• Hilde Vemren: Grace Jones, 1982
    Copyright Vemren/BONO

    Dag Fosse

Landskap, borrelås og andre eksistensielle spørsmål

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 1/2010

Del: 

Det er vanskelig å sammenfatte en utstilling som omfatter hele 93 kunstnere og har ambisjoner om å dekke det meste eller snarere det beste fra hele 1980-tallet. Kurator Eli Okkenhaug har gjort en grundig jobb. Det er mye interessant materiale, de enkelte salene er godt avstemte, og det hele er skikkelig åttitalls, på godt og vondt.

Førsteinntrykket er preget av oljemaling og mørke fargetoner. Til tross for et eget rom viet den nye kafékulturen med Hilde Vemrens portrett av Grace Jones i en ramme med fuskepelskant festet med borrelås og Dagfinn Knudsens serie «Knekt I-II», så er det lite lettsindighet å spore. Åttitallet var tydeligvis mørkt, eksistensielt og på mange vis neoekspresjonistisk, selv om det slett ikke var humørløst. Fuskepelsen kunne gjerne forstås som eksempel på hvordan tiåret åpnet for estetisk lek og lettsindig omgang med både identitet og kunst. Utstillingen gjør oss imidlertid oppmerksom på hvordan det androgyne, og representasjonskritikken slett ikke er en liflig og overflatisk maskerade, slik mange senere har kommet til å tro. Postmodernisme er blodig alvor. Kollisjonen mellom den postmodernistiske identitetskritikken og det modernistiske spørsmålet om kunstens vesen gjør i tillegg at utstillingen kommer til å preges av en rekke fascinerende dobbelheter.

Romantisk landskapstradisjon
Det er vanlig å se åttitallets kunst som mer individualistisk og internasjonal enn tiåret før. Syttitallet var som kjent preget av kollektive kunstneraksjoner, men maleri var likevel et av de viktigste mediene i norsk kunst. Dette ser ut til å posisjonere Norge litt i utkanten av kunstens sentrum, og kanskje kan vi, slik katalogen antyder, si at det fornyede fokuset på maleri internasjonalt gjorde at Norge ble koblet på de ledende tendensene igjen. Utstillingen viser en lang rekke malerier som ser ut til å følge opp modernistiske tendenser. Det er abstrakt stemningsmaleri, grove strøk, og mye ligner en gjenoppstandelse av romantisk landskapstradisjon og -abstraksjon. Selv om både Bjørn Sigurd Tufta, John Arne Mogstad, John Petter Havnerås, A K Dolven og alle de andre er utmerkede kunstnere, kan det til tider bli mye svart, mye olje og mye mystikk.

Ikke bare preges landskapsabstraksjonene av brunt, svart og grått, men også den andre og mer geometriske maleriske linjen som hos Paul Brand og Sverre Wyller, holder seg til en begrenset fargeskala. Denne litt tunge linjen avløses av en form for neosurrealisme hos Therese Nordtvedt, Johanne Hansen-Krone, Ulf Nilsen, og Hanne Nielsen. Til tross for at åttitallet slett ikke oppleves som historisk for oss alle, så er det slående hvordan mønstringen av denne formen for surrealistisk mytemakeri fremstår som en forgangen kunsthistorisk tid. Det er lenge siden Killi Olsen var på alles lepper, og i dag må jeg si selv neo-ekspresjonismen på åttitallet framstår som mer givende. Den omfattende mønstringen av maleri gir oss muligheten til å utforske grensen mellom renessanse og gammelt nytt. Sett i et større historisk perspektiv og som en motsats til syttitallets politiske agenda er det interessant.

Norskhet i ulike varianter
Åttitallet skal være tiåret da norske kunstnere ble internasjonale. De forflyttet seg mer, og norsk kunst fikk dermed flere impulser og blikk utenfra. Sett i en slik ramme er det likevel litt forbausende hvor present norskheten er på denne utstillingen, spesielt i form av landskap i ulike varianter. Den tekstbaserte og konseptuelle kunsten, problematiseringen av bilder og bilders betydning, slik mange av oss forbinder med åttitallet og det postmoderne, er mer under overflaten. Alt dette kan selvsagt, slik katalogen hevder, leses som et utslag av at en global situasjon gav mer rom for dyrking av det særegne og lokale, i motsetning til modernistiske insisteringer på ett kunstsentrum og en enhetlig kunst.

Men det oppleves som en befrielse å kunne heve blikket fra skogbunnen og det litt staute, faste og nostalgiske i verk som John Audun Hauges Liggende båt med stein og andre. Både Bente Stokke, Inghild Karlsen, fotoserien «Norsk landskap», Oddvar I. N. Darrens arbeider, Olav Christopher Jenssen, Henny Lie, og en rekke andre kobler seg på en viss naturestetikk, men etterlater rom for en mer kompleks erfaring av den romantiske rotfaste koblingen mellom land, historie og identitet. Enkelte frigjør seg enda mer fra de tradisjonelle symbolene og naturmaterialene vi finner i Stokkes understrekning av det flyktige i Skipet eller Inghild Karlsens Fugleskremsler med flagrende ullgevanter på en naken knaus.

Et høydepunkt
Blant de mer rabulistisk postmoderne kommentarene er Lars Paalgards ekspressive rosemaling på bølgepapp. Jørgen Doblougs lakoniske Norge, et lite bilde med nettopp dette ordet i skjev håndskrift, er på samme spor. Han blir hengende som en kommentar til en av åttitallets pionerer både i å diskutere norsk naturmystikk, men også i forhold til nye kunstformer: Marianne Heske. Hennes prosjekter har fått et helt rom nesten for seg selv. Det er et høydepunkt å kunne oppleve installasjonen Voyage Pittoresque fra 1984. Den tekniske utviklingen har løpt forbi viktige poenger i enkelte av de opprinnelige ideene. Blant annet skulle publikum selv kunne sette inn en videokassett; i dag er alt digitalisert. Den muligheten til deltakelse som videoen åpnet for forsvinner. Men installasjonen gir likevel den rette tidsriktige følelsen i og med størrelsen og bildekvaliteten på skjermene vi får inne i «bussen» vi skal reise med. Det er så en blir glad over å se de gode, gamle, tykke svarte fjernsynsapparatene stikke ut gjennom finerveggene.

Åttitallets videoestetikk
Det er i det hele tatt mye interessant video for den som gir seg tid. Det er ikke så ofte vi får se video fra denne perioden, og her har en også lagt vekt på å gi rom nettopp for video. Det er en egen sal med både dokumentasjon av performancer og stedsspesifikke prosjekter, så vel som videokunst. Mange av videoverkene preges også av en mer urban estetikk og vi kan også finne innflytelser fra samtidas musikk og musikkestetikk.

Kjell Bjørgeengen har fått et eget rom for New York 10010 (1984-85), noe en gjerne skulle ønske hadde blitt også andre videoer forunt. Selv om Andrej Nebb og Holy Toy for eksempel passer inn i den dystre røde og svarte effekten som preger salen videoen er plassert i, så er den litt vanskelig tilgjengelig der nede på golvet. Lydeffekten og de grimme kornete scenene der barberblad brukes på tunga, og et menneske stavrer rundt med et avkuttet dyrehode går Orions belte en god gang. Ikke minst gir det et interessant innblikk i møtet mellom ulike kunstformer i åttitallets videoestetikk.

Det ser ut til at ønsket om å dekke bredt av og til har gått litt på bekostning av muligheten til å vise fram, og enkelte kunstnere og prosjekter gjemmes litt bort. Mer plass er alltid ønskelig, men det er jo også etter hvert en klisjé å kritisere samleutstillinger for ikke å yte video og andre nyere kunstformer nok plass. Artiklene i katalogen dekker godt både performance og annen forgjengelig og stedsspesifikk kunst som ikke er dokumentert.

Sett under ett er utstillingen godt kuratert, og de enkelte salene er samstemte samtidig som de gir rom for variasjon. At en griper bredt og har mange kunstnere er både en styrke og en svakhet, som vanlig. Men det er en stor glede at det er gjort et så grundig arbeid med å samle, og dermed også oppsummere og historisere, et tiår som ligger oss såpass nært. Prosjektet er både interessant, gjenomarbeidet og etterlater en trang til å jakte mer utenfor rammene av maleri, nærværsestetikk og den nordiske naturen for å finne de felter der det postmoderne gjør seg sterkere gjeldende.