

Del: 

Har du besøkt en middels stor utstilling, biennale eller kunstmesse de siste årene, så har du sannsynligvis blitt invitert til et omfattende sideprogram produsert i tilknytning til kunsten som stilles ut. Mye tyder på at debattene spiller en ny rolle i kunstrommet nå.

Et sideprogram kontekstualiserer utstillingen og kan blant annet innebære samtale med kunstneren, foredrag med eksperten, teoretisk seminar, praktisk workshop eller paneldiskusjon med opponenter. Kjennetegn for de ulike formene som kan inngå i et sideprogram er at de presenteres som en hendelse der dialog og utveksling av kunnskap opprettes mellom flere parter. Slik sett fremstår kanskje sideprogrammet som den ideelle situasjonen mellom kunstinstitusjonen, fagmiljøet, kunstneren og publikum. Fritt Ord er en av de institusjonene som subsidierer sideprogram, og mottar årlig rundt 100 søknader fra kunstfeltet som kan defineres som sideprogramprosjekter. Prosjektleder ved Fritt Ord, Bente Roalsvig, har også merket en økning i søknader som handler om litterære utstillinger; der bøker, spesifikke tema eller en gruppe kunstnere stilles ut i et arkivlignende format, og slik sett lar et potensielt faglig sideprogram utgjøre utstillingen.
– Hva tror du er årsaken til at stadig flere institusjoner produserer sideprogram til sine utstillinger?
– Sideprogram kan opprette et tettere bånd mellom institusjonen og publikum, gjennom å gi rom for dialog. De kan gi muligheten til å gå i dybden av et tema, men kan også tilby et kritisk blikk på institusjonen. Sideprogram kan også være viktige for å profilere utstillinger og institusjoner, spesielt i den økende konkurransen mellom forskjellige institusjoner om publikum, sier Roalsvig.

Opplevelsesøkonomisk perspektiv
Et annet aspekt kan være at kunstinstitusjonene i dag stiller ut stadig flere verk som er basert i opplevelser fremfor i konkrete objekter. I et opplevelsesøkonomisk perspektiv beskrives et museum og en hvilken som helst annen kunstinstitusjon som et opplevelsessenter, der publikum inviteres til å ta del i utstillingen fremfor kun å iaktta den. Den opplevelsesbaserte kunsten skaper situasjoner der publikum må delta aktivt. Kan det være at den opplevelsesbaserte utstillingen erstatter objekter i rommet med en faglig og samtalebasert kontekst som sideprogram? Mye tyder på at man i hvert fall ikke er fremmed for tanken. Nylig ble det arrangert en hel konferanse som skulle diskutere hvorvidt man skulle ha en biennale overhodet i Bergen. Og ganske treffende ble det foreslått fra flere bidragsytere at konferanseformen burde være Bergens biennalebidrag, der en utstilling kunne være sideprogrammet. Direktør ved avdeling for History, Theory and Criticism ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) og professor i kunsthistorie, Caroline A. Jones, var en av foredragsholderne på Bergen Biennial Conference (BBC), og hun mener at spørsmålet om opplevelsesøkonomi i kunstinstitusjonen er komplisert.
– Det er flere økonomier i spill her. I tillegg til den standard «hard cash»-økonomien vi lever daglig rundt, finnes det også en økonomi knyttet til vårt begjær om å være mer tilstede i situasjonen i en tid og virkelighet som gradvis blir mer virtuell. Fra et amerikansk perspektiv foregår det en forflytning til en serviceøkonomi, der alle institusjoner, både uavhengige, statssubsidierte og kommersielle, kun overlever dersom de tilbyr verdifulle tjenester. Sideprogrammene som du nevner, er ved amerikanske kunstinstitusjoner ofte produsert av en formidlingsavdeling der de må forholde seg til institusjonens profil, sier Jones.

Røtter i modernismens formidling
Professor ved School of Literature, Communication, and Culture på Georgia Institute of Technology i USA, Philip Auslander, deltok på Preus museums performancefoto-seminar i forbindelse med utstillingen «Kunsten å falle – fotografier i norsk performance og prosesskunst 1966-2009». Auslander er delvis enig i påstanden om at kunstinstitusjoner vektlegger sideprogram med blant annet foredrag og paneldebatter mer nå enn tidligere, fordi kunstobjektene selv i økende grad dematerialiseres.
– Men, jeg tror at fenomenet sideprogram strekker seg historisk tilbake til modernismen og formidlingen av den. Jeg tenker på måten USA ble introdusert til modernistisk kunst av personer som Duncan Phillips, Alfred H. Barr og Albert C. Barnes; alle tre skrev og foreleste i tillegg til å organisere utstillinger. Det er mulig at deres formidling av modernismen til det amerikanske folket og ønsket om å generere entusiasme rundt den nye kunsten, bidro til å institusjonalisere praksisen i å organisere sideprogram rundt utstillinger, sier han. Auslander tror denne trenden fortsetter, og at kunstinstitusjonenes produksjon av sideprogram vokser i dag, fordi museet forsøker å vise sin relevans og egenverdi i «internettalderen».
– Museene i USA er under et enormt press i dag, der de må være tilgjengelige og brukervennlige. De konkurrerer om publikums penger og oppmerksomhet med alt annet som skjer i verden, hevder Philips. Han tror kuratorer og museumsformidlere fortsetter å tro at de trenger å forklare deres entusiasme til offentligheten som det ikke er forventet kan forstå kunsten på egen hånd.
– Mange kunstinstitusjoner bruker alle mulige formidlingsmidler, alt fra veggtekster og interaktive media til formidlingsguider og sideprogram. Det er mulig at jeg høres mer negativ ut enn jeg er, for egentlig verdsetter jeg både formidling og sideprogram, når det er utført seriøst og som en mulighet til å utforske ideer, delta i dialoger og bli utfordret av forskjellige typer aktører, understreker Auslander.

Ønsker en større offentlig debatt
Kunst i offentlige rom (KORO) støtter prosjekter, både kunstfaglige og kunstneriske produksjoner, som har en faglig relevans og som problematiserer det offentlige rom. Seniorrådgiver ved KORO, Bo Krister Wallström, mener at sideprogram må leve opp til problemstillingene de bringer, og ikke bare automatisere formelen eller skygge for faglig utilstrekkelighet.
– I seminarets begynnelse var denne formen en stor fyllefest, mens nå oppleves den noen ganger som meget konservativ, pliktoppfyllende og full av rutiner. Hvor ble det av diskusjonsrommet som befinner seg mellom disse ytterpunktene, hvor deltakerne ikke fryktet konsekvensen av sine egne meningsytringer? En sunn offentlighet er når debatten viser en rekke ulike stemmer. Vi trenger en offentlighet, hvor målet ikke er konsensus som er en destruktiv utopi. Vi trenger, for eksempel, en offentlig debatt om kunstens autonomi. Hvordan kan det ha seg at den debatten først og fremst foregår i den private bransjen?, spør Wallström.
– Hva tror du er årsaken til at stadig flere kunstinstitusjoner produserer sideprogram?
– Dette er multifakturelle årsaker som vi får håpe først og fremst grunner i kunstfellesskapets behov for å høyne den faglige diskusjonen rundt kunst. Det problematiske er at mange av disse faglige sidesprangene også avslører faglige begrensninger uten at det blir diskutert. De fungerer også noen ganger som institusjonens skalkeskjul for å kunne skape nye økonomiske forbindelser gjennom å presentere nye økonomiske synergieffekter. Dette er nødvendigvis ikke feil, men bør ikke gå under benevningen faglig seminar eller konferanse, påpeker Wallström.

Den diskursive vendingen
Intendant for Bergen Kunsthall og kurator for BBC, Solveig Øvstebø, tror tendensen uttrykker et behov for å sette utstillinger og kunstproduksjon i kontekst og diskursiv sammenheng.
– Samtidig kan man kanskje si at fenomenet i seg selv har blitt en ny institusjonell genre, i tråd med det som ofte omtales som en diskursiv vending. Dette viser seg både i kuratorisk virksomhet, hos kunstnere og i institusjonene. De mange seminarene og sideprogrammene som baserer seg på samtaler og foredrag er en sentral del av det å drive en publikumsrettet samtidskunstinstitusjon. I dette ligger det kanskje et faremoment dersom slike programmer ender opp med å bli gjennomført som en slags iscenesettelse av diskursen i seg selv, og at man fjerner seg fra kunsten, understreker Øvstebø. Hun tror den videre biennaledebatten i Bergen er bedre rustet etter konferansen.
– Den gav en anledning til å stoppe opp, gi rom for refleksjon og legge til rette for et felles grunnlag for videre diskusjon, sier Øvstebø.