• Richard Prince: Second Place.

    Astrup Fearnley Museet

Bilder: Readymade

Av: Erling Bugge

Publisert:

Utgave: 1/2007

Del: 

Som Astrup Fearnleys forrige utstillingen med Charles Ray, viser Richard Prince et robust kunstnerskap på denne siden av kunsthistorien.

Prince er omtrent analog med «det postmoderne», og i (den tenkte) boken Art for dummies klinger «Richard Prince» monumentalt for alle og enhver. Under dette navnet vil «appropriasjon», «sjangerblanding» og «forfatterens død» for alltid være hugget inn – intense diskusjoner på 80-tallet som allerede nå virker merkelig fjerne. Med sine marlboromenn fastslo Prince at et bilde på galleri ikke er noe isolert sannhetsvitne, det er ideologisk styrt som alle andre bilder og skyllet ut i den visuelle fabrikkens repetisjon, relativisme og simulakre.
Fremdeles låner Prince fra populærkulturen, men dette massekommuniserende materiale; kiosklitteratur, vitseutklipp, sjekker og løsrevne ord, er denne gangen i dialog med det maleriske. Malingen kan enda til virke operativ som et subjektivt korrektur til en konvensjonell, stereotyp mytologi – inngå som noe uavklart – og dermed skape et slags uforløst denouement. Det synes som Prince ser kunsthistorien, og særlig siste del av den, som en serie avbrutte prosjekter som ennå har kraft i seg og kan aktiviseres inn i en triviell og instrumentell visualitet. I Check Painting (2006) henviser han til impresjonisme, til Monet og Jimi Hendrix – et annet avbrutt prosjekt. Riktignok er det readymades alt sammen, men blandet og overskrevet med en (tørr?) vits forvandles det hele til en ny totalitet. Det er likevel 50-tallet de fleste henvisningene tar oss til, mot abstrakt ekspresjonisme og Art Brut – før popkulturen slo til for alvor. Dette arsenalet av subjektive ideomer er kjent for oss, de er ferdiglaget, men kanskje nettopp derfor et universelt kommuniserbart alfabet. Om dette blir for reduktivt, kan det være den eneste reelle muligheten Prince føler han har til rådighet. For på denne måten unngår han å falle ned i tvilsomt føleri og historieløshet der alle kan opptre som isolerte kunstnere i sitt eget mentale atelier. Med denne metoden går han ihvertfall all out i de helt ferske deKooning-pastisjene datert 2007. Fotografier av pornografiske kropper er klippet ut og limt på lerretet, og personenes hoder og personlighet er byttet ut med malte variasjoner av deKoonings Woman serie. Sexdating og babylonsk primitivisme i skjønn forening, og ganske obskønt selvfølgelig. Kroppene er kanskje like deadpan og trivielle som vitsene fra The New Yorker vi finner på så mange av Princes lerreter; i dette tilfellet antar jeg at han markerer en viss grad av subjektiv protest.
Disse forsøkene på å bryte igjennom konvensjonelle overflater har ligget under Princes prosjekt hele tiden, et prosjekt som på 80-tallet virket like enkelt som genialt. At lagene av mening i vår visuelle hverdag er blitt så til de grader komplekse er noe Prince er tvunget til å justere seg etter. Men som tilfellet var på 80-tallet forhandler han de nye lagene med en hovedsaklig amerikansk virkelighet. Spesielt synlig blir dette i Second Hand (Oak Hill, Preston Hollow, Canal Zone, Haight-Ashbury) 2003-2004. Dette er halvfabrikerte bilpansere (halv-readymades kan man vel også si), og i denne tilstanden befinner de seg i en mystisk-mytologisk sone som åpner mot en ny sanselighet og tolkning. En tolkning som nok må ta innover seg bilens posisjon som frihetsmaskin i det amerikanske samfunnet. Dette solide verket blir avgjørende for min opplevelse av at vi her endelig står overfor god kunst. Det kan være at Prince har tapt noe på veien fra simulakra til maleri, eller at han har inntatt en for defensiv posisjon, men det føles intelligent og grundig alt sammen. Han leker faktisk ikke kunstner.