• Runa Carlsen: I need to feel your heartbeat so close it fells like mine, 2009.
    Foto: Ingrid Eggen

Håndlagde handlinger

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

DIY (Do It Yourself) er et uttrykk som av og til brukes i samtidskunsten for å beskrive et håndlaget og litt hjemmegjort utrykk. DIY har dessuten en historie som strategi for å imøtegå maktstrukturer i samfunnet, og kan relateres til blant annet punk og feminisme. Denne teksten tar for seg DIY craft, en bevegelse som har hatt stor oppslutning spesielt i USA de siste ti årene. Tilsynelatende befinner aktørene seg på siden av kunstscenen, men det er ikke sikkert at grensene er så avklarte likevel.

Jeg innrømmer glatt at håndarbeid ikke er det første jeg kobler sammen med aktivisme, og dessuten er ordet assosiasjonstungt i retning fordums klokkestrenger og sofaputer i korssting. Jeg visste derfor fint lite om denne særegne og økende interessen for håndarbeid og det håndlagde før jeg dumpet bort i det merkelige, men fascinerende nyordet craftivism på bloggen til Betsy Greer, sosiolog fra Goldsmith College og pasjonert strikker. Greer, som viste seg å være et sentralt navn i det amerikanske miljøet, har satt sammen ordene «craft» og «activism» for å poengtere at det håndlagde kan være en samfunnsengasjert metode. Det inkluderer blant annet mikroøkonomisk tenkning, solidariske prosjekter, aktuelle miljøspørsmål, bærekraftige levemåter, så vel som en protest mot masseindustriell produksjon.

Fra å ha hatt en ubestridt rolle som atspredelse innenfor husets fire vegger, bryter stadig flere med forestillingene om at håndarbeid er selve området for alt tenkelig konvensjonelt og sementerende. For disse er det å jobbe med hendene et språk, en måte å være i verden på, en orienteringsnøkkel overfor virkeligheten. Der man før så stereotypiske kvinneaktiviteter, ser man nå en radikal og subversiv kraft. Dette er ikke alltid pent og pyntelig utført, men det er menneskelig i alle sine fasetter. Man bruker det lekent, fritt og kritisk, og som et utgangspunkt for en bevisstgjøring rundt måtene vi lever på i dag. Selv om man tar i bruk et vell av ulike materielle uttrykk, har likevel tekstil fått en framtredende posisjon, og kanskje strikking spesielt. Dette kan ha å gjøre med at tekstil har en bred forståelseshorisont globalt sett. Tekstil er med i menneskers liv på utallige måter. Det er dessuten flyttbart, intimt og fleksibelt.

«Craftivism» er bare ett av flere navn. Mangfoldet og intensjonene er spredte, det teoretiske rammeverket relativt nytt og en rekke grep medvirker derfor til å kretse feltet inn. Betegnelser som «DIY craft», «indie art», «the new wave of craft», «handcraft» og «craftivism» brukes gjerne litt om hverandre. Mitt inntrykk er at om «DIY craft» beskriver feltet mer overordnet og generelt, blir «craftivism» knyttet til en utpreget engasjert og aktivistisk holdning.

Særlig har en yngre generasjon funnet en mental og materiell plattform i det selvlagde, om enn de kaller seg kunstnere, håndverkere eller aktivister. Siden DIY craft er sprunget ut av ulike subkulturelle miljøer, er troen på å øve motstand sterk. Andre vektlegger det frydefulle i å se noe bli til mellom hendene, og mener at denne individuelle produksjonen i seg selv danner et kritisk fundament.

Konkret kritikk

Det håndlagde blir et sterkt og meningsfullt tegn på at det er mulig å gjennomføre forandringer, også på andre plan. Det gir enkeltindividet vilje og inspirasjon til å bry seg om mer enn sitt eget ve og vel. Betsy Greer påpeker at håndarbeid både kan handle om holdningsendrende representasjoner, og være helt konkrete og funksjonelle uttrykk.

Amerikanske Cat Mazza for eksempel, etablerte det kollektive nettstedet microRevolt med tro på at sosiale og økonomiske endringer også starter nedenfra. Hun har spesielt vært opptatt av de harde produksjonsforholdene i fabrikker som leverer varer til vestlige markeder. Ett av prosjektene hun har tatt initiativ til er «Nike Blanket Petition», et gedigent hekleteppe, med den velkjente Nikeswooshen i midten. Teppet er bygget opp av firkanter, nærmest som piksler. De heklede bitene er gitt av mennesker fra hele verden. Hvert bidrag er ment å være en håndlaget påminnelse om det anonyme menneskelige arbeidet bak ethvert merkeprodukt.

Lisa Anne Auerbach, en annen av de mer omtalte amerikanske aktørene, arbeider med strikking og tekst. One-liners og eksplisitte politiske utsagn, med en betydelig ironisk undertone, preger hennes prosjekter. Elegant utførte strikkeplagg; gensere, skjørt, votter og skjerf, med håndskrevne tekster, intrikate mønstre og ornamenter og med en umiskjennelig inspirasjon fra nordisk strikkedesign, er en mobil måte å spre et budskap. Et eksempel er «Body Count Mittens», selbulignende votter som i stedet for den tradisjonelle åttebladsrosa, har datoer og tall. På den første votten Auerbach laget er datoen 23 March 2005 strikket inn, fulgt av tallet 1524. På den andre i samme par står det 31 March 2005 og tallet 1533. I tiden det tok å strikke den andre votten, mistet enda flere amerikanske soldater livet i Irak. Og siden Auerbach deler oppskriften på vottene på hjemmesiden sin, Steal This Sweater, fant mange fram garn og pinner og fulgte opp, og med stadig høyere antall drepte.

Å være mellom

På mange måter henter DIY craft inspirasjon både fra kunst- og kunsthåndverksfeltet, og gjør det med stor og uærbødig frihet. Vanligvis tenker jeg at ordet «craft» kan knyttes opp mot ordet kunsthåndverk. Men innen DIY craft er det ikke riktig slik. Kunsthåndverk er en type «high craft», som en av de sentrale aktørene, Sabrina Gschwandtner uttrykker det (se intervju). Sett med et historisk blikk vil for eksempel Arts and Crafts-bevegelsen, med sitt sosiale og estetisk radikale program, være et aktuelt forelegg. Viktig er også de feministiske kunstnernes insisterende bruk av såkalt lave og kvinnetypiske materialer.

DIY craft har fått et nedslagsfelt både hos amatører og profesjonelle aktører. Denne mer eller mindre ikke-hierarkiske sammenblandingen er uvant, men den binder mennesker sammen på mer dynamiske måter enn hva vi vanligvis ser på kunstscenen. Man erkjenner nok at det er forskjeller i kunstnerisk ståsted, samtidig som man har en slags felles idealistisk plattform.

Et kjennetegn innen DIY-feltet er pågangsmotet og fraværet av redsel for å sette i gang. Man rett og slett hopper ut i det med begge strikkepinnene, for å si det billedlig. Resultatene blir i mange tilfeller både skakke og lurvete, og kan lett oppfattes som dårlig håndverk. Mange trår til uten å ha all verdens kunnskap om teknikk og materialer, men insisterer på at dette ikke skal hindre en i å jobbe med hendene. Denne drivkraften bærer fram ønsket om å være en aktiv deltaker. Den radikale svenske klesdesigneren Otto von Busch mener for eksempel at DIY-aktivitetene gjenerobrer materialiteten fra kunstinstitusjonene, og tar den i bruk som uttrykk for levende og opprørske handlinger.

Påvirkningskraft

I essayet «The Revolution Will Wear a Sweater: Knitting and Global Justice Activism» går aktivist Kirsty Robertson inn på ulike måter man har brukt strikking som et protestverktøy. For henne er grupperingen The Revolutionary Knitting Circle et sentralt eksempel. De har møtt opp i tilknytning til mange store politiske møter. Under G8-møtet i Canada i 2002 holdt de sin første store «Global Knit-In». Strikking i aksjonsøyemed kan lett latterliggjøres og dermed avfeies. Hva er mest effektivt; et brølende opptog eller en rolig sirkel av mennesker som strikker sammen, spør Robertson retorisk. Om flere ikke er helt overbevist om det siste alternativet, mener Robertson derimot at denne måten å aksjonere på har en fordel. Det kan liksom ikke være mer feil, men derigjennom kan det representere et overraskende supplement i den fysiske nærheten av makten. I og med at det å strikke er noe man kan gjøre i fellesskap, har det samtidig i seg kimen til en lavmælt og kollektiv motstand.

Liv Reidun Brakstads pågående strikkeperformance KNIT IT griper inn i det offentlige rommet på liknende måte. I dette prosjektet stiller Brakstad seg opp, gjerne på steder med stor kulturell eller politisk makt, og ofte sammen med flere andre deltakere. De strikker stille og fredelig, ikledd mørke dresser og røde slips. Mennesker som innehar «viktige posisjoner» har nok mang en gang møtt på dette egenartete synet, om enn i øyekroken.

Forgreininger

Det som er sikkert er at entusiasmen for håndarbeid og det håndlagde har spredt seg raskt. Her er Internettet et uvurderlig verktøy. Som et subkulturelt og lite påaktet fenomen har det vokst med en uoversiktlig mengde forgreininger. Disse befinner seg i de kulturelle utkantene, utenom den mest intense medieoppmerksomheten. Blant disse forgreiningene befinner det samfunnsengasjerte DIY-feltet seg. Og om miljøet i USA er sterkt, har samtidig interessen for radikalt håndarbeid stor geografisk radius. Her til lands har utpregete håndarbeidsteknikker fått et visst fotfeste hos noen kunstnere. Flere håndterer strikkepinner og broderinåler i spenningsfeltet mellom det håndlagde og en politisk holdning. Kjersti Andviks strikkete dødscellereplika, som er en del av en undersøkelse om dødsstraff, er et eksempel. Lise Bjørne Linnert, som i prosjektet «Desconocida Unknown Ukjent» inviterer publikum til å sitte sammen og brodere navnene på drepte og forsvunne kvinner i Mexico, et annet. Og Runa Carlsen og Karen Kviltu Lidal arrangerte tekstile drop-in-kurs i et utstillingsprosjekt på Akershus Kunstsenter (se intervju). Alle disse kunstnerne utforsker hvordan man gjennom håndarbeid kan si noe om ulike aspekter ved samfunnet, og viser hvordan den menneskelige, empatiske hånd evner å håndtere og nærme seg større komplekser.

Et av de mest imponerende kollektive prosjektene i så måte, og som kombinerer håndarbeid, matematikk, marinbiologi og en konkret miljøtenkning, er det pågående «The Hyperbolic Crochet Coral Reef Project». Prosjektet ble initiert av Margaret og Christine Wertheim i 2005, og retter oppmerksomheten mot de utsatte og sårbare korallrevene. Werthheimsøstrene tok utgangspunkt i at matematikeren Daina Taimina oppdaget at det er mulig å hekle hyperboliske geometriske modeller. Mange korallrev består av denne organiske geometrien. «The Reef Project» er et stadig voksende, heklet korallignende rev som har fått hundrevis av mennesker fra hele verden til å bidra i en taktil protest mot virkninger av global oppvarming.

Kort vei fra subkultur til mainstream

I fjor kom filmen og boken Handmade Nation: the Rise of DIY Art, Craft, and Design, regissert og forfattet av Faythe Levine. Hennes kartlegging, fra den spede begynnelsen på midten av 1990-tallet og fram til i dag, avdekker et økende kommersielt aspekt som flere og flere stiller seg svært kritiske til. Vil DIY-miljøet fortsatt være en produktiv og engasjerende motkraft i den visuelle kulturen, eller vil den vannes ut på sikt? Lisa Anne Auerbach er blant dem som er bekymret, og foreslo for en tid tilbake et nytt begrep: DDIY (Don’t Do It Yourself). Hun mener at markedet har fanget opp den store interessen for det selvlagde, og vil nå gjøre profitt av det. DDIY betyr for henne et enda klarere fokus på de kollektive kreftene. ‑ Ikke gjør det selv, gjør det sammen med andre, er hennes oppfordring.

I lys av denne bekymringen handler ikke Auerbachs innledningssitat til denne teksten om å slutte å strikke, det handler om å strikke med bevissthet. Det kan leses som et varsku for at noe som nå utøves av et idealistisk og relativt frittstående, avantgardistisk undergrunnsmiljø kan komme til å bli slukt opp. Selv lager hun masse skjerf, men altså ikke hvilke som helst. Hennes er brennende, språklige budskap som kan entre og infiltrere mange mulige situasjoner. De varmer kroppene og gjør samtidig tankene og den trassige viljen stadig skjerpet.