• George Morgenstern, fra lysbildeserien 3 False Starts.

Episk bredde

Av: Mona Pahle Bjerke

Publisert:

Utgave: 3/2006

Del: 

I George Morgensterns utstilling i Kunstnerforbundet ledes vi inn i en frodig vev av tekster og bilder. Vi følger kunstnerens assosiative tankesprang gjennom hans egne minner og utvalgte brokker fra amerikansk historie.

Utstillingen omfatter en fotofrise og et digitalt komponert «lysbildeshow». Fotofrisen er hengt rett på galleriveggen og består av snapshots printet på hvitt fotopapir med håndskrevne tekster. Her ledes vi på kryss og tvers gjennom trivialiteter i kunstnerens biografi, fra volvoen han har nå, til chevyen han hadde da han var ung, og apropos bil – jobben på et bilopphuggeri, og apropos jobb – jobben som kunstkritiker osv. Vi får vite at den fineste plata han har kjøpt er The Beatles’ Rubber Soul, at den siste filmen han lastet ned fra intenett er Marywells My Guy og at Beach Boys er den fineste gruppa han har sett live.
Det første fotografiet viser en tett trafikkert gate i Oslo med underteksten: «It’s hard to find a parking space near the studio». Her, i kontrasten mellom den karakteristiske Oslo-arkitekturen med sine beskjedne dimensjoner, og bruken av amerikansk i underteksten, presenterer Morgenstern seg som Oslo-basert amerikaner. Dette virker appellerende fordi det gir løfte både om noe kjent og familiært, samtidig som det har i seg et sus av den store verden. Denne spenningen mellom det norske og det amerikanske går igjen som en grunntone i hele verket, som i sekvensen «My finest trip on train was to Austin, Texas… …The last time I took a train was to Drammen, Norway».
Billedfrisen slutter der den begynner, med kunstneren som leter etter, og omsider finner igjen, bilen sin som han stadig må parkere nye steder.
Lysbildeserien «3 False Starts» består av ulike typer approprierte bilder, fra amatørfotografier hentet fra familiealbumet, til filmstills, bilder hentet på internett og reproduksjoner av malerier. I verket tar kunstneren oss med på tre forskjellige reiser inn i amerikansk historie som alle tar utgangspunkt i farens deltakelse i annen verdenskrig. Det at faren ble såret på Filippinene blir retningsbestemmende for alle tre sekvensene. Med dette viser Morgenstern hvor grunnleggende subjektiv enhver historisk fremstilling er. Historien er ikke noe som ligger bak nåtiden som en helhetlig kontinuitet, men en haug av forståelige og uforståelige bruddstykker, som vi setter sammen til en slags collage. Tradisjonelt har det vært historikernes oppgave å dekke over og viske ut alt som ikke passet inn i et kontinuerlig historieløp. Morgenstern legger i stedet vekt på det diskontinuerlige og fragmentariske. I sin vandring på måfå gjennom historien, der han tilfeldig setter sammen løsrevne elementer, viser han til det konstruerte ved ethvert bilde av noe historisk, samtidig som han viser oss de bruddene og gapene som skiller oss fra fortiden.
George Morgenstern er ikke bare kunstner, han er også skribent, og dette bærer verkene i aller høyeste grad preg av. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at dette er en utstilling der teksten helt og holdent er det bærende element, mens bildene spiller en underordnet, illustrerende og fargeleggende rolle. Dette er ingen desavuering av Morgenstern som billedkunstner, tvert i mot genererer dette tekstuelle preget, garnert med bilder, friske inntrykk som betrakteren kan investere sine egne erindringer og fortellinger i.