• Bettina Buck: Two Girls Looking, skumplast (2009).
    Foto: Galleri Opdahl

Estetisk avmakt

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

«Proposal (Nacht Und Träume) for Stavanger»
Bettina Buck, Kristin Oppenheim, m.fl.
Galleri Opdahl, Stavanger

Den franske kuratoren Vincent Honoré har laget utstillinger for noen av Europas fremste museer og gallerier, så som Palais de Tokyo i Paris og Tate Modern i London. Denne høsten er han hyret inn av Galleri Opdahl i Stavanger. Til Stavanger har han tatt med seg en nokså uensartet gruppe kunstnere; britiske Walead Beshty, Karla Black og Hannah Rickards, franske Nicolas Chardon, tyske Bettina Buck og amerikanske Kristin Oppenheim. Ingen av dem har tidligere vist arbeidene sine i Stavanger.

Tittelordene – Nacht Und Traume – har vandret fra dikteren Joseph von Collin (1820), via Schubert og deretter Samuel Beckett, for sa å ende opp i galleri Opdahl. I en kort tekst som følger utstillingen, forsøker Honoré å forklare tittelvalget med at han ønsker å vise hvordan konsepter og ideer vandrer gjennom historien på kryss og tvers av sjangere og medium. Han sier videre at denne utstillingen ikke skal forstås som et manifest, men som et polyfont mangfold.

Til tross for kuratorens ønske om polyfoni er det nok likevel riktig a hevde at ≪Proposal (Nacht Und Traume) for Stavanger≫ primært kan oppfattes som Bettina Bucks utstilling. Syv av i alt 16 arbeider er laget av henne. Men det første vi møter når vi går inn i galleriet, er amerikanske Kristin Oppenheims melankolske installasjon She was Long Gone fra 1995. Installasjonen består av en dyp lenestol, en stålampe og et 60 minutter langt lydverk. En kvinnestemme synger de enkle ordene «she was long gone», i kor med seg selv. Den mangfoldiggjorte stemmen siler ned over publikum som vemodig regn. Man oppslukes av de vakre klangene og forsvinner dypt inn i sangen. Lyden forfølger oss videre inn i utstillingen.

Men det er, som nevnt, Bettina Bucks arbeider som dominerer. Hun viser skulpturelle verk i sa ulike materialer som skumgummi, isopor, bronse og tekstil. En lang og tynn bronseskulptur lent mot veggen har fått navnet Pole, en nokså lik liggende sak kalles Mountain of Madness, Fallen er en stor isoporkloss med parykk. Slik jeg ser det har Bettina Buck et visst idémessig fellesskap med den ti år eldre britiske skulptøren Rachel Whiteread. De problematiserer begge skulpturens monumentale kraft, dens rett, kan man kanskje si, til a beslaglegge rommet omkring seg. Felles for begge kunstnerne er deres bruk av hverdagslige materialer, som ikke blir til annet enn skrot, heller ikke når de plasseres inn i et gallerirom. Og når Buck så innimellom tar i bruk edlere materialer, som bronse i denne utstillingen, er skulpturene likevel fratatt sin potens. Pole og Mountain of Madness blir i utstillingen til symboler på maktesløshet.

De øvrige kunstnerne når aldri helt opp til de to omtalte kvinnene. Sannsynligvis har kuratoren med sitt begrep om polyfon forskjellighet sett for seg et kor av likestilte stemmer, men koret overdøves hele tiden av solistenes klare sang. Buck og Oppenheim synger sammen, ikke i munnen på hverandre, og sammen konstruerer de en kompleks opplevelse med mange fortolkningsmuligheter. De har et fellesskap i det hverdagslige og i objekter tomt for kraft og makt. De formulerer en feminin kritikk av det historisk sett maskuline objektet, den tradisjonelle skulpturen slik vi har sett den iscenesatt fra antikken fram til var egen tid. She was long gone synger den vare stemmen, og lukker oss inne i et tomt rom. Ved siden av Oppenheims lenestol star to rektangler av skumgummi lent inn mot veggen, den ene vipper ut i rommet, bøyer seg framover, Bucks Two girls looking uttrykker Oppenheims fravar og tomhet på en ny mate, de utdyper sangen, blir en del av et større prosjekt.

Tanken om en idé- og begrepsmessig mutasjon fra Schubert via Beckett, slik denne formuleres i Honorés korte tekst, tar seg nok bedre ut i kuratorens skissebok enn i gallerirommet. Kuratorens idé har ikke tilstrekkelig kraft og styrke til å fungere i praksis og blir derfor ikke annet enn forstyrrende vedheng til denne delvis vellykkede utstillingen, som med fordel kunne hatt et strammere fokus.