• Sabrina Gschwandtners Wartime Knitting Circle var en interaktiv installasjon produsert for The Museum of Arts and Design, vist i utstillingen «Radical Lace and Subversive Knitting» i 2007. I installasjonen kunne folk strikke sin egen protest mot krigen. På veggene hang maskinstrikkede, fotobaserte tepper. I 2005 var slike tepper populære når familier ville hedre sine kjære som hadde blitt sendt til Irak og Afghanistan.
    Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og The Museum of Art’s and Design, New York.

«Craft is a way of thinking about how to be in the world»

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

– Å strikke i fellesskap virker samlende. Det gir mennesker en mulighet til å gjøre noe langsomt sammen, ansikt til ansikt i et virkelig rom, sier Sabrina Gschwandtner, som mener at det er et «post third wave»-feministisk aspekt ved DIY craft. –Man har på en måte gjenerobret de hjemlige kunstuttrykkene for å ha det gøy og for å utforske kreativiteten.

Sabrina Gschwandtner var på et IASPIS-støttet arbeidsopphold i Sverige i sommer, og stilte samtidig ut på Gustavsberg Konsthall. Billedkunst møtte henne i atelieret hennes i Gustavsberg, et lite tettsted rett utenfor Stockholm.

– Hva er grunnen til denne nye interessen for håndarbeid og såkalte DIY-aktiviteter?
– Vel, jeg tror det er en reaksjon på en rekke ulike ting. 9/11 og krigene i Irak og Afghanistan har betydning. Historisk sett har strikking alltid blitt populært når Amerika har vært involvert i en stor krig. Akkurat nå spiller den økonomiske usikkerheten inn. Grunnen til at strikking er blitt tatt opp igjen kan også være en reaksjon mot at de digitale kommunikasjonsteknologiene har slik en utbredelse. Strikking motvirker følelsen av stress i dagliglivet, og bidrar positivt til måten vi kommuniserer med hverandre på. Å strikke i fellesskap virker samlende. Det gir mennesker en mulighet til å gjøre noe langsomt sammen, ansikt til ansikt i et virkelig rom.

En følelse av frihet

– Jeg tror at det også er et «post third wave»-feministisk aspekt ved dette. Man har på en måte gjenerobret de hjemlige kunstuttrykkene for å ha det gøy og for å utforske kreativiteten. Jeg er 32 år nå og de fleste på min alder lærte å strikke av bestemødrene sine, for mødrene våre nektet å strikke, hekle eller sy. Men kvinner i min generasjon har ikke samme assosiasjoner til slike gjøremål. De har tatt tak i det fra en ny vinkel. Vi har tidligere sett at håndarbeid har fått sine renessanser, men i dag er det en følelse av frihet knyttet til å gjøre hva man selv vil. Det var veldig stort da Debbie Stollers bok Stitch’N Bitch ble utgitt i 2003. Denne boken er utrolig populær, og har vært en igangsetter for mye av det som har forgått, og den har hjulpet mange å lære og strikke.

– Hvordan begynte du med håndarbeid?
– Moren min lærte meg å hekle da jeg var åtte år, men det var først i det siste året på college at jeg for alvor begynte å strikke. Jeg bodde sammen med to tekstilstudenter, og de pleide å strikke hjemme hos oss, så jeg slo meg sammen med dem. Å strikke ble en slags avslappende måte å ta fri fra all den tunge teorien jeg leste. Jeg rett og slett elsket å jobbe direkte med farge og tekstur, og likte det meditative aspektet ved å strikke og hekle. Jeg begynte å utforske måter å forene interessen for håndarbeid med bakgrunnen min fra avantgardefilm og eksperimentell video.

– Jeg oppdaget at også flere venner hadde begynt å strikke og drive med annet håndarbeid. Jeg intervjuet dem, og lagde fanzinen KnitKnit om koblingen mellom kunst og håndverk. Fanzinen handlet ikke bare om strikking, men om alt som har å gjøre med forholdet mellom kunst og håndverk. Via KnitKnit organiserte jeg ulike events, kuraterte utstillinger, arrangerte filmvisninger og lignende.

Truet av den nye bevegelsen

– Hvordan vil du beskrive arbeidet ditt?
– Arbeidet mitt skiller seg noe fra DIY-miljøet dels fordi jeg bruker mye film og video. Samtidig har jeg jo en fot i håndarbeidsverdenen. Jeg har nok fått en sentral stemme i feltet fordi jeg har skrevet en del. Gjennom tekstene har jeg bidratt til å beskrive og fortolke DIY-scenen, også overfor kunst - og kunsthåndverksmiljøer. Mange i disse miljøene er både forvirret og føler seg truet av det.

– Hvorfor føle seg truet av den nye håndarbeidsbevegelsen?
– Fordi de synes at arbeidene ikke er bra. De liker ikke måtene det gjøres på. De synes det er slapt og dårlig, amatørmessig og hobbybasert.

– Men, for tiden er det jo en såkalt «sloppy» tendens innen det såkalt høye kunsthåndverket?
– DIY craft er likevel annerledes, det har fått en kommersiell side som jeg tror ulike kunstmiljøer ikke liker. Dessuten blir det ikke vist i gallerier, det er hovedsakelig i omløp på håndverksmarkeder. Og det er ikke spesielt kostbart. Det er ikke kunst på en pidestall i et galleri som er ment til å se «sloppy» ut. Det er «sloppy».

– Hva med samtidskunsten?
– Vel, jeg tror mange kunstnere som bruker strikking i prosjektene sine er inspirert av DIY craft. Det er en forbindelse her. Når flere og flere begynner å strikke øker også interessen for å bruke det i kunsten. En del kunstnere samarbeider dessuten med mennesker som ikke er kunstnere i prosjektene sine. Men jeg tror ikke at kunstscenen er reelt truet av DIY-scenen. Det er noen overlappinger mellom feltene, men jeg har fremdeles til gode å se en DIY craftsutstilling på et museum.

En politisk energi

– På den ene siden er det trender innen DIY-bevegelsen, og på den andre siden virker det som om det er en politisk energi knyttet til det håndlagde?
– Det politiske kommer til uttrykk på mange måter. Det spørs egentlig hvem du snakker til. For noen er det å lage noe med hendene i seg selv en politisk handling. Betsy Greer, som laget begrepet craftivism, tenker på denne måten. Andre er opptatt av å produsere produkter på en miljøvennlig og bærekraftig måte og med en etisk grunnholdning. Det å være i stand til å leve av det man gjør, er politisk for noen. Ikke minst er det politiske knyttet til de aktørene som er direkte involvert i aktivistiske prosjekter med ønsker om endringer.

– Samtidig finnes det enkelte som har blitt ganske desillusjonert av den voksende DIY-scenen. De mener at miljøet har blitt for stort og for kommersielt. Selv om jeg ser at det har blitt større og mer trendy, ser jeg samtidig at mange lederskikkelser innen bevegelsen tar bevisste grep i arbeidet sitt. De utforsker hele tiden hva de gjør, hvorfor de gjør det og prøver virkelig å fokusere på den sosiale betydningen de kan ha i samfunnet.

– Har du sett noe DIY craft mens du har vært i Sverige?
– Jeg ser meg fremdeles rundt. Men jeg tror ikke det er så mye av det. Jeg forstår at det er en del kunsthåndverk, som for eksempel det som bedrives på Konstfack. Mange er virkelig opptatt av dette med innredning og det å kjøpe ting på IKEA. Mitt inntrykk er at en stor del av den aktive hobbykreativiteten forsvinner her.