• Karen Kviltu Lidals Hakket Weiner, 2009, er utført i hakking, en gammel hekleteknikk. Teksten «I do not care about objects, but I do like to make them» er et omskrevet sitat av Lawrence Weiner, som sa: «I do not mind objects, but I do not care to make them».
    Foto: Karen Kviltu Lidal

Håndarbeid, samarbeid og tiden det tar å lage ting

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

– Markedsøkonomien gjør det mulig å produsere varer i land der man betaler arbeiderne minstelønn for at vi skal kunne kjøpe det vi har lyst på, til enhver tid. Den har utryddet kunnskapsfelt og tradisjoner man tidligere hadde tilgang til. Å ta håndverket tilbake, bruke det og lære det videre til andre, er en politisk handling, sier Runa Carlsen og Karen Kviltu Lidal.

– Kan dere si litt om noen av prosjektene dere har gjort sammen?
– Til Oslo Open i 2007 gjorde vi et prosjekt vi kalte K. Vi brukte avlagte tekstiler vi hadde fått fra ulike institusjoner og enkeltpersoner i Oslo, og la disse utover Youngstorget for en dag. Vi «kapret» plassen, samtidig som vi tilrettela for en sosial situasjon. Vi var opptatt av tekstilene som historiebærere, at de var rester etter tider, stiler og levd liv. Dette satte i gang mange samtaler om forbruk og verdier, noe vi tok med oss inn i arbeidet med prosjektet Verksted.
Verksted besto av et utstillingsrom på Akershus Kunstsenter, en publikasjon og en rekke to timers dropin- kurs i gjenbruk og tekstile håndarbeidsteknikker på et kjøpesenter i Lillestrøm, høsten 2008. Vi ønsket en interaktiv intervensjon i et område som er tilgjengelig for folk flest. På kursene deltok vi på lik linje med alle andre. Blant annet kunne vi lære hekleteknikker, som hakking og pjoning, som er i ferd med å gå i glemmeboka. Vi kunne også lære hvordan man syr enkle barneklær av brukte klær og tekstiler, og hvordan man lager handlenett av skjorter.

Håndverk sitter i kroppen

– Hvordan oppleves denne overføringen av kunnskap?
– På mange måter er håndverk kunnskap som sitter i kroppen. Man lærer som oftest ved å se på hvordan andre gjør det, og instruksjonene er slik sett muntlige, uten hjelp av teoribøker. Til Verksted inviterte vi profesjonelle fagpersoner til å undervise. Å holde på med håndarbeid sammen med andre er en alternativ måte å være sosial på. Slik representerte Verksted en type sosial arena vi mener det er viktig å rette søkelyset mot. Dette danner helt andre samtaler enn de som finner sted i galleriet. Noe dør der inne. I Kappeland, for eksempel, snakket vi med folk nonstop i 12 timer.

– Hvorfor er det en så stor interesse for håndarbeid for tiden?
– Mennesker ser at noe er i ferd med å gå tapt. Vi tror at dette er en av grunnene til den gryende interessen for håndverket i kunsten igjen. Det er en tilfredsstillelse å se noe bli til. Tidligere hadde man yrkesstolthet for ferdighetene man fikk gjennom et helt liv ved å bruke hendene til å lage ting. Denne formen for verdifull kunnskap ønsker vi å diskutere i arbeidene våre. Vi er opptatt av hands-on erfaringene vi får. Vi liker for eksempel å gjøre så mye som mulig selv. Så får det hjemmegjorte heller bli et trekk ved prosjektet.

DIY-strategier på metanivå

– Hvilket forhold har dere til begreper som DIY og craftivism?
– DIY kan iallfall relateres tilbake til 1960-tallet og de sosiale og politiske omveltningene som skjedde da. Slike begreper går gjerne i bølger. Vi har hele tiden jobbet med en type gjør-det-selv-holdning, og har egentlig ikke et forhold til de engelske termene. De er jo der, og kanskje vårt «håndarbeid» samsvarer med de amerikanske aktørenes «handcraft». Det vi nok har felles er den aktivistiske holdningen. I Verksted var den politiske nerven en definitiv undertekst – vi brukte DIY-strategier, men forholdt oss også til det på et metanivå. For oss kan aktivisme fungere på mange plan, den behøver ikke å være utagerende og tydelig. På denne måten jobber vi for å gjøre rommet for håndarbeid større.

– I Norge har vi en tradisjon for å produsere tekstiler for bruk i hjemmet. Dette er ganske unikt sammenliknet med mange andre europeiske land der man hadde veversker og strikkersker man kunne gå til. Her til lands gjorde man det meste selv på gårdene. Det var store geografiske avstander og vi har en kort historie for bykultur. Så man kan faktisk si at vi har en sterk og lang norsk tradisjon for DIY innen tekstil og annet håndverk.

– Hvordan kan det konkrete håndarbeidet inngå i en større sammenheng?
Verksted ble en arena for å diskutere håndverk, samarbeid, møteplasser i byene, konsum og den inhumane kapitalistiske markedsøkonomien. Vi ønsket at utveksling skulle stå sentralt. Når man jobber med hendene sammen med andre, dukker det opp tips og triks og dessuten gode historier og minner. Det er disse historiene som legger seg inn mellom trådene, og som hekles inn i teknikkene og metodene. Dette står i sterk kontrast til forbrukssamfunnet. Det handler om at det skjer noe, både inne i en selv og mellom mennesker. Det er nettverksbygging på høyt nivå. Det er vel derfor DIY craftsblogging har eksplodert; mennesker deler noe grenseløst. Ved å tilby oppskrifter gratis, undergraver man samtidig markedskreftene. Nettsidene er del av et anarki av bilder, nyttige tips, how-to-videosnutter, mønstre og forklaringer.

Ta håndverket tilbake

Dere var inne på det markedsøkonomiske. Hvorfor er dette et viktig aspekt i prosjektene deres?
– Dette er en økonomi som gjør det mulig å produsere varer i land der man betaler arbeiderne minstelønn for at vi skal kunne kjøpe det vi har lyst på, til enhver tid. Den har utryddet kunnskapsfelt og tradisjoner man tidligere hadde tilgang til. Å ta håndverket tilbake, bruke det og lære det videre til andre, er en politisk handling. Ved å lage ting selv kan man gjøre motstand mot en økonomi som utnytter mennesker på det grådigste. Det er et viktig mikroøkonomisk aspekt ved det å produsere noe selv. Hvis man vet hvor lang tid det tar å strikke en genser, så forstår man at noe er galt når man kan kjøpe en genser til 129 kroner hos de store merkekjedene. Tekstilindustrien er en av de største miljøsynderne i verden. Ta for eksempel bomullsproduksjonen som trenger enorme mengder vann. Den utarmer jorda i sårbare områder, der man ofte fra før av sliter med grunnvannsreservene.

– Hva med tilhørighet, hva er bakgrunnen for håndarbeidet for dere?
– Vi står på skuldrene til Arts and Crafts-bevegelsen med William Morris i spissen. En annen felles referanse for oss er den engelske kunstneren Simon Starling. Han har også sine røtter i håndverket og bruker dette aktivt i kunsten sin. For oss var det viktig å finne vår egen måte å jobbe med tekstil. Vi kjente en motstand overfor de diskusjonene som var sentrale på KHiO og i tekstilmiljøet. Tekstil føltes opphøyd, og det ble slitsomt. For oss er ordet håndarbeid viktig, og nå ser vi faktisk at flere og flere kunstnere ytrer ønsket om å gjøre ting med hendene.