• Stiftelsen 3,14 er en av institusjonene som har mottatt støtte fra kulturrådets program Kulturelle endringsprosesser og estetiske verdier i samtidskunsten.
    Yang Fudong: Seven Intellectuals in Bamboo Forest (stillbilde), fra en utstilling i galleri 3,14 i Bergen i 2009.

Vage mål for mangfoldsatsing

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

Satsning på kulturell likestilling i kunstlivet får stryk karakter, ifølge ny rapport. – De overordnete målene for programmet har vært såpass vagt definert at man så å si har spent ben på seg selv, mener utreder Power Ekroth.

Norsk kulturråds mål med programmet «Kulturelle endringsprosesser og estetiske verdier i samtidskunsten» (2002-2007) var å «styrke etniske minoriteters deltakelse i kunstlivet og bidra til å styrke den offentlige debatten omkring kunst og globalisering». Ifølge rapporten Something is rotten in the state of Denmark når ikke programmet sine mål. Billedkunst har bedt den svenske utrederen Power Ekroth peke på kritiske sider ved programmet.

Ureflekterte definisjoner

– Hvilke forhold er du kritisk til i Kulturrådets program?
– Det er flere forhold som tilsammen skaper store problem for programmet. I korte trekk har målene vært for vagt formulert og midlene for små i en kombinasjon med veldig store ambisjoner. Søkerne har hatt vanskeligheter med å forstå programmets mål. En formulering som «Kulturelle endringsprosesser og estetiske verdier» sier jo ikke mye da den ikke er spesielt avgrensende.
– Et annet grunnleggende problem handler om bruken av ureflekterte definisjoner av begreper som «minoritet», «innvandrerkunstner» og «kvalitet». Ved å bruke samlebegreper som «minoritetsgrupper» antar man at en heterogen gruppe har samme behov og ønsker. Med dette risikerer man å forsterke dikotomien «vi» og «dem» og manifestere forskjell og konservative verdier. Kulturrådet går ut fra at det er «minoriteter» fra resten av verden som skal integreres med norsk kultur, som jo ikke lenger kan sies være «rent» norsk, og ikke 4,8 mill nordmenn som skal integreres i en globalisert verden. Målene er lite selv-refleksive.

Vagt definert

– Hva er rapportens viktigste funn?
– Min kritikk av prosjektene handler mest om hvorvidt prosjektene har «lykkes» i forhold til Kulturrådets mål eller ikke. Noen har kanskje ikke nådd ut med et innholdsrikt program til et større publikum, som er Kulturrådets mål om dialog og stor spredning. Samtidig hadde samme prosjekt interessante kunstneriske kvaliteter som er et like viktig mål. Jeg tror at prosjektene stort sett har lykkes ut fra sine egne forutsetninger, men at de overordnete målene for programmet har vært såpass vagt definert at man så å si har spent ben på seg selv.
– Men den totale summen til utdeling har vært relativt beskjeden i forhold til den totale summen Kulturrådet støtter billedkunstområdet med. Kulturelle endringsprosesser ble tildelt 6 mill av totalt 74 mill. Fordelt på 72 prosjekter blir det beskjedne beløp.
– Det kan også trekkes fram at søknadene og de ferdige prosjektene ofte viste et ganske ureflektert forhold til globalisering og «andre kulturer». Kunstnere med ikkestereotype- vestlige navn refereres til som ikke-vestlige og fra «andre kulturer», men mange av disse kunstnere er en «naturlig» del av det vestlige kulturlivet gjennom oppvekst, utdanning og bosted i et vestlig land.

Kritikken oppslukes

– Du skriver at den «nye institusjonalismen » kan være en vei ut av dilemmaet programmet er fanget i. Hvordan kan man unngå å reprodusere egne verdier og bekrefte maktstrukturer som marginaliserer de gruppene man ønsker å styrke?
– Det å bryte mønstre er ikke helt lett. Programmets ambisjon er å bryte med mønstret. Den «nye institusjonalismen» handler om å forsøke å bryte opp institusjonen innenfra ved å inkorporere kritiske røster i for eksempel styret i institusjonen. Slik mener man å finne en vei til forandring uten revolusjon eller anarki. Men som en institusjonskritiker fra 60-tallet ville ha hevdet, er det en stor risiko for at kritiske røster fort blir oppslukt av maktapparatet og derved bare manifesterer den større maktstrukturen nettopp ved å være «kritisk». På den måten blir kritikken «institusjonalisert» og mister sin edge og evne å forandre noe. Jeg tror at Kulturrådet har ment å bruke en ny institusjonalistisk modell i Kulturelle endringsprosesser for å få til en forandring, men med en for vag formulering og for små midler er det lett å være enig med institusjonskritikeren fra 60-tallet.