Debatt:

Ny kunnskap og debatt er ikke populisme

Av: Tanja von Dahlern,...

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

I oktober publiserte Billedkunst artikkelen ≪Svenske vaktbikkjer≫ om kunstprojektet REKO, som undersøker produksjonsvilkårene ved Sveriges kunstinstitusjoner. I artikkelen intervjues NBKs styreleder Hilde Rognskog, som først sier at REKO er et godt initiativ. Deretter stiller hun spørsmal ved om prosjektet kommer til å presentere ≪seriøs kvalitativ data≫.

Svaret er ett rungende ja! REKO arbeider grundig og henter data fra både institusjoner og kunstnere. Dermed minimeres risikoen for feil.

Rognskog spekulerer videre over om REKO skaper konflikter ved å sette kunstnere opp mot institusjoner. Men REKO har ikke til hensikt å polemisere, prosjektet er derimot ment a skulle skape transparens og generere en nødvendig debatt om kunstens økonomi. REKO skal gi et nærmest heldekkende bilde av dagens situasjon, og hovedmålet er a løfte fram gode eksempler på institusjoner som allerede arbeider profesjonelt.

Rognskog påstår at kunstnere og institusjoner vil det samme. Det stemmer nok at de i grunnen delvis har de samme interessene, men uttalelsen er likevel en optimistisk forenkling. Faktum er at kunstnere ofte far for lite betalt når de stiller ut – og det er institusjonene som ikke betaler. Rognskogs utsagn gjenspeiler noe av den redsel for konflikt som finnes i kunstbransjen.

Her følger tre mulige delforklaringer på hvorfor institusjonene (oppdragsgiverne) ikke betaler kunstnerne (oppdragstakerne):

1. Kunstinstitusjonene sier ofte at de vil betale kunstnerne, men gjør det ikke. Gjennom lengre samtaler med institusjonslederne kommer det ofte frem at de vanskelig kan se hvordan situasjonen kan forandres, og viljen til handling er liten. De aksepterer tingenes tilstand. De fleste institusjoner velger å prioritere kunstnerhonoraret lavest når budsjettet legges. Kunstnerne får det som (i beste fall) blir til overs.

2. Politikerne har ofte et stort ansvar når det gjelder hvordan institusjonene tar hånd om produksjonen. De fleste institusjonene REKO undersøker er drevet eller økonomisk støttet av det offentlige. Politikerne har generelt svart liten kunnskap om problematikken. Interessen for a følge opp og kontrollere hvordan institusjonene faktisk tar hand om produksjonen er minimal. I de tilfellene kommune eller stat setter opp retningslinjer far det ingen konsekvenser om disse blir neglisjert.

3. Kunstnerne utgjør et svakt kollektiv, som ikke lykkes i å få gjennom sine krav hos institusjoner og politikere.

Ethvert seriøst forsøk til forbedring begynner med en problembeskrivelse. REKO ønsker å skape transparens og vil beskrive situasjonen i detalj. Det er viktig å vite nøyaktig hvor problemene er og hvor omfattende de er. Først og fremst er det viktig at de positive eksemplene løftes fram, slik at det skapes en bevissthet om at det går an å arbeide profesjonelt.

Det er to årsaker til at REKO skaper en markering, rangerer og utpeker Sveriges mest reale (≪reko≫) kunstinstitusjon:

1. Det er viktig å definere et nivå for hva som er rett og rimelig i sammenhengen. Dette gjør vi i dialog med de involverte partene.

2. Undersøkelsen skal presenteres på en tydelig og lett tilgjenglig måte. Vi henvender oss ikke bare til kunstbransje og politikere, men også til allmennheten. Den som vil kan fordype seg i bakgrunnsmaterialet.

Hilde Rognskog synes at REKO står for en populistisk maktanalyse. I bunn og grunn er prosjektet ytterst konkret. Målet er å generere manglende kunnskap og skape transparens og dermed bidra til å profesjonalisere en bransje som preges av dårlige arbeidsvilkår, manglende likestilling og vilkårlighet.

At det skulle vare populistisk å arbeide for et bedre kunstliv gjennom a ta fram nye kunnskaper og skape debatt om hvordan kunstnere betales, får stå på Rognskogs regning. Vi håper at REKO-undersøkelsen vekker interesse – og at den sammen med andre initiativ bidrar til en endring av kunstbransjen.