• Melanie Gilligan: Crisis in the Credit System, 2008. Stillbilde.

Kommunisme? Nå?

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 7/2009

Del: 

«Going To Market»
John Baldessari, Gustav Metzger, Marianne Heier m.fl.
Kurator: Caroline Ugelstad
Henie Onstad Kunstsenter

Et kronestykke spent opp med vaiere midt i rommet er det forste jeg ser idet jeg entrer ≪Going to Market≫. Snorre Ytterstad In the Middle of the Fucking Room setter tonen: Dette handler om penger.

Hvordan overforer vi verdi til et objekt? For eksempel ved å plassere det i en utstilling som tematiserer verdi som konvensjon: En utstilling som tar pulsen på kunstmarkedets heseblesende jakt på verdi, kunstnerens usikkerhet rundt egen rolle og publikums skapertrang i et samfunn etter industrien.

John Baldessaris insisterende I Am Making Art, en film der en ung Baldessari gjør en rekke brutte bevegelser mens han ustanselig repeterer ≪I am making art≫, forfølger meg gjennom utstillingen og er ekstra påtrengende foran Gustav Metzgers MASS MEDIA: Today and Yesterday. ≪Aviser forstyrrer virkeligheten og skaper illusjoner≫ forteller veggteksten av Metzger oss. Vi må altså skape selv. Metzger ber publikum lage en ny avis av gamle klipp. Hva er vel vanligere enn dette, å skape sitt eget bilde av egen hverdag? Jeg er ikke den første som ser utstillingen, og publikum har fanget et bredt spekter av halvsannheter og usannheter, som ≪DN: ’Halvert Munch-auksjon’≫ og ≪Lysbakken: Pupper er naturlig≫.

På samme måte inviteres vi til å skape var egen kunst innenfor institusjonens rammer, og til å reflektere over hvorvidt det vi skaper er mer eller mindre verdt enn Marianne Heiers ≪verdiløse≫ masseproduserte artefakter i Collection. Heier har kjøpt en rekke gjenstander på Grønland i Oslo og stilt dem ut som de er. Ingen av gjenstandene kostet mer enn 100 kroner, men de får tilfort ny verdi som kunstverk.

Kunstnergruppen Claire Fontaine spekulerer i kunstens evne til å skape nye virkeligheter til dens politiske potensiale, som et gammelt og litt støvete ekko av romantikken. Deres Untitled «We are all whatever singularities» består av en bunke ark med et manifest. Nederst finner jeg setningen: ≪That we love communism, it means we believe our lives, impoverished by commerce and information, are ready to rise in a wave that retakes the means of production of the present≫.

Det er ikke noe nytt med institusjonskritikk, om den er rettet mot kunstinstitusjonene eller finansinstitusjonene. Melanie Gilligans film The Crisis in the Credit System oppsummerer utstillingens opplagte aktualitet i forhold til finanskrisen, uten a tilføre noe mer til diskusjonen. Filmen er en fire episoder lang ≪såpeopera≫ der finansfolk finner opp alternative overlevingsstrategier under krisen.

Lina Viste Grønlis installasjon av boken Art and Alienation – The role of the artist in society fra 1967 av den engelske anarkisten og kritikeren Herbert Read er en tydelig hommage til Duchamp: Den består av readymades plassert på mursteinspidestaller. Men om vi skal ta den som en ≪stille protest mot kunstnerens rolle i et markedsstyrt samfunn≫, som det star på veggteksten, vet jeg ikke. Vi kan i så fall bare lese verket som en utopi: Men det er vanskelig å se at en kunstner kan fungere uten et marked. Dette poenget tydeliggjøres i Jesper Alvars Last Movements/ Siste bevegelser, der kontoutskrifter fra alle utstillingens deltagere er pent rammet inn.

Det siste jeg ser i det jeg forlater utstillingen er en ansatt som klipper av en av vaierne til Ytterstads krone. Den må ha røket. Jeg gar innom museumsbutikken på vei hjem.