En førti år lang samtale

Av: Ruth Hege Halstensen

Publisert:

Utgave: 1/2010

Del: 

Kjartan Slettemark (1932-2008) er for mange en av de mest toneangivende kunstaktørene i det norske kunstfeltet etter 1960. Kunsten å falle er den første boken som utgis etter hans bortgang og viser Slettemarks kunstnerskap kronologisk gjennom den svenske fotografen Brita Olssons linse. Olsson og Slettemark møttes første gang i Stockholm i 1967, og det omfattende bildearkivet i boka dokumenterer de siste førti årene av Slettemarks kunstproduksjon.

Man kan lese inn fire forskjellige typer motiver i Olssons dokumentasjon. Enkelte situasjoner og utstillinger dokumenterer hun inngående i fotoserier. Andre presenteres som fragmenter eller utsnitt fra en situasjon eller utstilling. Her fremtrer Olssons egen estetikk muligens mer enn hendelsene hun avbilder. En tredje type motiver er nærbildene av Slettemark, som er mer fristilte portretter av en privatperson enn dokumentasjon av en kunstner. Den fjerde typen bilder er de der kunstneren selv aktivt iscenesetter motivet for kameraet. Disse fotografiene tar steget bort fra det rent dokumentariske.

Det er interessant å se hvordan dialogen mellom Slettemark og Olsson endrer form underveis. I begynnelsen spiller hun på lag med kunstnerens egen estetikk og bildene får en tydelig identitet som beskrivende dokumenter. Utover på 1970-tallet fremtrer det en toveis kommunikasjon. I stedet for å betrakte en situasjon velger Olsson en mer aktiv dialog med Slettemark og hans situasjoner.

Tidligere NRK-journalist Idun A. Husabø har tekstsatt boken med en litterær og troverdig fortellerstemme, der hun ved hjelp av gode kilder leverer store og små sannheter om Slettemark. Hun lar til enhver tid Olssons fotografier skape dramaturgien. Boken inneholder også en artikkel fra den svenske kunstneren og kritikeren, Susanna Slöör, som oppsummerer Slettemarks kunstnerskap på en oversiktelig måte. Bruken av to typer tekstuttrykk har ført til noen repetisjoner underveis, uten at det skapte de store irritasjonsmomentene.

Store deler av fotografiene i Kunsten å falle er sorthvite, og overgangen til fargebilder mot slutten av boken oppleves derfor både som brå og ureflekterte. Likevel er det først med fargefotografiene at beskrivelsen av Slettemarks karismatiske personlighet og hans til tider fargerike kunst synkroniseres med fotodokumentasjonen. Her kommer en av de mange utfordringer fotodokumentet fører med seg. For leserne av boken, som aldri tok del i de situasjoner som Kjartan Slettemark skapte, vil fotografiene alltid representere et begrenset utsnitt av hans produksjon. Men boken står stødig som et selvstendig, verdifullt dokument, og forteller mer enn noe annet om Brita Olssons relasjon til Kjartan Slettemark.