• Andrea Lange: Fallujah Meditations, videostill, 2008

Kunstens avmakt og kunstnerens donasjon

Av: Ruth Hege Halstensen

Publisert:

Utgave: 1/2010

Del: 

Parallellutstillingene «Riturnella» av Andrea Lange og «Jamais – Toujours» av Marianne Heier demonstrerer uttilstrekkeligheten kunstnerne erfarer i møte med den globaliserte kapitalismens ofre. Resultatet blir for begge et forsøk på å ta steget bort fra en kunst som reflekterer over samfunnet og mot en kunst som aktivt intervenerer i det.

Det har lenge vært en oppfating at kunstnere ikke bør lade produksjonen sin med politiske overbevisninger, for kunsten skal være fri for propaganda. Lange og Heier arbeider derimot på hver sin måte, i en direkte opposisjon til en slik oppfatning. Og selv om det aldri råder tvil om Lange og Heiers politiske budskap, uteblir likevel følelsen av politisk propaganda.

Langes utstilling består av videoopptak og annet informasjons-materiale som generelt beskrevet dokumenterer krigshandlinger og brudd på menneskerettigheter. Kunstneren har redigert materialet, og arbeidet er fylt med doble utsagn. Som i videoinstallasjonen Fallujah Meditations, der vi blant annet får se soldater skyte og drepe åpenbart forsvarsløse, sårede mennesker. Videoen er utvilsomt sterk kost for de aller fleste besøkende, selv om folk flest er blitt altfor vant til sterke nyhetsbilder fra krigsherjede områder. Lange har erstattet den tradisjonelle sammenhengen vi opplever slike opptak fra, der en reporter kommenterer, med en ny type kommen-tarer. Reporteren er byttet ut med elementer vi i den vestlige verden forbinder med selvhjelpskultur. Videoen er installert i et mørklagt, stort rom, der store deler av gulvet er omgjort til et mykt og behagelig teppe, som betrakteren kan sitte på. En nærmest søvndyssende og mediterende fortellerstemme henvender seg i ulike omganger til offeret og drapsmannen i videoen, og til betrakterne i museet. Fallujah Meditation er mer enn et kritisk innlegg fra Lange. Installasjonen kommenterer også den vestlige betrakterens problematiske utgangspunkt for innlevelse og empati: Nyhetene, som sender reportasjer fra krigsrammende land, mestrer ikke lenger å komme riktig under huden på oss, da vi oftere legge merke til hvordan mediene «melker» den dramatiske hendelsen, ved å spille på følelser fremfor en nøktern og kritisk analyse. Disse aspektene fører igjen til at betrakteren gradvis skrur av sin bevissthet om situasjonen, og slik dannes en negativ ringvirkning fremfor et positivt engasjement. Langes arbeider benytter seg av det samme råmaterialet som pressen formidler, men hun forsøker å utvide diskusjonen.

Der Andrea Lange trer inn i og belyser faktiske hendelser, griper Marianne Heier inn og endrer virkeligheten. Som kunstner er Heier blant annet kjent for å påta seg ulike lønnede stillinger ved institusjoner, som Nasjonalmuseet og Kunsthøgskolen i Oslo, der hun gjennom dialog med de ansatte forsøker å endre negative arbeidsforhold ved å donere gaver som vil forbedre situasjonen. Dette gjør hun ved blant annet å gripe inn i det arkitektoniske, og ved å endre formen eller innholdet til noe tilsynelatende mer positivt. På Stenersenmuseet kan man blant annet se en fotodokumentasjon fra hennes siste donasjon, som består av en oppgradering av interiøret til inngangspartiet på Kunstakademiet i Oslo. Denne type prosjekter har de siste årene blitt en tydelig kunstnerisk signatur eller strategi hos Heier.

Sett utenfra kan man oppleve Heiers inngrep som et tegn på at hun trer ut av en tradisjonell kunstnerrolle og inn i en mer aksjonistisk rolle, der hun aktivt handler for å få til en end-ring, fremfor å kun presentere pro-blemer på en estetiserende måte. Selv om Heier forsøker å ta et steg bort fra kunsten, gjennom inngrep i faktiske situasjoner, tar hun dem med tilbake til kunstinstitusjonen og presenterer dem der i etterkant. Det er først da Heier viser hvor utilstrekkelig kunsten som ren avbildning er.

Marianne Heier åpner sin utstilling «Jamais – Toujours» (Aldri – Alltid) på Stenersenmuseet med å forklare hvorfor det første rommet betrakteren besøker er tomt. Fra en monitor spilles et opptak fra utstillingens vernissasje der kunstneren holder en tale, Tre måneders arbeid (2009). Heier forteller hvordan hun vurderte å slutte som kunstner etter å ha sett nyhetene om de grusomme krigshandlingene som skjedde med Gazas befolkning julen 2008. Hun følte seg maktesløs i møte med de grusomme bildene, og innså at det var ingenting i hennes verktøykasse som kunne brukes. I stedet for å skape en kunst som på en eller annen måte ville estetisere hendelsen, bestemte Heier seg for å melde seg som frivillig for Røde Kors. Månedene hun egentlig skulle prod-usere kunst til utstillingen på Stenersenmuseet, ble i stedet brukt til å arbeide for hjelpeorganisasjonen. Hun fant det kunstnerisk meningsfullt å donere sin arbeidskraft til dem. I likhet med hennes tidligere prosjekter, er også dette arbeidet ført tilbake til kunstinstitusjonen. Men der mye prosessorientert arbeid svekkes av å bli innhentet av museets hvite vegger og tause saler, klarer Heier å finne en balansegang mellom den faktiske hendelsen og kontempleringen av den i institusjonen etterpå. Dette gjør hun blant annet ved å la dokumentasjonen bli noe mer enn dokumentasjon alene. Hun aktiviserer den. I en rød kjole foran en hvit vegg blir Heier mer enn arbeidskraft for Røde Kors i den virkelige verden der ute. Hun representerer også Røde Kors i museet og slik slippes den virkelige verden inn i den hvite kubens forestillingsverden.