• Suzanne Valadon: La Chambre Bleue, 1923.
    Pompidou-senteret, det franske nasjonalmuseet for moderne kunst.
    Foto: Jacqueline Hyde

Tema:

«elles@centrepompidou» og det evige spørsmålet om hva vi skal gjøre med alle de kunstnerne som tilfeldigvis er kvinner

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

Centre Pompidou har valgt å satse utelukkende på de kvinnelige kunstnerne fra samlingen sin fram til mai neste år. Tror franskmennene fortsatt på den gamle visa om en egen kvinnelig følsomhet i kunsten, eller ligger de egentlig et hestehode foran norske kunstinstitusjoner? Bør vi stille ut verk av kvinnelige kunstnere i egne utstillinger, og hva kan vi i så fall oppnå?

Centre Pompidou i Paris åpnet i mai en stor mønstring av kvinnelige kunstnere i utstillingen «elles@centrepompidou». Utstillingen forteller de siste hundre års kunst utelukkende ved hjelp av 200 kvinnelige kunstneres prosjekter og over 500 kunstverk. Det eneste de representerte kunstnerne har felles er at de er kvinner, og at kunsten deres har kommet gjennom det nåløyet det er å bli innkjøpt av Centre Pompidou.

Vanligvis viser Pompidou-senteret 15 prosent kvinnelige kunstnere i samtidskunstutstillinger, mens prosentandelen er på knappe 5 for historiske tema. Av dagens innkjøp er 25 prosent av kunsten laget av kvinnelige kunstnere. Tanken på å konsentrere seg om kvinnene som allerede fantes i magasinene var delvis et resultat av den dårlige etterklangen begrepet feminisme har i fransk offentlighet. Fransk litteraturteori og filosofi har riktignok vært premissleverandører til anglo-amerikansk, akademisk feminisme og kjønnsforskning siden 1980-tallet. Men fransk offentlighet og kunsthistorikere har ikke vært nevneverdig opptatt av kjønnsforskjellen som politisk problematikk. Det er derfor ingen liten sak når et så prestisjetungt museum velger å vie to etasjer til kvinnelige kunstnere.

De siste års feminismebølge
Ifølge Nathalie Ernoult, en av flere forskningsansvarlige i forbindelse med utstillingen, var tanken opprinnelig å lage en feministisk orientert utstilling. Ideen var en oppfølging av feminismebølgen mange mener har seilt over Europa og USA. Store etablerte kunstinstitusjoner har vist fornyet interesse for kjønnsproblematikk generelt, og spesielt for den tidlige kvinnebevegelsens strategier og kunst. «Wack! Art and the Feminist Revolution som var på turné i USA 2007-2009, Kiss Kiss Bang Bang! 45 Years of Art and Feminism» som ble vist i Bilbao og «REBELLE. Art and Feminism 1969- 2009» fra Arnhem i Nederland i samme periode, er noen av eksemplene. Svenskenes storsatsning «Konstfeminism» fra 2005-2006 er del av det samme mønsteret. Titlene vitner om en ny oppmerksomhet omkring idealisme og aktivisme, både som historisk fenomen, men også som strategi.

Pompidou-senteret insisterer likevel på at «elles@ centrepompidou» ikke er en slik utstilling. Ikke alle kunstnerne som er med er feminister, eller arbeider nødvendigvis med kjønnsproblematikk. Dette er en nymontering av samlingen og ikke en tema-utstilling. Utstillingen skal synliggjøre kvinners karrierer og valg, og dermed åpne for nye perspektiver på historien. Men er ikke dette ganske gammeldags? Hvorfor skal vi ha alle disse kvinnene i den samme utstillingen hvis de ikke har noe mer til felles enn at de er kvinner? Bør vi ikke heller satse på å integrere dem i den generelle kunsthistorien?

Likestilling i norsk kunstoffentlighet
Det er et godt stykke fra fransk til norsk offentlighet, og det er ingen tvil om at kvinner generelt, inkludert kunstnere, har bedre kår i Norge. Men vi har hatt forsvinnende lite oppmerksomhet rettet mot kjønnsproblematikk og likestilling i norsk kunstoffentlighet. Ser vi på uttalelsene fra norske gallerister i Billedkunst 04/2006 (en stor del var viet feminisme), virker det som om de mener det er et sunnhetstegn at de ikke har fokus på kjønn. De tenker etter sigende kun kvalitet. Når kvinner er dårligere representert på kunstfeltet, så skyldes det individuelle forhold: kvinner har lite stå-på-vilje, lite nettverk, tar for mye ansvar på hjemmebane, og de er dårlige til å selge seg selv. Uttalelsene er gode eksempler på tendensen i norsk debatt til å se likestilling i et liberalistisk perspektiv: Vi definerer likestilling som et spørsmål om kvinner og ikke om kjønnsforskjell og makt, vi har øye for individets ansvar for seg selv, men ikke individenes betydning for hverandre, og enda mindre på institusjonelle og ideologiske problemstillinger. Det er et stort paradoks at vi på den ene siden insisterer på at kvalitet gir seg selv, samtidig som vi ber kvinner bygge nettverk.

Motstanden mot kjønns- og likestillingsproblematikk kan også tilskrives en sterk mytologi om feminisme og en litt for optimistisk tolkning av postmodernismen. Feminisme fremstår som illegitimt, tåpelig og gammeldags fordi vi blander historisk spesifikke aksjonsformer og politiske virkemidler med selve saken. Ellen Lerberg uttrykker det slik i forordet til Kunst og kultur 1/2006: «Har ikke rødstrømpene brukt opp alt som måtte være av ubrente brystholdere og oppvasknekt også innenfor kunsthistorien?» Når Lerberg og andre utelater konteksten, så mister vi problemet av syne. Brenningen av bh’er var en aksjon for å kritisere kvinnesynet som lå til grunn for Miss America. Problemstillingen er fortsatt aktuell: Den visuelle kulturens dyrking av en plettfri idealkropp virker begrensende for kvinner, men også for menn. Feminismens mål har aldri vært å brenne flest mulig bh’er eller sørge for utstrakt kvotering av ukvalifisert arbeidskraft og dårlig kunst.

Samme gamle kvinne-greia?
Hva så med Pompidou-senterets valg av aksjonsform, er den like passé som oppvasknekten og bh-brenningen? Senteret insisterer på at «elles@centrepompidou» ikke er en reaktualisering av «l’art féminin». Valget av aksjonsform, å stille ut bare kvinnelige kunstnere på tvers av historien, trenger ikke leses som «gammelfeministisk». «elles@centrepompidou» kan også tolkes som et oppgjør med den mainstreaming av feminismen mange mener postmodernismen har ført til. Ellen Sæthre McGuirks uttalelse i katalogen til utstillingen «Symbolsk orden» (2006) er et eksempel på misforståelser som skjer når vi løsriver teoriene om at kjønn er performativt fra sitt politiske fundament. Hun hevder feminisme nå har blitt et «analyseredskap som også kan anvendes i mange sammenhenger uten at man nødvendigvis taler en direkte feministisk sak». Men hva skal vi med feminismen hvis den ikke har noen sak?

«elles@centrepompidou» kan leses som en reaktualisering av politisk feminisme, og som et nytt fokus på kvinners erfaringer og kår. Fordelene er flere: Blant annet nøytraliseres delvis kjønnet. Fordi det er mange kvinner, blir hver enkelt kvinne paradoksalt nok ikke nødvendigvis en representant for «kvinnelige surrealister». Ettersom utstillingen ikke forsøker å argumentere for et enhetlig teoretisk poeng, kan den vise også kunstnere som gjerne utelates i feministiske sammenhenger, for eksempel de som arbeider med abstraksjon. Forhåpentligvis gjør det at vi kan få øye på hvordan kunstnere som tilfeldigvis er kvinner har vært aktive innenfor svært ulike felt, og har sine individuelle karrierer. De har måttet forholde seg til sosiale roller og ideologiske forestillinger om femininitet, men de har hatt handlingsrom.

Disse argumentene kan også brukes mot utstillingen: Den er lite teoretisk, lite enhetlig og opprettholder kunsthistorisk kanontenkning. Ser vi på den fra et postmoderne ståsted, kan den likevel vise et teoretisk poeng. At kjønn er noe vi gjør, betyr ikke at individet står fritt til å velge identitet. Kvinner bør lære markedsføring, men institusjonene kan likevel ikke lene seg tilbake i selvtilfredshet. Vi siterer ofte Simone de Beauvoirs «man fødes ikke som kvinne, man blir det», men de færreste kjenner den påfølgende setningen. Den insisterer på at det er de andres forståelse av oss som er avgjørende for hvem vi kan bli og hva som skal til for å frigjøres. Vi spiller alle på kulturens maskulinitetskoder når vi tar på oss slips, men en mann med slips og en kvinne med slips oppfattes helt ulikt av samfunnet omkring. Det å være kvinne kan i noen situasjoner være en ubetydelig tilfeldighet, mens det i andre er altoverskyggende. «elles@ centrepompidou» kan gi oss en mulighet til å tenke gjennom forholdet mellom kulturens maktstrukturer og individuelle liv på nytt.