Fornuft og følelser

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 1/2010

Del: 

Vanessa Baird tegner bilder av kvinneliv et sted mellom karikatur og selvutlevering, i en bok som problematiserer stereotype oppfatninger og interne stridigheter om kvinnen vi «alle» dras mellom å være: Mor, Partner, Datter, Selv.

Bokomslaget avslører ikke hva boken rommer. Fylt med små, vakre akvareller fra flora og fauna ser den ved første øyekast mest ut som dagboken til en britisk overklassekvinne fra århundreskiftet. Innimellom røpes imidlertid små glimt fra hva som skjuler seg mellom permene: En salig røre av nakenhet/seksualitet, graviditet/barn, kroppsvæsker/ klinisk renhet, liv/død, glede/sorg og lyst/apati.

Baird spiller delvis på det selvbiografiske i karikaturer der motivene er velkjente og gjenkjennelige, ansiktene dradde, kroppene skrukkete og følelsene tynnslitte. Tegningene er fargelagt med akvarell i duse pasteller. Uttrykket er figurativt og emosjonelt, humoristisk og sårt. Bairds estetikk og tematikk er som en alvorlig bakside av Mette Hellenes’ serie «Kebbelife», hvor Baird selv jevnlig dukker opp. Akvarellene fremstår som mer eller mindre ubearbeidede inntrykk, notater eller skisser, noe som styrker erfaringen av situasjonene ved å tilføre et drag av autentisitet.

Forlaget No Comprendo Press har hittil basert seg på tegneserieutgivelser (som Lars Fiske, Steffen Kverneland og Christopher Nielsen), og Bairds inntreden i denne sammenheng gjør det naturlig å lese utgivelsen nettopp som en serie heller enn en samling akvareller. Halvparten av bildene er laget spesielt for boken, resten har blitt vist i utstillingssammenhenger og er skapt i perioden 2000-2009. I boken er de redigert til å utgjøre en historie, gruppert i undertitler som hver løst tar for seg et tema knyttet til (kvinne)liv, som mor- og datterrollen i «Home is where my mother is» og selvgranskeren i «I felt a sort of homesickness for myself». Motivene er en blanding av dagligdagse, lavmælte situasjoner og drømmeaktige, nesten brutale sekvenser. Flere av dem refererer til andre kvinnelige protagonister, som Alice fra Alice i Eventyrland og Dorothy fra Trollmannen fra Oz.

En kan ane at Baird, i likhet med disse jentene lengter tilbake til det kjente, trygge og forståelige. Den gjennomtrengende følelsen av avmakt som kvinneskikkelsene til Baird demonstrerer, og som kommer til uttrykk i proporsjoner, ansiktsuttrykk og kroppsholdning, treffer. Noen ganger er det bare å bli liggende. You can’t keep a good rabbit down presenterer i så måte et alternativt, forfriskende syn på den evinnelige kampen mellom fornuft og følelser som kvinnelige kunstnere har forsøkt å sette ord på så lenge. Nettopp derfor utgjør boken et interessant bakteppe for rekken av norske og internasjonale utstillinger med fokus på «kvinnelige kunstnere» i år.