• Gillian Wearing: Drunk.

    Uwe Walter/den 4. Berlin-biennalen 2006

Tilbake til fortiden

Av: Øystein Aasan

Publisert:

Utgave: 3/2006

Del: 

Den fjerde Berlin-biennalen har tatt historisk-psykologiske perspektiver som sitt opprinnelige utgangspunkt for en sammensatt og variert biennale. Istedenfor en konsentrert biennale fordelt over en eller to store utstillinger, har valget denne gangen falt på en hel gate. Og i Auguststrasse har kuratorene funnet frem til leiligheter, kirkegårder, kontorer, tidligere skoler og selvsagt institusjonen KunstWerke.

Utstillingsvirksomheten startet i realiteten mye tidligere enn den offisielle åpningen 24. mars. I løpet av vinteren har kuratorene fordelt tiden mellom en systematisk søken etter kunstnere og lokaler og driften av ad hoc galleriet Gagosian. I Checkpoint Charley ble resultatet av kunstnersøket vist frem: En murstein av en uautorisert publikasjon med kunstnere som kuratorene vurderte for biennalen. Men Gagosian Gallery forble et visningslokale på linje med Berlins utallige kunstnerstyrte prosjekter. Selv om det hadde som formål å vise frem prosjekter tatt inn i biennalen, fungerte det også som et velsmurt mediesirkus, der tyveriet av Gagosian-navnet kun var en av mange «appropriasjoner» som senere skulle komme. Sjeldent har kuratorene for biennalen hatt en tilsvarende tilstedeværelse. Mens den forrige kuratoren, Ute Meta Bauer, kun var tilstedeværende under og etter utstillingen, har teamet denne gangen vært på nær sagt alle evenementer, i alle magasiner og på alle gallerier i lang tid før åpningen. Dette gav inntrykk av at utstillingen ville forholde seg til Berlin som kunstsenter, og kanskje også med et format ikke ulikt «moro-galleriet» Wrong Gallery som kuratorene har drevet i New York. Men nei, en humoristisk biennale er ikke hva vi står overfor.

Appropriasjoner
Appropriasjonene starter allerede i tittelen på utstillingen. «Of Mice and Men» er hentet fra John Steinbecks roman, som igjen låner sin tittel fra den skotske lyrikeren Robert Burns. På samme måte var KunstWerke, en av hovedorganisatorene bak biennalen, i 1992 ansvarlig for utstillingen «37 Rooms». Med et tilsvarende utstillingskonsept fordelt utover Auguststrasse, satte den virkelig Berlin på det internasjonale kunstkartet. Men også den hadde sin forløper i «37 Chambers», signert Marcel Broodthaers. Disse grepene gir biennalen et blikk bakover.
Ved å gi publikum tilgang til en av Berlins gater som i seg selv har en overveldende forhistorie, har biennalen forankret seg i Berlin som historie og som arena for alle de riter som inngår i livet. Uansett om man ser utstillingene suksessivt fra øst til vest eller om man går tilfeldig til verks, skal resultatet se likt ut. Man skal bli tatt med rundt i menneskelige historier, psykologiske ritualer, traumer, gleder, fødsel og død. Fra starten i Marcel St. Johanneskirken i vest til Garrison-kirkegården i øst. Innimellom har man kontorlokaler, utstillingen «Happiness» i Gagosian Gallery, traumer i den tidligere jødiske jenteskolen og intervensjoner i det daglige liv i vanlige folks leiligheter. I en av katalogene som følger utstillingen, får man også en introduksjon til alle disse «stedene», på lik linje med kunstverkene.

Life and how to live it?
Det at et menneske går gjennom ulike faser, psykologiske stadier og samfunnsbestemte riter kommer neppe som en overraskelse på noen. At dette varierer fra person til person, fra samfunn til samfunn, fra klasse til klasse, kommer neppe heller som en overraskelse. Via utstillingen introduseres man for ulike løsninger på disse ulike stadiene. Men der man kunne latt kunstverkene sette sin egen standard for meningsdannelsen, blir ofte stedet og rommet rundt utstillingen viktige poenger, mange ganger også viktigere enn arbeidene.
Den delen av utstillingen som på alle måter er mest vellykket, finner sted i den tidligere jødiske pikeskolen. Lokalene i seg selv har ikke vært i bruk det siste tiåret, og bærer preg av degradering og forfall. Her er det også flere arbeider som finner en balanse mellom tilstedeværelse og meningsdannelse. Selv om brorparten av arbeidene ikke makter å strekke seg forbi en pseudopsykologisk forklaringsmodell. Kunstnere som tidligere har maktet å lage solide arbeider under vekslende omstendigheter, oppleves ofte som svært begrenset i et lokale og en historisk sammenheng som styrer lesningen markant. Men van Eden, Rachel Harrison og Tacita Dean viser alle arbeider som klarer å forholde seg til utstillingens innhold uten å bli hemmet av omstendighetene.
Biennalens andre store utstilling finner man i KunstWerke. Også her gis man en rask introduksjon til hva stedet har betydd og hvilke historiske bakgrunner som skjules i en per i dag velfungerende institusjon. Men her blir de historiske omstendighetene mindre påtrengende, muligens fordi alle arbeidene presenteres i en nærmest perfekt «white cube»-utstilling. Det som gjenstår blir en litt uengasjert oppsamling av arbeider. Like fullt er det ting som fungerer godt, slik som Gillian Wearings Drunk (1999), en videoinstallasjon som man sjeldent har sett bedre installert. Oliver Croy og Oliver Elser viser en samling med 387 modeller av bygninger som utgir seg for å være produsert av en og samme person. Samlet gir de et inntrykk av en hel liten by med alle tenkelige funksjoner ivaretatt, fra kirker til bensinstasjoner til bakere og bolighus. I likhet med andre arbeider i biennalen forsøker dette arbeidet å favne en virkelighet sett gjennom et mindre perspektiv, et slags Utopia som flyter inn i det virkelige liv.

Touched by the hand of God
Videre i Garrison-kirkegården finner man arbeider som man kan ha problemer med å ta alvorlig, selv i en særdeles alvorlig sammenheng. Og her blomstrer flere av biennalens problemer fullt ut. Mange arbeider lider under et svakt kuratorgrep, som allikevel er tilstedeværende overalt. Og mange arbeider klarer ikke å bygge opp en nødvendig grad av verken troverdighet eller lesbarhet, når hovedfokus ligger på omsluttende strukturer. Et eksempel er Berlinde de Bruyckere og hennes forsøk på å la utstoppede hestekropper bli lest analogt med de kristne begrepene for lidelse og forsoning. Hennes skulptur er plassert mellom krusifikser og detaljer fra gravstøtter i et nedsenket kammer helt innerst på kirkegården.
En biennale krever å bli tatt på alvor og som tilskuer krever man at Berlin-biennalen tar både arbeider og tilskuere på alvor. Inniblant alle de ulike visningsrommene finner man noen enkeltarbeider som klarer å overskride de kuratoriske viderverdighetene. I den jødiske pikeskolen er det for eksempel en overraskende retrospektiv samling av Francesca Woodmans foto og videoarbeider. Her blir innholdet fort lest opp mot bygningen og visningsrommet, men uten å falle inn i forutinntatte formularer. Og når halvnakne mannskropper dukker opp blant søte piker i syttitallskjoler, blir arbeidet mer enn en speiling av forfallet og traumene som utstillingen ønsker å fremskaffe.
Berlin-biennalen er en utstilling eller en samling med utstillinger svært langt fra det man kunne forvente fra teamet av kuratorer. Det er også lett å utvikle et ambivalent forhold til de forventningene man hadde på forhånd. På den ene siden var en utstilling full av «gags» og ironi ikke helt det man ønsket seg. Samtidig kunne det gjerne vært inkludert arbeider med større grad av lekenhet og pussige innfall. Og når man går igjennom Auguststrasse på leting etter det neste visningsrommet og ser kulehull fra andre verdenskrig og tidstypiske «Plattenbau»-bygninger fra Øst-Berlin, er det vanskelig å ikke tenke at biennalen kanskje noe unødvendig gjentar seg selv. Stoffet den tar opp til behandling kommer kanskje noen år for sent?