• – Verk og prosjekter for barn og unge kan være like interessante og uforutsigbare som annen kvalitetskunst, sier Rolf Ellingsen, prosjektleder for Kunstløftet.

Kunstløft for barn og unge

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 1/2010

Del: 

Kunstløftet skal gi kunst for barn og unge høyere kvalitet, større anerkjennelse og prestisje, men på målgruppenes egne premisser. – Kunstløftet skal skape steder der barn og unge kan undersøke og sanse noe kritisk, sier Rolf Ellingsen, prosjektleder for Kunstløftet.

Siden 1990-tallet har kultur for barn og unge blitt et prioritert område i kulturpolitikken. I motsetning til tidligere tiders forbyggende perspektiv, legges det i dag vekt på at barn og unge er en viktig ressurs som skal sikres medvirkning og innflytelse i samfunnet. I Stortingsmeldingen (1991-92) Kultur i tiden står det at barn og unge skal ha et likeverdig kulturtilbud som voksne, og med rom for egenaktivitet på egne premisser.

Initiativet til Kunstløftet for barn og unge kommer fra Faglig utvalg for barn og ungdomskultur ved Norsk kulturråd.

– Hvorfor er det nødvendig med kunst spesielt rettet mot barn og unge?
– Barns kontakt med kunsten går gjerne gjennom foreldre som velger for dem. Kunstløftet ønsker å skape en ny bevissthet om kunst og kultur for barn og unge. Innenfor billedkunsten er det performative og relasjonelle viktige kategorier. De samme kategoriene kan brukes for å komme i dialog med barnets livsverden, sier Rolf Engelsen, prosjektleder for Kunstløftet.
– Slike perspektiver og mer dristige metoder i både verkene og tenkningen om kunst for barn og unge er overførbare. Verk og prosjekter for barn og unge kan være like interessante og uforutsigbare som annen kvalitetskunst.

– På hvilken måte skiller Kunstløftet seg fra andre tiltak overfor barn og unge, som for eksempel Den kulturelle skolesekken?
– Kunstløftet skal, i motsetning til Den kulturelle skolesekken (DKS), der skolen skaper rammene, være en alternativ arena til skolen og hjemmet, der de voksne velger for barnet. Kunstløftet skal skape steder der barn og unge kan undersøke og sanse noe kritisk. Kunstløftet ønsker å være en aktør som skaper kunststeder der barn og unge trives, og der deres uttrykk kommer tydeligere til syne. Vi ønsker samtidig å skape diskusjon om alternative måter å lage kunstprosjekter for og med barn og unge på. Vi håper dette utgangspunktet vil skape interesse og nye problemstillinger for kunstnere, mener Engelsen.

– Hva har man oppnådd til nå?
– Kunstløftet er et nystartet prosjekt som etter planen skal avsluttes i 2011. Vi opplever økende interesse. I løpet av en 2 års periode er søknadene til Kunstløftet fordoblet. Flere av prosjektene viser en endring fra en fiksering på produktet mot det mer risikofylte, det tankevekkende, på undring og utforskning.

– Hvilke krav stiller dere til den god prosjektbeskrivelse?
– Vi prioriterer prosjekter hvor søker framstår med engasjement og viser gode kvalifikasjoner, og har en godt utviklet idé. Flere av prosjektene som er støttet, problematiserer forholdet til barndom og forholdet mellom barn og voksne, oppvekst og identitet. Det betyr ikke nødvendigvis at barn skal læres noe eller oppdras. Vi er mer opptatt av å utfordre måter voksne setter standarder på, som inkluderer maktforhold og forståelsesrammer innen utdanning og det man forstår under begrepet «dannelse», der gjerne klassiske kunsthistoriske og kunstpedagoger har dannet grunnlaget i formidlingen.

– Hvordan skiller kunstløftet seg fra disse perspektivene?
– Publikum og mange foreldre har en forventning om at kunst som skapes for barn og unge skal tilrettelegges på bestemte pedagogiske måter i forhold til barnets utviklingstrinn. Disse forestillingene ønsker vi å skape debatt om fordi de unge, også unge foreldre, viser en annen bevissthet om kvalitet, sier Engelsen.
– Forestillingen om barns livsverden er ofte forenklet. Barn og unge er i dag institusjonalisert og blir del av store strukturer, samtidig som de loser seg selv gjennom oppveksten. Dette er en ny situasjon. For å få kontakt med deres verden må vi innlemme barnet – de unge – og deres egne perspektiver. I nyere kunstpedagogisk tenkning er det viktigere å engasjere subjektet enn å se etter en umiddelbar reaksjon eller et resultat.
– Dessuten representerer den nye generasjonen et nytt publikum, med nye kunnskaper og andre vaner. Vi må ruste oss til framtiden. Spørsmålet er om kunstinstitusjonene, som har en nasjonal oppgave i formidling, er klare for Nintendo generasjonen, spør Ellingsen.