• Aristarkh Chernysev: Urgent. Gjengitt med tillatelse fra XL Gallery, Moskva.

Markedet er museets mor

Av: Synnøve Vik &...

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

Frieze Art Fair
Årlig kunstmesse i Regent’s Park, London
Kuratert program ved Neville Wakefield

≪Krisen er over!≫ roper gallerister og forhandlere. Administratorer og journalister med ambisjoner om å skifte beite, stemmer i.

Kunstnerne virker ikke like overbevist. Det internasjonale kunstmarkedet har slikket sårene og strekker seg etter gammel storhet, i likhet med det norske boligmarkedet. Messepublikummets villige deltaking i underholdningsøkonomien – mer enn 60 000 mennesker var innom kunstmessen Frieze i løpet av de fem dagene den pågikk – skulle i alle fall tilsi at om økonomien styrter vil vi vare blant de siste som finner det ut. Og uansett: Frieze er nesten like overveldende innholdsrik som kunstmarkedet den hevder å presentere: 165 gallerier fra 30 land. Slik sett vil hver eneste Frieze-messe vare en suksess, uavhengig av hva finansmarkedet måtte finne på. Finnes det god kunst der? Ja visst. Er det et viktig spørsmal? Nei, det skulle tatt seg ut.

London i midten av oktober ligner det bildet London selger av seg selv: En kunstkanon, som fyrer av utstillinger mot et publikum som ikke kan få nok. Anish Kapoors installasjon, Shooting into the Corner (2009) pa Royal College of Art, mangler nettopp dette, at en kunstmasochist stiller seg foran kanonen i malingprosjektilets bane for å elske det. Og vi er jo nødt til å gi oss over, kvantiteten er uimotståelig. I løpet av et par uker åpnet Johan Baldessaris ≪Pure Beauty≫ og Miroslaw Balkas ≪How it is≫ på Tate Modern, Sophie Calle, Ed Ruscha, Museum of Everything, Zoo Art Fair og Turnerprisutstillingen, for å nevne de største. I tillegg la flere norske kunstnere sine utstillingsåpninger i London til denne perioden: gruppeutstillingen ≪Hotch Potch≫ i Hackney, Anja Niemi på The Riflemaker, Magne F på Paul Stolper Gallery og gruppeutstillingen ≪Weird Science≫ på The Waterside Project Space.

Friezes merkantile funksjon er dens kjerne. Før vi når inngangen blir vi stukket i neven en avis, The Art Newspaper, overskriften på messens første dag lyder ≪Calm after the storm – A sense of normality is returning to the art market≫. Gallerienes evne til å selge ut for det vanlige publikummet slippes inn er målet på normalitet. Roen forstyrres imidlertid av meningsinnholdet i kunsten som selges. Gallery XL fra Moskva fronter den unge russeren Aristarkh Chernysev (aktuell i høst på Trøndelag senter for samtidskunst), hans verk Urgent består av et LED-panel kastet i en overdimensjonert papirkorg. Over panelet ruller de siste oppdateringene fra verdens børser. Rirkrit Tiravanija hos Gavin Brown Enterprise, er minst like åpenbar når han over en tapet av ferske avissider skriver: ≪THE DAYS OF THIS SOCIETY IS NUMBERED≫. Om Tiravanija er lys eller mork til sinns nar han feller sin dom vet vi ikke, men Thomas Broome ved Galleri Magnus Karlsson har i alle fall et slags utopisk anstrok nar han ved hjelp av ordene ≪Greed, Power, Vanity≫ konstruerer et bilde av et kontor, og kaller det for Det gamla samhället. Grayson Perrys (Victoria Miro Gallery) allerede kanoniserte The Walthamstow Tapestry er derimot kun kritisk til merkevarenes symbolske tyngde og finansinstitusjonenes kontinuerlige seilas mot et uunngaelig skipbrudd.

Men det er et kjøpesenter dette, Chernysevs aggressive avvisning av det økonomiske systemet blir motsagt av markedshallen som skulpturen befinner seg i. Tiravanijas profetiske utrop er vanskelig å ta alvorlig i et rom hvor alle smiler lettet, «det var bare et blaff», og om Broomés gamle samfunn er gammelt, så eksisterer det nå fortsatt. Det er ikke mulig å gå gjennom Frieze uten selv å kjenne eller se grådighet, makt eller forfengelighet. Umiddelbart virker det naturlig å lese Superflex’ filmserie The Financial Crisis I-IV (en del av Frieze Film) som et ironisk verk, der en hypnotisør ber oss om å lukke øynene og tenke på noe behagelig. Men er det ikke heller slik at ironien leder oss til å akseptere at den usynlige hånden igjen tar over roret? Superflex’ hypnotisør er messens PR-stab: Ta det bare rolig. Det går fint.

Å si at en eksplisitt systemkritisk kunst dominerer Frieze vil vare en drøy overdrivelse. Samtidig finnes det en rekke verk som noe mer subtilt fokuserer på politiske tema som urbanisering og klimaproblematikk. I alle fall fungerer messen som et tydelig tegn på, og en arena for, en konflikt kunsten alltid står i. Noe som ble ekstra synlig gjennom to større utstillinger som fant sted i samme periode i London: Tate Moderns ≪Pop Life: Art in a Material World≫ og Gustav Metzgers ≪Decades 1959-2009≫ ved Serpentine Gallery. Popkunsten leker lett med hele kunstinstitusjonen, og særlig spiller den på kunstens markedsmessige kvaliteter. Denne lettheten imøtegås av tyngden ved Metzgers strenge krav til tilskueren om å involvere seg, ikke bare i verket, men i verden. Frieze er som messe uforbeholden tilhenger av det frie markedet, om ikke som idé, sa i alle fall som infrastruktur. Om kunstnerne skulle vare uenig er ikke det problematisk, snarere tvert imot. I friksjonen mellom politisert kunst og politisert økonomi oppstår et deilig begjær.