• Et barn graverer inn sitt tegn på «Helleristningsfelt anno 2009».

    Sinikka J. Olsen

Få, men engasjerte kunstere

Av: Trine Thorbjørnsen

Publisert:

Utgave: 1/2010

Del: 

Kunstløftet har mottatt få søknader fra billedkunstnere. Men selv om interessen for å skape kunst for eller med barn og unge er laber, er engasjementet svært høyt blant de som velger å rette seg mot den yngre garde.

Kunstnerne Billedkunst har snakket med, er udelt positive til Kunstløftet. De mener at barn og unge har krav på å bli vurdert som likeverdige med voksne, og at de både er mer utfordrende og mer åpne for nye ideer og uttrykksformer. Prosjektene ser ut til å gi spin-off-effekter i form av nye oppdrag, som separatutstilling og bokprosjekt. Flere av kunstnerne hadde erfaring fra undervisning og tidligere arbeid med barn og unge, og alle har de fått nye ideer og materiale til nye kunstprosjekter.

Prosjekt: «Helleristningsfelt anno 2009»
Tilskudd: 80 000 kroner
Kunstner: Sinikka J. Olsen

Billedkunstner Sinikka J. Olsen deltok med en interaktiv installasjon under den årlige kulturfestivalen Olavsdagene i Sarpsborg i fjor. Festivalen setter fokus på historie, identitet, teknologi og filosofi, og hadde 15 000 besøkende i 2009.
Sinikka J. Olsen er opptatt av forholdet mellom natur, vitenskap og teknologi. Denne tematikken bearbeides ofte i relasjonelle verk der publikum, som vanligvis ikke befatter seg med kunst, deltar. Under Olavsdagene laget hun et kunstig svaberg på 30 kvadratmeter. Berget ble bygget i siporex, et porøst materiale, slik at det var enkelt å hugge spor i det. «Helleristningsfelt anno 2009» omhandler historie og identitet og var beregnet på aldersgruppen 10-18 år, men også voksne fikk delta. Oppfordringen lød: «Hva betyr mest for deg og hvordan vil du vise dette i et tegn eller symbol?». Over hundre deltok direkte i verket. Berget fikk også en utilsiktet funksjon som hvilested. Installasjonen måtte av praktiske årsaker tas ned, men sjefen for festivalen vil gjerne ha et nytt prosjekt neste år.
– Hvilke erfaringer gjorde du som kunstner? Og tenkte du pedagogisk da du gikk i gang med konseptet?
– I dette prosjektet lot jeg publikum hugge inn sine personlige ytringer, og etterhvert som flere bidro, tok verket form. Det var inspirerende og ofte overraskende å følge denne prosessen. Jeg tenkte pedagogisk i forhold til å bruke en praktisk metode for å hugge et bilde. Det var også viktig at de som ønsket det, fikk tilgang til kunnskap om de omkring 3000 år gamle helleristningene i Sarpsborgområdet gjennom brosjyrematereriell og kunne bruke dette som en inspirasjonskilde.
– På kunstakademiet jobbet jeg med interaktive prosjekter. De fikk jeg positiv respons på. Men vi hadde ikke spesifikke diskusjoner av faglig karakter om det å arbeide med barn og unge, selv om mange kunstnere arbeider sosialt eller relasjonelt med publikum.
– Hvorfor ikke, tror du?
– Det vet jeg ikke. Men hovedsaken i mine relasjonelle installasjoner er at et publikum, som ikke vanligvis forholder seg til kunst, må ta stilling til noen grunnleggende spørsmål om historie, og hva de vil skal bli stående igjen etter seg. Det ukritiske blikket til barn og unge blir for meg en nøkkel til en erfaring jeg synes er interessant. De forteller gjerne direkte og ærlig om hva de gjør og hvorfor. Dette originale tankegodset bruker jeg i det utvidede verket. Disse erfaringene har også gitt meg ideer om et bokprosjekt jeg er i gang med.

Prosjekt: «Se meg»
Tilskudd: 250 000 kroner
Kunstner: Eivind Lentz

Eivind Lentz er billedkunstner med foto som spesialfelt. Han er opptatt av forholdet mellom teknologi, privat og offentlig sfære. I prosjektet «Se meg» er forholdet mellom «selvbildet og bildet av deg» en viktig problemstilling, som retten til eget bilde og retten til eget selvbilde.
– Personlige bilder på Facebook og MMS-bilder representerer en spesiell type fotografi og et paradigmeskifte. Facebook-bilder har en helt bestemt bruk, og ny kunnskap om det kommer først og fremst gjennom de unge. Jeg ble nysgjerrig på hvordan de unge tenker og hvor vi står mentalt og etisk i forhold til dette nye fotografiet, forteller Eivind Lentz.
– Hvordan ble prosjektet en del av Kunstløftet?
– Jeg søkte om støtte til å videreutvikle prosjektet gjennom Kunstløftet. Men det hele begynte med at jeg ble hyret inn av Horten kommune for å lage et prosjekt som skulle involvere alle 8.-klassingene. Først så jeg på dette som en grei pengejobb og et morsomt møte med ungdommer. Men prosjektet utviklet seg og fikk spin-off-effekter. Sandefjord kommune tok kontakt, og etter hvert ville flere kommuner ha prosjektet. Det ble utstilling i Kulturhuset i Horten, og så ballet det på seg. Jeg får stadig forespørsler fra akademia om å holde foredrag. Nå blir det separatutstilling i Preus museum, som åpner 18. april.
– Jeg endte opp med 8000 bilder fra 2000 elever, og har nå et arkiv og et interessant kunstnerisk prosjekt. Arkivet er en del av den dokumentariske fotografiske tradisjonen.
– Hvilke erfaringer gjorde du som kunstner? Og tenkte du pedagogisk da du gikk i gang med prosjektet?
– Jeg tenkte ikke først på at det å lage kunst for og med barn og unge var min kunst. Men etter hvert fant jeg et potensial i materialet. Når Preus nå inviterer meg til å stille ut prosjektet, følger det prestisje med.
– Jeg er først og fremst billedkunstner. Det er det første jeg sier til elevene. Jeg er ingen pedagog. Og jeg er ikke så opptatt av å være en god lærer. Men jeg vil at elevene skal føle at dette er på alvor. Jeg vil gjerne bidra til en diskusjon som kan gi kunnskap og spore til tanker og refleksjoner.
– Mener du kunstnere trenger bedre kunnskaper om formidling og pedagogiske tilnærminger gjennom utdanningen?
– På Kunstakademiet lærer vi å lage kunst, og det er bra på mange måter. Vi sitter på en enorm kompetanse, men vet ikke hvordan vi skal formidle den. Vi kunstnere representerer en ny tilnærming, vi er annerledes. Det er ikke nødvendigvis bare kunstnere som skal lære å formidle, men vi kunne godt bli bedre enn vi er. Jeg tror det er viktigere at publikum og allmennheten læres opp til å forstå bilder. I Norge er vi visuelle analfabeter. Vi lever i en visuell verden, men vet ikke hvordan vi skal tolke og forstå den. Når det gjelder tekster derimot, har barn og unge lært seg å snakke om begreper og skille mellom ulike sjangre.

Prosjekt: «Alt for Hersleb»
Tilskudd: 220 000 kroner
Kunstnere: Ebba Moi, Helen Eriksen og Stefan Schrøder

«Alt for Hersleb» er et nystartet kunstprosjekt der den gode dialogen står i fokus. På Hersleb ungdomsskole har 95 prosent elever migrasjonsbakgrunn. Dette har skapt et «dårlig» rykte og fraflytting av elever med etnisk norsk bakgrunn. En kunstnergruppe har nå fått lokaler på skolen og blir dermed en naturlig del av ungdommenes hverdag. Sammen med en gruppe elever vil kunstnerne blant annet lage lokalradio og avis, som skal skape identitet og en kritisk holdning til skole, kunst, identitet og samfunn.
– Hvordan ble prosjektet en del av Kunstløftet?
– Vi ble kontaktet av Kunstløftet. Prosjektet «Alt for Hersleb» er en oppfølger av prosjektet Kunstnerne på Sinsen, der vi samarbeidet med Sinsen skole, og som fikk støtte som pilotprosjekt av Norsk kulturråd. Sinsen måtte rehabiliteres, så vi søkte etter andre skoler. Hersleb ble et naturlig valg, både fordi det ligger sentralt til og fordi skolen kunne tilby oss lokaler. Men det viktigste er å ha en engasjert ledelse som har interesse for prosjektene våre, sier Ebba Moi.
– Dere beskriver at dere vil fungere som en katalysator for å gjennomføre initiativer fra elvene, men hva blir kunsten i dette prosjektet?
– Som kunstnere ønsker vi å utfordre, skape kritiske holdninger og dialog. Prosjektet er utforskende og relasjonelt, der både elever, lærere og ledelse ved skolen involveres. Konkret og fysisk vil arbeidene utvikles i workshops og offentliggjøres via et bloggforum på Kunstløftets nettside.
– Hvilke erfaringer har du så langt gjort deg som kunstner? Og tenkte du pedagogisk når du gikk i gang med prosjektet?
– Å være virksom som billedkunstner på en skole gir tilgang til et annet type verksted og rom for kommunikasjon. Vi møter realiteter som at Hersleb skole betegnes som en upopulær skole. Dette temaet er blitt en del av prosjektet, men var ikke et utgangspunkt for det. For oss var det interessant å innta dette rommet og undersøke det. Men vi arbeider ikke pedagogisk med disse problemstillingene. Vi har ikke noe ønske om å være lærere, vi får derimot hjelp fra lærerne om det for eksempel er mye uro.
– Siden vi involverer elevene i våre prosjekter er vi opptatt av å formidle ideer og en forståelse av nyere kunstuttrykk. Vi viser for eksempel at mye kan benyttes som kunst om man bare tenker litt kreativt. Eksempelvis bruker Stefan Schrøder emballasje i maleri, og viser elevene at det er ressurser i det som allerede er produsert.
– Mener du kunstnere trenger bedre kunnskaper om formidling og pedagogiske tilnærminger gjennom utdanningen?
– Jeg har arbeidet en del med formidling, men er selvlært. For den relasjonelle kunstretningen er den gode dialogen ofte viktig. Men det er mange ulike kunstretninger og måter å formidle på, derfor må det være et frivillig valg i utdanningen.