• Ulf Nilsen: The Falling House

    Thomas Widerberg

Langsomt rystende kavalkade

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 1/2010

Del: 

00-tallet har blitt forsøkt grepet og oppsummert de siste månedene. Også Ulf Nilsen ser seg tilbake i sin separatutstilling på Stenersenmuseet, men blikket er fritt for ideer om tidsånd.

Nilsens motivkrets er bred, men det er maleriet som installasjon som er modus operandi. Tilsynelatende tilfeldig, uferdig og ubearbeidet, men like fullt svært bevisst og nærmest plettfritt installert, fremtrer utstillingen fullstendig uforutsigbar. Nilsen komponerer et helhetlig verk ut av individuelle malerier, lerret og blind-rammer. Forholdet mellom bilde og installasjon, rom og figur er viktig, og forsterkes av rommets belysning (enkle lyspærer), fargebruk (kortveg-ger i kontrastfarger, en palett som tas opp i de enkelte maleriene) og artefakter på gulv og vegger. Sammen-setningene forsterker uttrykket og kommunikasjonen mellom bildene, men det er en lavmælt samtale. Selv når bildene gir assosiasjoner til dystre hendelser er de aldri aggressive. Nilsen setter en mørk, men mild og reflekterende tone.

Avalanche er en installasjon av hvitmalte lerreter som ramler ut av veggen ved inngangen og sier alt og ingenting om hva som venter oss. Maleriet Unfinished city akkom-pagneres av lyder fra en byggeplass, et frampek til hvordan denne utstillingen byr frem sin egen konstruksjon og produksjonsprosess. Nilsen har siden 1970-årene jobbet med flere av de tematiske problemstillingene han tar opp her: Kunstneren som mediator og formidler av spenningen mellom den ytre virkelighet og den indre opplevelse av verden. Sett slik er utstillingen ikke retrospektiv, men et tilbakeblikk ved hjelp av nye arbeider. Nilsen setter seg inn i en lang tradisjon for ekspressivt og symbolistisk maleri, men uten å tråkke i andres fotspor. Han synliggjør en tilstand som er interessant, også for publikum.

Utstillingen er harmonisk, velkomponert og langsomt rystende, full av konfronterende portretter, sammen-raste hus og gjennomhullete vegger som bryter ut av flaten. Den sterke betoningen av interiøret leder tankene til Leonard Richard, men Nilsen fremstår som en betydelig mørkere storebror. Små hint (tekstbrokker, symboler, komposi-sjoner) i bildene og installasjonene leder videre til andre deler av utstillingen, til verdensbegivenheter og til kunsthistorien. The Sun er i så måte både et nøkkelverk og en parafrase over utstil-lingen. Moon og Darfur understreker og forsterker det dystre, til tross for pastellene som til stadighet ber om oppmerksomhet. Hemingway-refer-ansen i Klokkene kimer (hvite, sprukkede klokker) leder tankene mer subtilt til det tapte. På en vegg rundt hjørnet har noen skriblet «Tommaso era qui ... 16/10 2009» (Tommaso var her), en liten memento mori. Temaene knyttes sammen til en erfaring av en personlig, men ikke privat, kunstner. Arbeidsprosess og -spor er sammenfattet i en mørk arbeidskrok med malingsflekker rundt dørhåndtaket inn til «Studio Ulf Nilsen», sko og pensel ligger igjen utenfor. Ingen kunstner er å se.